Å vokse opp uten venner

-Jeg har blitt plaga fra dag en. Jeg fikk ikke kontakt med noen, ble utestengt og hadde ingen venner, sier Laila Solberg (22).

Laila er definert som «lettere utviklingshemmet», som betyr at hun bruker lengre tid på å lære enn andre. På barne- og ungdomsskolen slet hun med å passe inn. Hun gråt hver dag etter skolen og reagerte ofte med ukontrollerte sinneutbrudd.

– Det å bli mobba er veldig fælt, tungt og grusomt. Jeg sa fra til lærerne to ganger og første gang skjedde det ingenting. Tilslutt sa det pang og da fortalte jeg alt og da ble det heldigvis stoppa, sier Silje Fridjofsen (19).

Silje er den yngste i en søskenflokk på fire. Hun var med på speideren og hadde noen venner, men ingen hun følte at hun kunne betro seg til og som hun var venn med på ordentlig.

Laila og Silje møttes på Peder Morset Folkehøgskole i fjor. Da ble de bestevenner. For første gang i livet har de ordentlige venner, som både tar og gir. Hvordan er det å vokse opp uten nære venner? Hva er en ekte venn? Hvordan er det å være «lettere utviklingshemma»? Hvordan går jentene videre etter en barndom med mobbing?

Hør dokumentaren | Les alle sakene

 

– Friminuttene var helt jævlige, enkelt og greit.

– Laila Solberg (22)

 

Musikken i radiodokumentaren er laget av Anders Brørby.


Laila + Silje = Bestevenner

 

Hver dag etter skolen gikk Laila hjem for å gråte. Silje ble mobbet på skolebussen. Det er lenge siden nå.

151102_LailaJobb_-21
Laila Solberg (22) var en av de upopulære. Hun var den jenta ingen ville bli kjent med. Hun hadde problemer på skolen og hjemme. Hun har cerebral parese. Den ene foten er to skostørrelser kortere enn den andre. Hun er lettere utviklingshemmet, men mest av alt er hun en ung jente på 22 år med livet foran seg. Historien om Laila handler om den jenta eller gutten du kjenner igjen fra barne- og ungdomsskolen. Den som ble snakket stygt om, som ble valgt sist i gymmen og som ikke ble invitert i bursdager.
IMG_9223
Silje Fridtjofsen (19) er den yngste i en søskenflokk på fire. Hun var med på speideren og likte å trene, men følte seg aldri skikkelig inkludert hjemme i Saltdal. Hun har en form for lese- og skrivevansker som gjorde at hun lærte saktere enn de andre og er definert som «lettere utviklingshemmet». Hun ble ikke mobba på skolen, som Laila ble, men de siste årene på barneskolen ble hun fysisk og psykisk mobba på bussen til og fra skolen. Der møtte hun noen eldre elever som spente bein og tok ting fra henne.

 

I en grå hjørnesofa på Peder Morset Folkehøgskole sitter to jenter og sier pene ting til hverandre. Silje er imponert over at Laila har klart å gå opp på store fjelltopper, på tross av muskelsykdommen cerebral parese. Laila skryter av Siljes smittende latter og gode humør.

Mari Aftret Mørtvedt

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt

Lars H. Andersen

Foto/video Lars H. Andersen




– Har Laila skrevet her?

– Ja, hun har nesten skrevet en hel stil.

– Hva skriver hun da?

– Hun har skrevet: Vi har blitt bestevenner dette året her. Vi har funnet på så utrolig masse det her skoleåret. Du vil for alltid være min lille, søte, sprudlende nordlending… ja. Veldig koselig.

– Hva synes du om at Silje skriver dette i årboka di, Laila?

– Ehh… det var faktisk veldig fint sagt. Silje betyr enormt mye for meg.

