TrollfesT - Brumlebassen

Umorsom fest

Jeg forakter TrollfesT for alt det de blir elsket for. At jeg heller vil høre på Finntroll eller Korpiklaani burde si sitt.

De fleste har blitt presset til å høre på TrollfesT på en eller annen dårlig metalfest. Med seidelen hevet og brølende kompiser rundt seg, har få turt å ytre at bandet egentlig hører til sjangerens avskum. «Ja, men det er jo humor, da!» kan folk finne på å si. «Du skjønner ikke greia! Er du idiot, eller?» Vel, dette handler ikke om å forstå greia. Dette handler om å fastslå, en gang for alle, at TrollfesT ikke er bra.

Trollguttene er absolutt ikke dårlige musikere, og de vet akkurat hva de gjør. Bare synd at det de lager er så forbasket slitsomt å høre på. Bare synd at det overhodet ikke er gøy. Bare synd at de ikke fant på noe annet enn «Norwegian Baltic Metal» da de startet bandet i 2003. Bare synd at folk ikke tok hintet da «Willkommen til Drekka Fest» (det særskrives ikke på tysk heller) kom i 2005.

Brumlebassen er deres femte fullengder, og det synges fortsatt på trollspråk, en blanding av norsk og tysk. Det låter for så vidt stramt og brutalt, men de frenetiske balkanmelodiene blandet med kjappe trommer og massiv skriking fenger ikke.

Albumet åpner derimot rolig, med en «Fanitullen»-inspirert gitar, fuglekvitter og humlesus, før det tar av. «Brumlebassen» fortsetter i et irriterende tempo, avbrutt av et lite black metal-parti, før humla suser videre mot «Böse Tivoli». Et heslig orgel spiller opp til lyden av Hugos omreisende katastrofe, og folkmetal, galskap, trekkspill og gitarer blandes i en syk kakofoni i 5000 bpm. «Illsint» er hakket bedre, og det må den også være siden det visstnok skal være en radiosingel.

«Hevlette» må være inspirert av Vømmøl Spellmannslag. Hadde jeg vært kristen ville jeg lyst fred over deres minne etter å ha hørt denne «hyllesten». Selv om dette kan kjennes som et behagelig pusterom på en ellers intens plate, er det ikke gøy. En full, gammel mann som skravler over spellemannsmusikk skal være trivelig å lytte til, ikke et flaut innslag. En slapp trompet og et mannskor som gjentar «Alle sammen se og dra til Hevlette» fungerer som krydder og allsangoppfordring, og det vil sikkert bli en slager på fremtidige sammenkomster a’la Norges beste fest: Metal-fest. Jeg gruer meg allerede.

På «Finsken, norsken og presten» dras tempoet opp igjen, men den er heldigvis ikke like rask som de tre første. Saksofon, black metal-raseri og trekkspill gjør imidlertid ikke noe med humøret, og den musikalske tristessen fortsetter.

«Mystisk maskert» kunne ha bøtet på dette. Her kommer historien om Brumlebassen, platas hovedperson, frem. Med akustisk gitar, kor og ren vokal kan det høres ut som en barnevise av Lillebjørn Nilsen. Plutselig fyres tempoet opp (bombe), og komposisjonen minner mer om et Øystein Sunde-verk på ecstasy. Humlesurring og et kraftig brøl leder over i «Apis Mellifera», moderne screamo-death med balkantendenser.

«Trinken Troll» er nok en fremtidig konsertklassiker, mens «Verboten kjærleik» fortsetter på historien om birøkteren Brumlebassen og de forbudte følelsene han har overfor ei humle. Låten parodierer alle triste barnesanger og drikkeviser, og hysterisk, hjelpeløs gråt over gitarkompet illustrerer Brumlebassens sorg. Det høres kanskje vakkert ut, men det er bare flaut. Selv om det er blant parodisporene på et typisk komialbum.

«Bråk» er det det er, altså bråk. Og ei budeie som lokker på kyr. TrollfesT klarer i og for seg å bevise at de er flinke musikere, for det er noen pene harmonier her, men støyen er så ekstrem at jeg føler meg som en aldrende anmelder som ikke tok poenget da heavy metal fikk fotfeste en gang på 1980-tallet.

«Sellout» skiller seg ut med Tristania-Mariangelas kvinnevokal og engelsk tekst. Foruten litt kjedelig growling og et par dypdykk i toneregisteret er det akkurat like traurig som resten av albumet. Det er sikkert en ironisk låt som spiller på det å selge seg, men beklager, det holder ikke. Dere har solgt dere selv for lengst, TrollfesT. Billig.

Når «Rundt bålet» tikker inn er det endelig over. Her samles folk rundt ilden med blidt trekkspill som akkompagnement. Ved første lytt høres det ut som en sjømannsvise, men death metal-partiet bryter den følelsen. Her sitter steine og fulle troll og bøtter nedpå med mjød, mens de slår på alt som lager lyd.

Det er ikke morsomt. Men samtidig låter det akkurat sånn som det skal gjøre. TrollfesT har fått nok toppkarakterer fra andre anmeldere. Nå er det på tide med en ener.

Helle Stenkløv