Ved kun én anledning er Admiral P politisk på sitt andre album. Selvtillit & tro innledes med Nelsons Mandelas kanskje mest kanoniserte apartheidtale, før frihetsforkjemperen overdøves av hissige dancehalltrommer, og Philip Boardman tar over mikrofonen. “Med selvtillit og tro har du vunnet før det hele har begynt,” konstaterer admiralen.
Meldingen er klar: Skal man utrette noe som helst – det være seg å kjempe mot undertrykkelse eller for kjærligheten – er man nødt til å elske seg selv først. Dårlige selvbilder er den store norske folkesykdommen, og Admiral Ps gode budskap er kuren.
Siden gjennombruddet med “Spinnvill” og “Snakke litt” for fire år siden, har 32-åringen først og fremst vist at reggae faktisk har et kommersielt potensial her på berget utover besynderlige åttitallsslagere som “Livet er for kjipt” og “Svake mennesker”. Admiral Ps bevissthet om denne crossover-suksessen – han har tross alt blitt en P1-favoritt, av alle ting – kan være en del av forklaringen på hvorfor Selvtillit & tro ofte låter mer konform enn den er tjent med.
På et av albumets mer irriterende kutt – “Fy faen”, basert på en riddim ikke altfor ulik dancehallklassikeren “Dangerous” – spør han innledningsvis: “Er det lov å banne? For jeg må få sagt det her, ass”. På “Hatere” klarer imidlertid ikke Admiral P eller OnklP å bestemme seg for om de skal vende det andre kinnet til eller slå tilbake. Det melder seg et savn etter enkelte kontrære ideer her – som den glimrende tjallbangeren “På høy tid” fra platedebuten Muzikal Bullit: The Admiral Story (2008).
Admiral P – «Skakke gi opp»
Når det er sagt: Den regjerende hjelp-til-selvhjelps-tematikken slår tidvis ut i inspirerende blomst. Foruten den vinnende nektarsødmen til “Kallenavn”, er Selvtillit & tros beste låter – tilbakelente “Hodet kaldt” og øreormen “Skakke gi opp” – øyeblikkene der både melodiene og tekstene står i stil til budskapet. Det finnes for så vidt også enkelte boblere her – “Vakker & søt” og “En ting” er fine nok, for eksempel – men det er påfallende at Admiral P ikke stiller med sterkere skyts på sitt potensielle mesterverk.
“Jeg er allergisk mot negative vibes,” synger Boardman på “Allergi” – til en beat bygd rundt et nyseanfall. Ironisk nok er at låten tilstrekkelig enerverende til å skape nettopp negative vibber. Da er det fristende å la blikket hvile på andre side av Skagerrak enda litt til, der dansker som Raske Penge og Klumben de siste par årene har produsert en rekke dancehallslagere som mer enn det meste på Selvtillit og tro er morsomme å lytte til.
Så får vi håpe at Admiral P, Nico D, Jah Well og hvem som helst andre her i landet med et brennende hjerte for jamaicansk musikk ikke gir slipp på tanken om at Norge trenger reggae. Enn så lenge er det en drøm man så vidt kan gripe rundt.
Kim Klev
