Jeg har sett det gjort mye bedre og skumlere før. Nybegynnere vil kanskje la seg skremme, mens viderekomne vil kjede seg.
Noen av skrekkscenene virker slik de skal, men jeg ser ingen originalitet i dette materialet. Jeg har sett det gjort mye bedre og skumlere før. Nybegynnere vil kanskje la seg skremme, mens viderekomne vil kjede seg.
Familien Campbell flytter til Connecticut for å bo nærmere sykehuset der eldstesønnen Matt (Kyle Gallner) behandles for kreft.
Matt opplever umiddelbart merkelige ting i det gamle huset, men mamma Sara (Virginia Madsen) tror det er hallusinasjoner som følge av kreftbehandlingen. Snart viser det seg imidlertid at Matt ikke hallusinerer, og at huset skjuler en mørk hemmelighet.
Forutsigbar skrekk
”The Haunting in Connecticut” gjør mye av det samme som andre filmer om hjemsøkte hus, som om det finnes en lærebok eller oppskrift over hvordan slike filmer skal være.
Jeg har åpenbart sett mange av dem, for jeg kunne forutse nesten hele veien når noe skulle skje. Sånt blir jeg ikke skremt av, bare litt irritert over at filmskaperne ikke er i stand til å overraske meg med noe nytt.
Troverdige familieforhold
En av filmens beste kvaliteter er Kyle Gallner i hovedrollen som kreftsyke Matt. Han makter å gjøre Kyle til en troverdig figur. Det legges også ned mer arbeid enn normalt når familieforholdene skildres.
Vi aner at familien har en fortid, at bånd mellom foreldre og barn er slitte, og at hendelsene i huset forsterker disse konfliktene.
Plagsomt midt på treet
Jeg applauderer at en grøsser jobber for å skape figurer vi bryr oss om, men ønsker at grøssene de utsettes for i ”The Haunting in Connecticut” var bedre. Dette har blitt en film som er verken spesielt god eller dårlig, bare plagsomt midt på treet.
Kanskje fyller den et tomrom i sjangeren akkurat nå, og flere Haunting-filmer er under planlegging. Men neste gang må de være flinkere til å si ”bø”!
