Linkin Park har vært blant de mest omdiskuterte bookingene på årets Hovefestival. Men energien og stemningen de flerfoldige tusen publikummerne bragte med seg til Hovescenen da den kalifornske sekstetten rundet av Hove-tirsdagen, er et utmerket eksempel på en av festivalens viktigste kvaliteter – evnen til å foreta bookinger som røsker i det store, dunkende kollektive ungdomshjertet som inntar Tromøya hvert år i juli i en skala som er uovertruffen annetsteds på norsk festivaljord i 2011.
Med sin siste plate, fjorårets konseptuelt anlagte A Thousand Suns, har bandet vist vilje til å utvikle seg. Men det er like fullt de eldre låtene som får folk foran scenen til å besvime som fluer, som når «Papercut» gjaller utover området etter introsnutten «The Requiem» (et av flere øyeblikk der bandet, noe malplassert i denne sammenhengen, bruker utklipp fra ikoniske arkivklipp om atombomben). «Lying From You» og «Given Up» følger som hissige perler på en snor, der særlig sistnevnevntes flørt med pur, stor og dum metall påkaller knyttnever i været. Produksjonen er mektig; dette både låter og ser like kostbart ut som det garantert er.
Problemet med Linkin Park er ikke at de har gått nye veier med de siste to platene, men snarere at veiene de har gått egentlig ikke er så veldig nye når alt kommer til alt. Bak den oppkjeftige, høyst salgbare «oss mot verden»-strategien bandet er tuftet på, ligger det fortsatt en betydelig kynisme.
Før ga den seg utslag i gruppens frivole omgang med samtlige av datidens nu-metal-klisjeer (scratchingen er dessverre fortsatt intakt), mens Linkin Park anno 2011 ikke går av veien for å lefle med Coldplay- og U2-sentimentalitet («Iridescent») eller pøse ut synthdrevet og underlig datert sci-fi-«fremmedgjorthet» som mest av alt minner om énhit-vidunderet Babylon Zoo («The Cataclyst»). Chester Bennington er tydeligere enn noensinne som bandets frontfigur, men tekster og stemmebruk bikker rett som det er over i ren sutring, ferdig formatert for et stadionfellesskap som ikke stiller enorme betingelser for sin takknemmelighet.
Men treffer gjør de, ikke minst mot slutten, der «Bleed It Out, «Faint» og «One Step Closer» løfter publikumsmassen videre opp mot himmelen. «I wouldn’t want to run into any of you bad-asses in a dark alley… You guys are fucking crazy», melder Mike Shinoda fra scenen. For en gangs skyld høres det ikke ut som en slitt frase. Om ikke Linkin Park er det mest spennende bandet på årets Hoveplakat, er det vanskelig å forestille seg en mer passende avslutning på festivalens første dag.
Marius Asp
