Raga Rockers, Enga
Krohn & co. avsluttet Øyafestivalen akkurat så solid som forventet.
Som et av få band gladkristne småbarnsmødre, øldrita tølpere, Oslo-patrioter, åttitallsnostalgikere og kids født på nittitallet alle kan enes om er bra, er det på sett og vis naturlig at Raga Rockers avslutter Øya 2008. Det er et trygt og forutsigbart valg, i tråd med en festivalfilosofi som trolig strekker seg tilbake til antikken, og derfor knapt noen eksplosiv avslutning på årets vakreste Oslo-eventyr (tross et raust pyro-show på scenen).
Michael Krohn har med alderen gått fra å være en farlig frontmann til en elegant, ulastelig antrukket herremann som nøyer seg med et «mange takk» etter de fleste av låtene, og det er betegnende for hvordan bandet turnerer sine nyere låter med nasjonale klassikere alle ved Enga-scenen kjenner som sin egen bukselomme: Elegant, trygt og særdeles stødig, uten at publikum på noen måte tar av før «Noen å hate» mobiliserer til massebevegelse på sletta.
Innen den tid har Raga vist hvorfor de er et band som blir elsket av mange – låter som «Drept kjendis», «Ole og Ali» og «Slakt» kødder man tross alt ikke med – men de har ikke gitt oss noen nye grunner. Når i tillegg siste Øya-konsert ut er såpass rekordkort som denne, blir konklusjonen godkjent, verken mer eller mindre.
Marius Asp
