Andrea Kroksnes, seniorkurator for samtidskunst ved Nasjonalmuseet, mener gatekunsten er en flyktig kunstform, og at det ikke er så enkelt å sette grenser for hva som gir kred og ikke.
– Det kommer an på hvordan du ser på det. En gatekunstner som blir tatt inn i varmen hos en etablert kunstinstitusjon, vil få kredibilitet i en kunsthistorisk sammenheng. Men hvis det er en kunstner som er kjent for å ha drevet med typisk aksjonistisk og politisk gatekunst, så mister kanskje innholdet eller budskapet litt av kraften. Premisset for gatekunst er jo i utgangspunktet at det skal skje live ute i gatene, mener Kroksnes.
Les også: Gatekunst – en introduksjon
Banksy, det mest kjente navnet innen nåtidens gatekunst, har solgt verk til flere tusen pund på det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i England. Men han er ikke den første gatekunstneren som har flyttet strekene sine over fra brokete murvegger til strukket lerret.
Gjennom den Oscar-nominerte dokumentarfilmen Exit Through the Giftshop utforsker Banksy blant annet hvordan den eksplosive interessen for gatekunst åpna dørene for at selv de den ferskeste “gatekunstner” kunne gjøre suksess, til og med han surrete fyren som prøvde å lage en dokumentar om Banksy.
Pionerene
Den amerikanske kunstneren Jean-Michel Basquiat jobbet hovedsakelig med graffiti- og gatekunst-inspirerte verk. Han var gatekunstner i flere år på 70-tallet, og ble etter hvert en av de første afroamerikanske kunstnerne som ble akseptert inn i de store kunstinstitusjonene i USA.
Et annet klassisk eksempel på overgangen fra gate til galleri er en annen amerikansk gatekunstner, Keith Haring. Han startet karrieren tidlig på 80-tallet med krittegninger på New Yorks gater. Noen år senere hadde Haring hatt flust med utstillinger, kunstneriske samarbeid og malt både bestilte og selvstendige veggmalerier over hele verden. Han åpnet også sin egen butikk, Pop Shop, der han solgte t-skjorter, postere og andre objekter med sin egen kunst på.
– Harings verk kan du nå finne på postkort i omtrent hvilken som helst museumsbutikk over hele verden, sier Kroksnes, som mener gatekunstnere stort sett tjener godt på å samarbeide med kunstinstitusjoner.
– Ingen av de store galleriene stiller ut kunstnere uten at de selv synes det er greit, så når gatekunsten flytter inn i etablerte gallerirom tror jeg det er en forutsetning at kunstneren syns samarbeidet er både spennende og lukrativt.
Gatekunst i bokform
Det finnes etter hvert mange bøker om gatekunst der verk rundt om i forskjellige byer er avfotografert. I de fleste tilfeller er gatekunst i utgangspunktet ulovlig, men i og med at verkene stort sett er satt opp og delt i det offentlige rom, kan man si at kunstnerne også deler på rettighetene til publiseringen og bruken av kunstverkene?
– For store kunstbokforlag som Taschen er gatekunst et spennende tema og en interessant subkultur som er lett å markedsføre, men det er nok dessverre i stor grad forlagene som tjener penger på slike utgivelser, sier Kroksnes.
I gatekunstmiljøet er det mye verre å herme etter andres stil enn å tjene penger på det man lager. – Om Dolk og likheten til Banksy
Ok å tjene penger
Et av de største norske gatekunstnavnene er Dolk, som har blitt såpass stor at han gjennom blant annet salg av egne prints har levd på inntekter fra kunsten sin de siste årene. Den graffitiinspirerte kunstneren Espen Henningsen mener det er ingen som ser ned på Dolk på grunn av det.
– Selv graffitikunstnere innser at man må tjene penger, sier Henningsen, som tror folk i graffitimiljøet har helt andre ting å utsette på Dolk enn at han får det til å gå rundt økonomisk.
– Jeg er ikke gatekunstner selv, men jeg kjenner mange i klassiske graffitimalere i Oslo, og jeg oppfatter at Dolk er lite respektert blant dem. Jeg tror folk synes det er litt rart at ikke verden gjennomskuer ham og ser hvor utrolig lik Banksy han er. I gatekunstmiljøet er det mye verre å herme etter andres stil enn å tjene penger på det man lager.
Viktigst å få uttrykke seg
Selv om det kan være delte meninger om gatekunst i gallerier, forteller Henningsen at det derimot gir stor kredibilitet i gatekunstmiljøet å få kunstverkene sine på trykk i bøker.
– Det er annerkjennelse på en kul måte. De fleste jeg kjenner driver ikke med gatekunst for å tjene penger, og de lager ikke bråk om noen gjør det, heller. Det handler mer om å få uttrykke seg, og få respekt for det man har laget. Mange graffitimalere er også ivrige på å spre bilder av egne kunstverk selv, og sender inn til både forlag og nettsider.
– Jeg har inntrykk av at mange i gatekunstsjangeren har en slags ”world heritage”-holdning. De deler av seg og sine skills med verden, og er fornøyde så lenge de fikk gjort og malt det de planla den dagen, sier Henningsen.
Graffiti i gallerier
I Oslo har graffitimalere tidligere etablert seg i begge verdener ved å starte egne gallerier, gjerne for å stille ut de mest dedikerte taggerne fra gata.
– Så man blir ikke ansett som en ”sellout” av å være litt mer etablert?
– Det kommer helt an på hvordan man gjør det. Jeg opplever å få greit med respekt for det jeg driver med, både fra graffitimiljøet og kunstmiljøet. Men jeg lever ikke av dette og skryter ikke på meg kredibilitet sånn sett. Jeg kan drive med graffiti i tverrsnittet til kunst og omvendt, uten å tape ansikt og uten å irritere folk. Jeg skjønner at en som holder på et kvarter på gata og så flytter inn i galleriene fordi han har gode kontakter blir kalt jypling. Men det er nesten like mange meninger om dette som det er gatekunstnere, sier Henningsen.