Salgstallene taler for seg: 11 millioner solgte plater på verdensbasis gjør det vanskelig å bestride at Disturbed er et av det siste tiårets største metalband. Hvorvidt de noensinne har vært i nærheten av å være det beste er imidlertid en helt annen diskusjon, og bandets femte album er på ingen måte noe konkluderende argument i bandets favør.
Chicago-kvartetten ble tidlig løftet opp av den ofte utskjelte og uglesette nu-metalbølgen, men har foretatt en gradvis dreining mot et mørkere og mer modent uttrykk siden de albumdebuterte med The Sickness rundt årtusenskiftet. Disse forandringene er dog såpass subtile at gamle fans neppe ville føle seg fremmedgjorte, men det er lite som tilsier at du bør kjenne din besøkelsestid dersom du ikke allerede liker bandet. Nu-metal-røttene skimtes først og fremst i David Draimans angstridde tekster, og hans brutale bjeffing kan fremdeles forveksles med dårlig rap, men det har heldigvis har blitt mer rom for tradisjonell metal-crooning, og fyrens klangfulle og dype bariton er ganske tilfredstillende på dette området.
Musikken forøvrig er hakket strammere og mer velregissert, men oppleves samtidig temmelig formulaisk og forutsigbar. Som en litt utvannet legering av Tool, Korn, Metallica og alternativ rock, blander Disturbed mystisisme, melodi, angst og aggresjon i en arenadimensjonert støpeform. Resultatet er et slags minste felles multiplum, en sortglinsende, muskuløs metal-skulptur, fri for skarpe kanter, preformatert og komprimert for FM-radio, lav aldersgrense og Hollywood-lisensiering.
De tidligere nevnte ambisjonene manifesterer seg først og fremst i form av en vilje til å takle store temaer, og bandet skal ha honnør for sin sosiale samvittighet og engasjement. Førstesingelen «Another Way To Die» er et litt klønete oppgjør med konsumerisme og klimapolitikk, «Never Again» raljerer rasende mot Holocaust-fornektere (og formelig trygler om å inkluderes på lydsporet til en eventuell remake av Død snø), mens «Innocence» retter en harmdirrende, indignert pekefinger mot moralsk forkvaklede forsvarsadvokater og forbryterne de representerer.
«Another Way To Die»:
Som tekstforfatter er Draiman likevel best når han er på sitt mest selvutleverende. På «My Child» viser han sin mest følsomme side når han synger om sorgen over å miste et ufødt barn, mens «Asylum» og «Crucified» er effektive skildringer av smerten han følte etter et samlivsbrudd. Joda, det kan bli i overkant sutrete, men det virker i det minste ektefølt og sårbart, og gir et snev av dybde til en frontmann som ellers har samme autoritet, karisma og subtilitet som en drillsersjant.
Gitarist Dan Donegan har igjen tatt på seg produsentansvar. Han har gitt plata et dynamisk og glossy lydbilde som fremhever de ulike bandmedlemmenes kapasitet som musikere, mens han selv ganske konsekvent leverer gnistrende riff og suggerende soloer, og fremstår som bandets mest verdifulle aktivum, sammen med en forrykende rytmeseksjon som supplerer med dundrende doble basstrommer og breiale basslinjer.
Om de bare hadde gjort seg like mye flid med selve låtskrivingen kunne de faktisk ha hatt noe stort på gang her. Spesielt overgangene mellom vers og refreng høres konstruerte ut, og det som finnes av progressive tendenser kveles i forsøket på å fore plata med potensielle radiohits. Selv det relativt episke tittelsporet som innleder plata måtte under kniven av kommersielle hensyn, som om bandet var redd for å skremme bort MTV-produsentene med det lettere syreskada intro-partiet.
– Vårt mest ambisiøse album noensinne, hevdet nylig den medievante og snakkesalige Draiman. Han har bare delvis rett. Disturbed strekker seg mot storhet, men lykkes ikke helt i å innfri sine egne ambisjoner. Asylum ender opp med å bli et kompromiss mellom bandets styrker og svakheter, ikke uten underholdningsverdi, men langt fra like viktig som bandet selv skulle ønske at det var.
Glenn Olsen