I et år har Silje og Laila bodd i samme hybelhus på folkehøyskolen Peder Morset i Selbu. Skolen ligger idyllisk til ved Selbusjøen i Sør-Trøndelag, såpass langt unna sentrum at elevene som går her skaper sin egen verden den tida de går her. Mottoet til skolen er «bli den du er». Fra veien ser den ut som en helt vanlig folkehøyskole.

– Vi ble enige om at vi skulle skrive ei side hver, så førstesida var satt av. Ingen fikk lov til å skrive før Laila hadde skrevet. Vi har betydd en stor del for hverandre og vært med på hverandres oppturer og nedturer. Det er ekstra fint å ha venner på nedturer, sier Silje.

Det er mai og siste uke på skolen. Laila pakker sammen tingene sine og gruer seg til å flytte hjem igjen til Orkanger. Hun har vært elev på Peder Morset i to år, et år på medielinje og et år på «arbeid i praksis». Silje skal fortsette et år til.

– Vi kommer til å savne hverandre, men vi kommer jo til å snakkes på Facebook, Snapchat, telefon… og, ja… Det blir trist, rart og tungt, men vi skal ta vare på de gode minnene vi har og holde kontakten, sier Silje.

Silje Fridjofsen (19) og Laila Solberg (22) har blitt bestevenner på Peder Morset Folkehøyskole. - Vennskapet mitt til Laila er veldig sterkt, sier Silje. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)
Silje Fridjofsen (19) og Laila Solberg (22) har blitt bestevenner på Peder Morset Folkehøyskole. – Vennskapet mitt til Laila er veldig sterkt, sier Silje. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)
Har ikke alltid vært sånn

Laila husker ingen venner fra barndommen. Hun ble baksnakket, folk kastet snøball på henne om vinteren, hun ble dratt i håret og plaget. Hun gjemte det inni seg. Sinnet bygget seg opp. I stedet for å snakke om det som skjedde, så gjemte hun seg på rommet sitt. Kranglet med familien sin. Hun følte seg utstøtt, eksploderte i sinne og slo knyttneven i pulten på skolen. Hun klikka.

– Jeg gråt nesten hver dag da jeg kom hjem fra skolen. Det var grunnen til at jeg ofte fikk utbrudd og hadde lett for å bli sint. Jeg hadde ingen venner, fikk ikke kontakt med noen, ble utestengt og satt stort sett på rommet mitt. De knakk psyken min totalt, forteller Laila.

Hun snakker oppsummerende når hun forteller om mobbingen, som om ordene hennes handler om noen andre.

– Når jeg klarer å legge det bak meg, så føler jeg at jeg kan komme meg videre. Jeg vil ikke bare tenke på alt det vanskelige som har skjedd, for det har jo vært mye positivt også. Nå har jeg fått venner, jeg har blitt tante, jeg har gått to år på folkehøyskole… sånne ting.

Hjemme i leiligheten på Orkanger hjelper moren Anita Tøndel til med å pakke. Laila skal flytte til kjæresten sin i Åfjord. Moren forklarer at Laila ble født med «klumpfot», men det synes ikke på henne. Det ble ikke oppdaget før hun var fire år gammel. Da begynte en barndom med daglig fysioterapi og behandling med skinner. Som ti-åring ble hun operert og i dag er diagnosen cerebral parese, som blant annet vil si at musklene hennes fort blir stive og anspente. I tillegg har hun lese- og skrivevansker og humørsvingninger, som gjør at hun defineres som «lettere utviklingshemma».

– Det var veldig tøft å oppleve at Laila ikke fikk venner på skolen. Jeg har selv opplevd å bli mobba og vet hvordan det oppleves. Jeg blir så frustrert når det foregår mobbing av funksjonshemmede, for jeg mener de har rett på et liv med venner de og, sier Anita.

En annerledes folkehøyskole

Peder Morset folkehøyskole er et sted med såkalt «omvendt integrering». Det vil si at skolen har 40 plasser for elever med utviklingshemning og 28 vanlige plasser. Det eneste opptakskravet er at elevene må være i stand til å møte opp til måltider, undervisning og obligatoriske aktiviteter.

