Et godt steinkast unna Tøyenparkens amfi, spilte Jamie xx en av fjorårets deiligste Øya-konserter på Sirkus. I år returnerer han med resten av The xx, som for nesten syv år siden opptrådte i Middelalderparken etter eventyrlig respons på debutskiva deres. Kveldens setliste har en brorpart fra denne skiva og heldigvis litt mer spennende I See You.
Det er i hovedsak to faktorer som stikker seg ut positivt i kveld. For det første er det Jamie xx, som jeg vil påstå er udiskutabelt det beste med The xx. Hans dypere spor i det nyere materialet gjør at musikken deres ikke er like lunken som før. Konsertens beste øyeblikk er i regi av ham, som når han nærmest remixer «Shelter» til noe dansbart, eller når han i noen få minutter får scenen for seg selv mellom «Loud Places» og «On Hold».
For det andre er det visuelle til tider godteri for øyet. Mange mobiler løftes for å forevige at scenen bades i regnebuelys under nettopp «Loud Places». Dessuten høres de helt greie ut, men så skal det ikke så himla mye til heller, med tanke på hvor enkelt de spiller.
Det hele er helt greit, men i bunn og grunn er The xx en søvning konsertaffære. Romy og Oliver Sim prøver å danse og virke virile, men musikken sier det motsatte. Låter som «VCR» og «Fiction» er selve episenteret for kjedsomheten de formidler, og resten er ikke så mye bedre. De luftige sangstemmene deres, spesielt Sim sin, er virkelig ikke mye å skryte av.
Jeg tror heller ikke på oppriktigheten deres når de med hånden på brystet sier «dette er den beste kvelden i den beste byen, og vi ser dere», fordi de sa det samme ord for ord på Roskilde tidligere i sommer. Jeg føler ikke budskapet deres, og definitivt ikke noen kjemi mellom de som er på scenen, som er akkurat like pinlig live som på plate. Vi kunne nok trengt at Jamie xx kom til unnsetning flere ganger, for nevneverdig variert er det ikke.
Med The xx er det enkle bare ok. Men så skal det sies, og erfaring tilsier, at de akkurat nå er på sitt beste.
Nicolay Woldsdal
