Matoma var store deler av fjoråret på turne, og med stadig mer suksess både i inn- og utland passer det vel perfekt å avslutte i Operaen. Oslos signalbygg nummer én har tatt på seg utfordringen uten problemer, og det er fest fra man kommer inn døren til man går ut når det hele er over.
Åpningsnummeret setter standarden for resten av kvelden. På hver sin side av scenen befinner det seg en cello og fiolin. Matoma kommer med konstante oppfordringer om å ta opp hendene. Bassen dunker friskt og den unge artisten har også med røyk-kanoner som lager mye bråk. Folk er med på leken og liker det de ser.
Da Matoma gjestet Christine tidligere denne uken fortalte han at det skulle bli masse overraskelser, og den første kommer tidlig. Første gjest ut er Donkeyboy, vokalisten synger sangen «Find Love».
Deretter følger en rekke remixer av raplåter med artister som Eminem og Ludacris, med den klassiske Matoma-signaturen. Tropisk, fengende og veldig mye dunk.
Matoma står på en liten scene i fojaeen omringet av noen strobelys, men selv om de er få, er de likevel sterke nok til å gi epilepsianfall. Likevel føler jeg meg litt snytt, vi står i fojaeen og hva er poenget med å være den første elektroniske artisten som har en konsert i Operaen hvis det ikke er i en av salene i Operaen?
Gjest nummer to er en kvinnelig vokalist med to ballettdansere på hver sin side. Høydepunktet kommer når Matoma spiller suksesslåta «Running Out» med Astrid S. Hun står i et heldekkende denim-antrekk, på utsiden av toppen av Operaen, før hun plutselig kommer ned ved siden av Matoma. Deretter følger en remix av «2 AM», og på slutten av siste sang spiller en saksofonist et solonummer.
Det er tydelig at Matoma er fan av Will Smith da dagens andre remixede låt av artisten spilles høyt mens røyk-kanonene spyr ut røyk.
Gjestene fortsetter å komme som perler på en snor. Denne gangen er det et barnekor. Det er vanskelig å høre hva de sier, men de er søte å se på, og de fortsetter å underbygge den gode stemningen i salen.
Mot slutten skrus tempoet opp et hakk med noen hardere låter. Madcon sin Don’t Worry er en av låtene som har fått en overhaling.
Matoma holder siden en kort tale hvor han sier at han alltid har drømt om å spille i Operaen. Jeg tror på det Matoma sier, men det virker, i likhet med de konstante oppfordringene om å ta opp hendene, som et rent pliktløp.
Slageren «Old Thing Back» runger gjennom salen og saksofonisten er tilbake. Matoma roper «Oslo er best» en rekke ganger før han takker for seg.
Når mange har startet å forlate Operaen roper han plutselig ut på den karakteristiske Flisa-dialekten sin «er noen keen på ny låt?». Dansken Christopher entrer scenen og den siste sangen spilles, mens folk fortsatt er på vei ut.
Matoma overbeviser, og det er utrolig gøy med så mange gjestevokalister. Likevel føles Operaen som feil sted å ha konserten. Lyset på sidene av fojaeen er altfor sterkt, og begrenser konsertfølelsen. De utallige oppfordringene om å ta opp hendene blir etterhvert også noe irriterende, selv om Matoma sine bevegelser bak DJ-pulten skaper god stemning. Norges neste Kygo har en lovende fremtid.
Andrew Mukuria
