Tilbake til røttene. Denne nøkkelsetningen er i disse dager pådriveren i Miley Cyrus sitt liv. Den utfordrende, vulgære siden hun sørget for at alle fikk med seg er stuet vekk i et bekmørkt hjørne på 24-åringens sjette album – inkludert skivene gitt ut under Disney-aliaset Hannah Montana.
For pappa Billy Ray må denne tilbakevendene go’jenta-stilen være intet mindre enn en stor og varm klem. Konservatismen har altså overmannet det provokative på Younger Now. Om du var überfan av Cyrus’ mer «voksne» periode, kan du nå trygt si farvel til pop-bangerne, hiphop-produsentene og den generelle spenningen hun bydde på før. Det er nemlig lite som «redder» denne plata.
❤️ Elsker ❤️
I oppbygningen til denne plata er det nå åpenbart at de «beste» sporene ble sluppet først. «Malibu» er soleklart vinneren her, som har vokst litt på meg. «Inspired» er heller ikke halvgæren, og er noe mindre tam enn resten av materialet her. «Thinkin’» forsøker også å ta albumet i en mer upbeat retning, men egentlig er selv dette lite å slenge hæla i taket for. I det hele tatt er det egentlig lite å elske på Younger Now.
? Elsker ikke ?
Alle album burde strebe etter å åpne sterkt. Cyrus har derimot plukket ut ruka som er albumets tittelspor til å begynne 41 minutter med en traus fusjon av country og pop. På tredjespor, «Rainbowland», har Cyrus fått med seg legendariske Dolly Parton – som forøvrig også er hennes gudmor – og resultatet vitner om latskap i det som er en blass låt om utopi. Ytterligere poengløse låter anno 2017 kommer som perler på en snor, som søvndyssende «Miss You So Much» og tamme «I Would Die For You». Helheten høres smertefullt datert og uinspirert ut.
For hver sang som Cyrus lirer av seg blir jeg mer og mer utålmodig, og bare venter på at jeg kan få den ut av verden. Det har blitt sagt mye negativt om toppen av sprøheten i fartstiden hennes som er Miley Cyrus & Her Dead Petz, men jeg vet jammen ikke om denne returen til sitt gamle seg er bedre. Paradoksalt nok lover ikke dette godt for karrieren hennes.
Nicolay Woldsdal