Einar Bjørn har vært rektor på skolen i flere år og forteller at Peder Morset trolig er den eneste folkehøyskolen i verden med så stor variasjon blant elevene.

- Vi har veldig spenn i elevklassen, kanskje større spenn enn noen andre skoler i hele verden, sier Einar Bjørn, rektor på Peder Morset folkehøyskole. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)
– Vi har veldig spenn i elevklassen, kanskje større spenn enn noen andre skoler i hele verden, sier Einar Bjørn, rektor på Peder Morset folkehøyskole. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)

– Alle mennesker har ressurser. Jeg har jobba med ungdom i 40 år og jeg har aldri møtt noen som ikke trives med å mestre, få bli med på laget og bli regna med. Alle menneskene her kommer i en posisjon hvor de fremstår som et individ og enkeltmenneske, ikke et menneske som er i en bås. Her blir elevene Per eller Nina og ikke en på siden, forklarer Einar.Flere av elevene på skolen har opplevd å føle seg utenfor. Silje mener det er en av grunnene til at hun og mange andre finner sine beste venner på her. De deler felles erfaringer.

– Det er befriende å kunne snakke om vanskelige ting med venner her. Den følelsen du har etter å bli mobba er helt forferdelig, du får klump i magen og det er også mange her som har blitt mobba hardere enn meg. Jeg tror de fleste som går her har blitt mobba på en eller annen måte, sier Silje.

Varig vennskap

Det både Silje og Laila trekker frem som spesielt viktig er venner som er der også når livet er vanskelig. De to har holdt kontakt flere ganger i uka siden skoleavslutningen i mai og i september møtte de hverandre igjen for første gang på fire måneder.

– Vennskapet mitt til Laila er veldig sterkt. Det er faktisk så sterkt at det er litt skummelt, for jeg begynte nesten å skrike da jeg så henne for det var så godt. Jeg satt i en sofa og hun kasta seg oppå meg og det var utrolig artig å se henne igjen, sier Silje og ler mens hun forteller at hun holdt på å miste pusten av den lange klemmen hun fikk av Laila.

- Silje betyr veldig mye for meg. Hun er der uansett, sier Laila om bestevenninna Silje. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)
– Silje betyr veldig mye for meg. Hun er der uansett, sier Laila om bestevenninna Silje. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)

Etter at Laila ble ferdig på Peder Morset møtte hun kjæresten sin, som hun nå skal flytte sammen med i Åfjord. Silje fortsetter et år til på folkehøyskolen, men de holder kontakten.

Mamma Anita og Laila pakker sammen sakene hennes hjemme i Orkanger og mimrer tilbake til livet før Laila møtte Silje og de andre på folkehøyskolen.

– Har du vært bekymra for Laila?

– Ja, det har jeg vært. Spesielt når hun har de tunge stundene sine. Gode venner har vært et savn.

– Det ser ut som du puster letta ut nå?

– Ja, jeg kjenner roa kommer. Jeg tror dette blir veldig bra for Laila.

– Silje fortalte at hun nesten ikke fikk puste da du møtte henne igjen, Laila?

– Haha! Tulldråk! Der overdreiv hun, ler Laila.

– Jaja, sånn er det å ha bestevenner, sier mamma Anita.

– Jo, jeg har skjønt det.

– Det er godt å ha ei bestevenninne, er det ikke?

– Mm. Det er det.

► Hør hele historien om Laila og Silje i P3-dokumentaren «Å vokse opp uten venner»

Mari Aftret Mørtvedt

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt


 

Lailas mobbehistorie

 

(Animasjon: Martin Aas, NRK)

 

– Alle mennesker har ressurser

 

Av 78 folkehøyskoler i Norge er Peder Morset den eneste med såkalt «omvendt integrering» fordi flertallet har en utviklingshemming. Trolig er de den eneste av sitt slag i hele verden.

