Mye tyder på at Hovepublikummet blir bare mer og mer homogent. Ikke at det nødvendigvis er noe grunnleggende galt i dét – på kontinentet går jo sjangerlåste festivaler (spesielt innen metallsegmentet) sin seiersgang sommer etter sommer – men det er likevel interessant å observere at sjangerstien smalner for Hove i takt med aldersspennet.
Mens det mest nerdete indiefolket forlengst har flagget ut til Øya og Slottsfjell, vitnet nok oppmøtet under ettermiddagens konsert med den speisa bergensrapperen Store P om at også den harde hiphopkjernen føler seg utrydningstruet. Kun en snau time senere – og minutter før de britiske poprockerne The 1975 entrer scenen – flokker imidlertid store deler festivalgjengerne seg rundt Hovescenen.
Med en fettete lugg danglende i pannen, den første av flere sigaretter stappet i kjeften og slitte, sorte jeans, minner åsynet av bandleder Matt Healy om en fjern nevø av Robert Smith. Sånt henger på greip: Utover atmosfæren fra ungdomsfilmene til John Hughes, pumper den anglosaksiske popparven anno 1985 (mer enn ’75, altså) gjennom kvartettens tynne blodårer.
Inspirasjon fra Talking Heads’ synkoperte rytmeseksjon får «Settle Down» til å svinge godt tidlig i settet, men kvartettens stjernejagende melodier gjør nok M83 til et mer åpenbart holdepunkt – særlig blant såpass mange barneansikter. Riktignok henger suksessen til «Midnight City» litt vel tungt over scenen idet en saksofonist hankes inn under påfølgende «Heart Out».
Bandet virker imidlertid ganske utslitte – hvem vet, de har visstnok ikke ligget i en seng siden konserten på Glastonbury i går kveld – og det kan jo være én forklaring på hvorfor det som suser ut fra høyttalertårnene låter noe spakt og tjærete, spesielt under støyende «Sex».
Men herregud, disse sortkledde tenåringsnostalgikerne gjør en for all del god innsats: Da høydepunktet «Girls» dedisereres til alle guttepjokkene i ettermiddagssola, skal man ikke se bort fra at The 1975 egenhendig setter startskuddet for flere snes med eksplosive sommerflørter. Det er jo lov å drømme.
Kim Klev
