Et øyeblikk så fremtiden lys ut for Kent. Med svært solide Jag är inte rädd for mörkret (2012) behøvde man ikke – for første gang på minst seks år – å grave dypt gjennom famlende synthforsøk eller bombastisk arenarock for å finne musikalsk overskudd. Det kunne nesten virke som om slutten var nådd for epoken der Nordens Største Band var blitt synonymt med Nordens Kjedeligste Band. Dessverre er det minimalt ved oppfølgeren Tigerdrottningen som minner en på hvorfor man i utgangspunktet har sansen for Kent – eller musikk, for den saks skyld.
Snart 20 år har gått siden den stadig rastløse og tungt Pavement-pregede albumdebuten Kent. Deres ellevte langspiller roterer imidlertid rundt kvartettens faderlige angst for verdensamfunnet deres tenåringspoder holder på å vokse opp i. Mest humørløst er dette dekadensdypdykket på overtydelige «La Belle Epoque». Over programmerte trommer og sterile strykere sortmaler vokalist Joakim Berg alt og alle (porno! fittjuver! sofavelgere!) med så bred pensel at det bikker langt over i det parodiske.
Kent – «La Belle Epoque»
Lyriske stikkprøver som «Jag älskar dine pengar, dine pengar älsker mig» («Svart snö»), «Våra kåta ögon gjorda sig bra på bild» («Din enda vän»), samt hooket «Tänker alltid på mig själv» («Mirage») er heller ikke akkurat subtile slengbemerkninger til det gjennomgrådige, overseksualiserte og endimensjonale Sverige som Berg speider utover med skylappene på.
Ironisk nok får også ravekulturen gjennomgå: Det skal nemlig vanskelig gjøres å fornekte påvirkningen Swedish House Mafias radioformaterte festivalhouse har hatt på stadionsviskene «Allt har sin tid» og «Din enda vän». Et annet problem er at minste-felles-multiplums-melodier («Skogarna», «Innan himmlen faller ned», den grufulle duetten «Godhet») forsøkes å reddes i havn med overdådig og kjølig overproduksjon, spilt inn i popmaskineriet Conway Studios i L.A.
Tigerdrottningens mer avbalanserte bidrag er i det minste akseptable, om ikke annet. Duvende «Var är vi nu?» – nei, ikke David Bowie på svenska – og «Simmaren» tjener begge på å ikke gjøre allverdens ut av seg, mens åpneren «Mirage» svinger unektelig, tross sine svakheter.
Det hviler noe grunnleggende paradoksalt over Tigerdrottningens forbrukskritikk. Hvis et nostalgisk og relativt rustikt Kent er barndomskameratene på sitt mest inspirerte (lyttetips: «999«, fra forgjengeren), hvorfor da tvinge frem glattpolert og halvhjertet pop forkledd som banale kronikker? Jeg noterer meg kun at svenskene har mange festivaljobber i sommer. Og da bør man helst ha et nytt album i baklomma, som det heter.
Kim Klev
