De tidlige konsertene på Hovescenen er potensielt risikable affærer. Det er noe nådeløst over slitne festivalgjengeres ofte skrikende mangel på interesse for begivenhetene på scenen, og tradisjonelt er det nettopp de mest tilbakelente og uanstrengte konsertene som har fungert best i denne settingen (i skarp kontrast til alt annet som skjer under festivalen).
Tatt i betraktning at årets Urørt-vinner Mikhael Paskalev kun har gitt ut to sanger så langt, er det imponerende mange som har samlet seg når han tropper opp mutters alene med kassegitaren og gjør en fin akustisk versjon «Hey Joseph».
Så kommer bandet, med artistkompisene Jonas Alaska og Billie Van som harmoniserende engler på hver av Paskalevs skuldre, og stemmer i på låter publikum ikke har noen forutsetning for å kjenne, men like fullt varmer om kapp med ettermiddagssola. Særlig «Sayonara» får gåsehuden til å galoppere over kroppen.
Der Jonas Alaska til tider kan oppleves nærmest fundamentalistisk i sin tilnærming til tradisjonen han er en del av, hinter Paskalevs konsert på Hove om en større spennvidde og dynamikk. Et høydepunkt er den Midlake-aktige «Dust», der bandet kryster to akkorder for det de er verdt. Den Alaska-skrevne «Brother» nasker frekt og sjelfullt fra Beatles, mens «Woman» er et enslig tilløp til stillstand under seansen.
Den som stjeler showet, er imidlertid publikummeren Ruben, som måtte trå hjelpende som munnspiller til da Paskalev spilte på P3-scenen i går. På Hovescenen spiller, synger og shower han som om han aldri hadde gjort annet, og mottas som en helt av et publikum som – i likhet med undertegnede – med ett har fått god grunn til å glede seg til Mikhael Paskalevs debutplate når den en gang ankommer verden.
Marius Asp
