Antony and the Johnsons og Operaorkesteret, Operataket
Sjeleristeren Antony Hegarty kler symfoniorkester.
Oslos mest funksjonelle tak, fullt orkester og verdens mest bevegende stemme. Kan det bli ille? Nei. Oslo Jazzfestival åpna i friluft – med en spesialbygd, flytende scene foran Operaen.
Mange nordmenn har et sterkt forhold til Antony and the Johnsons, og jeg er selv en av dem som er på nippet til å sippe bare vokalisten skjærer sanggrimasene sine. Men foran det norske Operaorkesteret blir han noe sobrere i sin vimsete galskap -vi får til gjengjeld vakre, store versjoner av sangene hans (og en av Beyoncés). Et par arrangementer har vel pene partier – det blir for trygt når fløytene og strykerne bare følger etter Antonys stemme. Når det trygge derimot skyves vekk av crescendoer og «styggere» instrumenter, blir det straks mer interessant. Orkesteret ruller mot oss på crescendoet på «For Today I Am A Boy» – og perkusjonen hakker seg inn i «Everything Is New». Vakkert – og interessant – er det også når sanger settes i gang med stille stryk, når buestrøket høres ut som ett langt ett og får cellotonen til å renne som ei stille elv. Mens Antonys stemme beveger seg som forventa; i søkende vibrerende vindkast.
Musikkens form og frilufta gjør det lett å sitte å legge merke til og nyte detaljer i lydbildet. Som scene og setting fungererer operataket helt optimalt. Hurra Snøhetta, hadde dere tenkt på denne bruksmåten også? Lyden kan naturlig nok ikke måle seg med inne i huset, men til å være utendørs lyder det behagelig flott.
Den nye operastjerna. Antony avslutter halvannen time med en nyskrevet, låt, der triller og markerte strykere bærer fram historien om at Jesus vil bli gjenfødt som en afghansk kvinne. Antony er tydelig fornøyd, oppløftet og oppløftende i sin selverklærte urealistiske tro på det feminine. Den nye «Salt, Silver And Oxygen» blir høydepunktet fra en «jeg var der»-kveld, ledet av ei stjerne med alternativ operapondus.
Siri Narverud Moen
