Maria Mena har, på godt og vondt, vært i søkelyset siden hun var tenåring. På ferske Weapon In Mind virker det som hun, etter mye fomling, har blitt tryggere på seg selv. Den nå 27 år gamle artisten glimter til med tilfeller av mindre selvsentrerte tekster enn hva som tidligere har vært standard, og har gjort store forandringer i lydbildet sitt. De beste låtene på albumet har et åpnere, modnere og langt mer interessant uttrykk enn tidligere utgivelser fra samme kant.
Det elektroniske har for alvor gjort sitt inntog i musikken til Mena på dette albumet. Det kommer brått i den overraskende åpningslåta «Interesting», hvor Mats Lie Skåre har sittet i produsentstolen. Låta starter i klassisk, pianodrevet Mena-landskap og får mot slutten drypp av dubstep. Sistnevnte virker litt påtatt – men det er umulig å ikke se låta med refrenget «shit just got interesting» som en liknelse over artistens utvikling. Låta er mer morsom enn bra, men den gjør det i det minste klart at Mena ønsker å vise en annen side av seg selv på dette albumet.
Utover albumet krydres låtene både med EDM og programmering, i tillegg til mer tradisjonelle virkemidler som gitarer og strykere. Selv om ikke alt er like vellykket, profiterer resultatet på valget om å prøve nye grep. Menas lett gjenkjennelige, luftige stemme skinner når den er satt opp mot elektronikken for eksempel på «I Always Liked That». Progressive «Madness» er også en sterk låt, hvor hovedpersonen fremstår uredd og fornyet.
Dessverre er gapet stort mellom de beste og de kjedeligste låtene på albumet. «I Love You Too» er et uinteressant gjesp, og «You Make Me Feel Good» er, til tross for artige grep i miksen, også nokså meningsløs. Sammen med «I’m Only Human» er den ypperlige eksempler på at et gjennomarbeidet lydbilde ikke er nok, dersom låta i utgangspunktet ikke er bra.
Det er mye metainformasjon i Menas tekster. Hun skriver om utviklingen hun har vært gjennom, og påstår at «I am a changed woman, a different girl» (fra «Lover let me in»). Selv om albumet på sitt beste viser en artist som er på god vei til å finne et mer interessant uttrykk, er hun ikke helt i mål ennå. Men å hoppe ut av det vante sporet er en lovende start, og gir grunn til å tro at Mena kan være verdt å regne med også etter at hun er ferdig med å synge om voksesmertene.
Trine Aandahl
