Dream Theater slapp sitt ellevte studioalbum, A Dramatic Turn of Events, i september 2011. Det var deres første plate med trommeslager Mike Mangini, etter at Mike Portnoy forlot dem til fordel for Avenged Sevenfold. I januar og februar reiser de rundt i Europa med turneen «A Dramatic Tour of Events», og torsdag 26. januar besøkte de Oslo sammen med oppvarmingsbandet Periphery.
Dream Theater har spilt i Oslo Spektrum flere ganger, men i år forviste Disney on Ice dem til Vallhall Arena, en scene som ikke egner seg til denne typen konserter. Sceneriggen forsvant nesten i den gigantiske hallen, og det så glissent ut i lokalet. Lyden var heller ikke tilfredsstillende. Trommene tok altfor stor plass, mens gitaren nesten ikke var hørbar. Dream Theater er heldigvis profesjonelle artister og lot seg ikke affisere. Musikken var akkurat så perfekt som den pleier å være, og fansen virket fornøyd.
Showet åpnet på dramatisk vis med orkestermusikk, tegnefilm på backdroppen, strupesang og melodien «Bridges in the Sky». Deretter fulgte de opp med «6.00» fra Awake, og den gode stemningen satt umiddelbart. «Build Me Up, Break Me Down» brakte frem allsangen, og gitarist John Petrucci fikk endelig lov til å skinne i lydbildet.
Images and Words er et av albumene som får frem jubelen. Balladen «Surrounded» fra nevnte plate går litt for høyt for James La Brie nå, men lighter-appene ble likevel hevet og tilskuerne nynnet med. La Brie har kommet seg som sanger de siste årene, og gjør seg best når han ikke forsøker seg på de høyeste partiene. På «The Root of All Evil fikk han opp temperaturen, og en vittig synth- og gitarduell toppet det hele.
Midt i settet fikk trommis Mike Mangini vist seg frem med en real trommesolo. Jeg overhørte noen si: «Mike Portnoy er mye bedre, ass!» men det spørs om ikke fansen må bite i seg de ordene etter hvert. Mangini er stødig og kjapp som et olja lyn, og har satt flere verdensrekorder som verdens raskeste trommis. Dream Theater trenger ikke å være lei seg for at Portnoy sluttet.
Det var moro å høre «A Fortune in Lies» fra bandets aller første plate, og det sådde håp om at Dream Theater skulle klare å engasjere hele konserten gjennom. Dessverre tapte det seg da de valgte å spille flere rolige låter på rad: «Outcry», «The Silent Man», «Beneath the Surface» og «On the Backs of Angels» bidro til en søvndyssende halvtime der en fikk tid til å kjenne på lukten av brent potetstappe i matkøen.
«War Inside My Head» og «The Test That Stumped Them All» viste et enormt bra samspill mellom Petrucci og Myung, og Jordan Rudess lot synthen leve sitt eget liv. I instrumentalpartiene fikk hver enkelt musiker fikk vise sin fortreffelighet, og La Brie, mannen mange elsker å hate, holdt kjeft. Etter allsang til «The Spirit Carries On» og «Breaking All Illusions» gikk bandet av scenen, men med litt obligatorisk klapping fra publikum kom de inn igjen og flesket til med megahiten «Pull Me Under».
Mange hadde nok håpet på minst en låt til, men Dream Theater pakket sakene og dro etter en konsert som begynte bra, men dessverre pirret kjedsomhetsløkene en anelse for mye mot slutten. Det holder ikke å være blant klodens beste progmetalband når man ikke vet å balansere intensiteten på settet godt nok.
Helle Stenkløv
Bildegalleri:
