The Streets, Slottsfjell
De siste fem minuttene hvor Mike Skinner crowdsurfet gjennom hele Slottsfjellpublikummet og opp til lydmannen på andre siden av området kommer nok til å bli husket. De femtifem minuttene før det var derimot sørgelig forglemmelige greier.
Det hele er strengt tatt ferdig. Bandet bak er inne i de avsluttende akkordene av monsteret «Blinded By The Lights» og publikum endelig har vist seg å være med på notene Mike Skinner har tatt av seg sko og monitorkabel og kaster seg ut i folkehavet foran scenen. To minutter senere står han helt bakerst oppe hos lydmannen etter å ha crowdsurfet seg gjennom en god del tusen mennesker, til ellevill applaus og jubel. De minuttene i folkehavet er også mer eller mindre det eneste konserten er verdt å huskes for.
Timen før har han nemlig slitt en hel del. Mellom hver eneste låt har Birmingham-chav’en forsøkt alle triks i boka for å få opp stemningen i publikum mellom låtene, kun for å se det hele svinne hen så fort bandet var i gang og refrenget var unnagjort. Sannsynligvis var den manglende entusiasmen delvis et speilbilde på Skinners egen opptreden der han slentret rundt forholdsvis uengasjert og overlot mesteparten av jobben til (den riktig så gode) sidekicken. Samtidig var nok publikums kjennskap til backkatalogen liten utover de ti første radene i pit’en en medvirkende faktor. Lite allsang for å si det sånn. Og når låtene ikke er i nærheten av å overbvise et småpratende publikum blir det hele en kamp hvor Skinner forsøker å mane et halvhjertet publikum til å delta («are you fucking sleeping», «norwegian law forbids you not to dance»), for så å være minst like halvhjertet selv da responsen uteblir.
Det var selvsagt høydepunkter. Den nye låta «Where My Heart Has Been» var blant dagens beste sammen med allsangvennlige «Dry You Eyes». Livevinneren «Heaven for the Weather» overbeviste langt mer enn på plate og jaggu ble det ikke korsang på «Ain’t no Sunshine», også. Men der prosjektet til Skinner, iallfall tidvis og tidlig i karrieren, er fylt av overskudd, humor og helvete når man hører det i et headset, forsvinner moroa fullstendig i de rolige låtene han har valgt ut live. Eksempelvis hadde han utelatt hakket mer kjente låter som «Well Be In», såvel som «When You Wasn’t Famous» og «Pranging Out» på bekostning av middelmådigheter som «Everything Is Borrowed» og «Never Went To Church» og en uhyre statisk versjon av «The Escapist».
Men så var det de siste fem minuttene da. De siste to minuttene av «Blinded By The Lights» satt som et skudd på tross av en hanglete start og derfra og ut bar det hele opp til lydmannen. Dermed gav iallfall Skinner et rastløst publikum noe å skrive hjem om, mens de ventet på Happy Tom og Hertis.
Skinner spilte:
Let’s Push Things Forward
Fit But You Know It
The Escapist
Everything Is Borrowed
Turn The Page
Don’t Mug Yourself
Where My Heart Has Been – ny låt
Weak Become Heroes
Never Went To Church
Ain’t No Sunshine
On The Edge of a Cliff
Dry Your Eyes
It’s To Late
Blinded By The Light
