Jackson Browne, Norwegian Wood
Stemmen er intakt og vel så det, men Jackson Browne greide ikke helt å døyve savnet etter sol i Frognerbadet.
De færreste popartister har formidlet følelsen av syttitallets tiltagende resignasjon og tap av uskyld med samme presisjon og hjerteskjærende nærvær som Jackson Browne. 61-åringen, som i perioden fra 1972 og ut tiåret ga ut minst fire klassiske album (med den selvtitulerte debuten og oppfølgeren Late For The Sky ruvende aller høyest), var en sentral figur blant syngende og låtskrivende kokaincowboyer i Los Angeles da lyden av den amerikanske vestkysten resonnerte verden rundt.
Årene har imidlertid gått siden Brownes dager som fitteprins i Laurel Canyon. I 2010 utstråler han en mild og vennlig verdighet, samt en viss empati med de fremmøtte. Det styrtregner nemlig (naturligvis, det er jo Norwegian Wood) , med potensielt konsertødeleggende intensitet og insistement. Er det ikke smålig å tillate melankolien over våre barske hjemlige værforhold å overskye bevisstheten i møte med en hedersmann som dette? Jo visst. Men Jackson anstrenger seg ikke nevneverdig for å avspore oss.
Stemmen, som i seg selv er verdt et festivalpass, er det ingenting å utsette på. Klarheten er intakt, men med kledelige, malmfulle lag av levd liv lagt til, og fornemmelsen av Browne som en avblomstringens vemodige kronikør tydeligere enn noensinne. Da er det synd at kveldens sett i så stor grad fokuserer på 2008-utgivelsen Time The Conqueror, som med unntak av det smellvakre tittelsporet fremstår som et bleiknebbet forsøk på å sparke liv i den politiske tenkeren Jackson Browne, med forutsigbart uspektakulært resultat.
Bandet er gubbete og godt, med David Lindleys vekselsvis imponerende og irriterende strengeleik som über-rosinen i nostalgipølsa brorparten av de allværskledde frammøtte glupsk fortærer i forkant av Van Morrison. Ingenting kan røre ved human-etiske hymner som «Before The Deluge» og «Doctor My Eyes», verken grisevær eller et publikum i ekspressfart innover i øltåka, og savnet etter flere fordums godbiter ble stort sett døyvet av Brownes vinnende vesen og egenskaper som håndverker. Så får det heller være at sidemannens refleksjoner rundt Iggy Pops utvikling som sceneartist tidvis engasjerte mer enn det som utspilte seg på scenen.
Marius Asp
PS. Med bakgrunn i Van Morrisons fotoforbud overfor pressen under konserten på Norwgian Wood har vi valgt å ikke dekke denne konserten redaksjonelt. – Red.
