På mange måter føles dette som det naturlige oppfølgingsalbumet. Lykke Li har blitt eldre, tekstene har blitt mer ordrike og produsent Björn Yttling har blitt enda mer glad i lyden av pauker og Phil Spectorsk romklang. Ut herfra kommer Wounded Rhymes som et album som har hastet med å bli modent, og selv om det ofte er vakkert er det noen ganger man tar seg i å savne noe av den lekne stemningen som lå over debutplaten.
Ved siden av de kjappe singlene «Get Some» og albumhøydepunkt «I Follow Rivers» er Wounded Rhymes overraskende ofte ordentlig nedpå, der hun legger tristessevers i countrylandskap med Yttlings sort-hvite, perkussivt fokuserte ekkorom som akkompagnement. Det er helt klart på platens kjappere låter at dette samarbeidet fungerer best, som på «Jerome» og åpningslåten «Youth Knows No Pain».
Der hun skal være på sitt mest intime, som nedstrippede, seksminutterlange «I Know Places», låter det livløst helt frem til de to siste (og veldig vakre) minuttene, «Rich Kid Blues» drukner i mengden og «Silent My Song» og «Sadness Is My Blessing» låter påklistret og litt vel bloggpoetiske («sadness is my boyfriend/oh, sadness I’m your girl»).
Til tross for dette har Wounded Rhymes et godt kobbel potente topplåter, med singelen over, «Jerome» og «Youth Knows No Pain» som de aller beste – på et oppfølgingsalbum som ikke helt vet hva det vil men som allikevel delvis innfrir forventningene.
Jørgen Hegstad
Se også: Bonusspor: Lykke Li
