BC: Sinecure
[Crispin Glover Records/Playground]
Mørk, norsk synthpop helt på det jevne.
Keyboardist Andreas Elvenes fra The School har med BC startet det som må kunne kalles Trondheims svar på Depeche Mode. Kanskje ikke et salgspunkt i seg selv, men jeg setter meg likevel ned med åpent sinn og spissede ører. Albumomslaget er drapert i mørk mystikk, blant annet med et bandbilde av Elvenes omringet av sine medmusikanter i det som enten er birøkterdrakter eller fektekostymer, og gjør det dermed klart at vi snakker høydramatisk musikk.
For å ta det positive først: Det er tydelig at Elvenes og hans kompanjonger innehar både teknisk innsikt og god nok smak når det kommer til å tolke det analoge synthuniverset definert av foregangsfigurer som Kraftwerk, The Human League og nevnte Depeche Mode for tre tiår siden. Myke basssynther, konsise trommebeats og arpeggiosynther med både varme og distinksjon ligger som et solid bakteppe i de 47 minuttene plata varer.
Problemet – og det er et vesentlig problem – ligger i frontfigur Elvenes sine vokalprestasjoner. At Ian Curtis personifiserer rockemytologi på grensen til det perfekte er det ingen tvil om, ei heller at Dave Gahan i sin tid hadde en enorm appell med sin majestetiske fremtoning, men den fornorskede fortolkningen som her tar plass hører ingen steds hjemme. Man ønsker tydeligvis å tilføre musikken denne store, andre dimensjonen, men resultatet nærmer seg fremfor alt parodien.
«Lightball System»:
Kanskje er dette for lokalt for undertegnede, og muligens ville terningen trillet annerledes om BC hadde kommet fra et høl i Nord-England, men jeg velger å tro at problemet i stedet ligger hos Elvenes og hans hang til å gape over for mye. Påtatt tungsindighet og overtydelig dramaturgi skader det ellers gode bidraget til en norsk musikkscene som er skammelig underrepresentert på elektronisk musikk. BC burde tone ned utrykket på sin neste plate om de virkelig ønsker å bli tatt på alvor.
Erlend Mokkelbost
