Lørdag sjarmerte Stevie Wonder publikum på Kongsberg Jazz Festival. Søndag kveld var det Roskilde som fikk gleden av å oppleve 64-åringen i full vigør. For konserten på Roskilde-festivalen var en særdeles trivelig reise gjennom hans musikalske univers, samtidig som måten han kommuniserte med publikum på skapte akkurat den «party night» som han selv bokstavelig talt tok til orde for.
Når Wonder nå er ute på en ti konserter lang festivalturné gjennom Europa er det med gammelt materiale i bagasjen. Ikke så rart, siden 64-åringen bare var 12 år da han platedebuterte og blott 13 da han fikk sin første hit med «Fingertips» – og siden den gang har gitt ut mer enn 30 album. Men bare ett i dette årtusenet, «A Time To Love», i 2005. Og strengt tatt må vi vel helt tilbake til 1980 og «Hotter Than July» for å finne Wonders siste, store albumtriumf.
Dette tidsaspektet preger våre forventinger til Wonder på godt og vondt. Det er jo gamle perler vi gjerne vil høre, men faren er at vi vil sitte igjen med følelsen av å ha sett en utdatert artist uten relevanse i dag. Men heldigvis har Wonders musikk en slags tidsløs kvalitet over seg, mens han selv er så leken og nysgjerrig at det både skaper liv på scenen og tette bånd til de omlag 50.000 feststemte tilskuerne på Roskildefestivalens solfylte slette.
Kursen for konserten ble staket ut allerede med åpningsnummeret, Marvin Gayes «How Sweet It Is». Funky og sjelfullt – og ikke minst med en stor posjon publikumsfrieri. Publikum skulle være hans kor, proklamerte han, før han instruerte dem i kunsten som allsang kan være.
Dette gjentok seg stadig utover konserten, og i den litt avventende startfasen var det med en viss skepsis som vi så på dette publikumsfrieriet og ante overdose. Og da allsangversjonen av The Beatles’ «Day Tripper» en drøy halvtime inn i konserten ble alt annet enn vellykket, var det som vi fikk bekreftet vår frykt.
Men etterhvert som Wonders eklektiske miks av soul, funk, rhythm&blues og litt jazz fikk utfolde seg på alvor, forsvant også de aller fleste innvendingene. Med et tolv mann- og kvinnesterkt band i ryggen svingte Wonder seg til store høyder i funky låter som «Higher Ground», «Signed, Sealed, Delivered» og det naturlige høydepunktet «Superstition».
Samtidig som han i neste øyeblikk kunne la den mer smektende balladesangeren i seg komme fram, mest tydelig i sangene «Overjoyed», «Ebony and Ivory» og selvsagt «I Just Called To Say I Love You». Svisken som undertegnede har hatt store problemer med, men som kom langt bedre til sin rett denne kvelden takket være et mer luftig og lekent arrangement.
http://youtu.be/QwOU3bnuU0k
Noe av Stevie Wonders styrke er at han så uanstrengt har nektet å akseptere sjangerbegrensninger og i stedet gitt oss hele spennet fra sentimentale popsvisker til funky r&b og hjertefølt soul. I gullalderen på 1970-tallet skapte han ambisiøs musikk som appellerte både til hjerte og hjerne. På Roskilde-festivalen vant han våre hjerter.
Leif Gjerstad
