Ane Brun, Pstereofestivalen
En opplagt Ane Brun med band fylte Pstereofestivalens storscene, og det holdt nesten helt inn.
Man må først og fremst undre seg over det spilletidspunktet (21:10) Ane Brun hadde blitt tildelt denne fredagskvelden, for etter to hardtslående konserter med Motorpsycho og Skambankt blir det unektelig et brått temposkifte å se henne og hennes dempede gjeng. Denne omstillingen tok litt tid å komme over, men foran et i starten svært så veloppdragent publikum fremstår hun som mer komfortabel på scenen enn jeg har sett henne før, og godt akkompagnert av en sekstett som blant annet rommer korist, cellist og fiolinist fungerer dette flott, også i storsceneformatet.
De setter stemningen fra første anslag, og ledet av en Ane Brun med spektakulær hodepryd og dansing som tenderer mot eurytmi ser man at omfavnelsesprosenten blant publikum stiger. Bandet spiller seg varmere utover settet, og det er da også mot slutten at hun leverer for fullt. «The Well» og «Ten Seconds», begge hentet fra hennes utmerkede The Changing Of The Seasons er blant de store høydepunktene; det er på disse at banddynamikken for alvor fungerer, og da er det andektig bra.
Mindre bra fungerer det når hun midtveis stripper bandet ned og skal bære låter som «The Changing Of The Seasons» alene; interessen blant publikum daler, og dette spilletidspunktet fordrer intensitet for å holde disse smått utålmodig tilhørerne gående.
Det store allsanghøydepunktet blir en fantastisk versjon av «My Lover Will Go», en låt som også burde vært plassert helt sist i settet: dette hadde vært det beste punktumet for en konsert som hadde mange høydepunkter, men som samtidig føltes noe langtekkelig og burde hatt et tidligere spilletidspunkt.
Jørgen Hegstad