Historien om hvorfor skolen ble opprettet er like unik. Den ble til fordi Helge Morset, sønnen til Peder Morset, drømte at han skulle bygge et stort hus sammen med broren Oddmund, som ble drept under flukt fra nazistene i 1942. I boka «Historien om Helge Morset» står dette:

«Da han våknet visste han det var meningen at han skulle bygge et hus. Et stort hus med plass for mange barn. Helst skulle det ligge på en blomstervang nede ved en sjø. Drømmen ble en annerledes skole. Drømmen ble en elevheim der psykisk funksjonshemmede fikk bo sammen med friske, jevnaldrende ungdommer, den første skolen i Norge der friske elever ble integrert med funksjonshemmede, de funksjonsfriske på de funksjonshemmede premisser. Drømmen ble Peder Morset folkehøgskole

I dag har skolen ventelister fra ungdom som ønsker å gå på skolen.

– For mange betyr dette første anledning til å leve som et voksent, ungt menneske. Mange med en utviklingshemming har levd et veldig beskytta liv med få muligheter til å leve som en vanlig ungdom. Det får de mulighet til her og jeg tror mange finner sider ved seg selv som de ikke har funnet før, sier Einar Bjørn, rektor ved skolen.

Dorte Birch (Foto: Privat)
Dorte Birch (Foto: Privat)
Et felles mål for alle folkehøyskoler

Folkehøyskoler finnes i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Et år på folkehøyskole skal være åpent, inkluderende og motarbeide fordommer. Ifølge Dorte Birch, daglig leder for Informasjonskontoret for folkehøgskolen, har 17 folkehøyskoler botreningslinjer tilpasset elever med spesielle behov. I tillegg tar mange folkehøyskoler nå inn unge flyktninger.

– Vi har et håp om at folkehøyskoler gir en mulighet for de som er litt annerledes til å bli integrerte. Vi forsøker å tilrettelegge for dette, fordi mangfold er en verdi i samfunnet vårt. Vi er forskjellige og det er viktig at vi klarer å finne plass til alle, sier Dorte.

Ifølge tall fra SSB er nå 127.000 arbeidsledige i Norge, som er det høyeste nivået på ti år. Halvparten av de nye arbeidsledige er landets ungdommer mellom 15 og 24 år. (Kilde: SSB)

– Mange unge dropper ut av videregående. Disse kan få en ny sjanse ved å begynne på en folkehøyskole og finne ut mer om hvem de er. En folkehøyskole er ikke en privatskole for å få unge til å fullføre videregående, men mange finner ut at de ønsker å fullføre etter at de har gått på folkehøyskole, forteller Dorte.

Stadig flere unge uføre

I tillegg til at arbeidsledigheten øker, så stiger også antallet unge uføre. I slutten av september var om lag 12600 personer mellom 18 og 29 år uføre.

– Økningen blant de unge er en utvikling vi må jobbe for å snu. Selv om vi vet at mange av disse personene har alvorlige helseproblemer, er det ingen tvil om at tallene går i feil retning. Å hjelpe unge med nedsatt arbeidsevne er en stor og viktig utfordring for NAV, sier arbeids- og velferdsdirektør Sigrund Vågend i en pressemelding.
Laila Solberg (22) er en av dem, men selv om hun nå får uføretrygd vil hun gjerne komme ut i vanlig arbeid. Hun håper hun kan finne en ny jobb når hun nå flytter til Åfjord. Hun vil gjerne vise at hun også kan bidra i samfunnet, på tross av sin diagnose.

– Så lenge jeg har en arbeidsplass å gå til, er jeg fornøyd. Jeg blir irritert når folk tenker at uføre ikke kan gjøre noe. Det blir helt feil at vi som er uføretrygda blir stempla som svakere enn andre, sier hun.

► Hør hele historien om Laila og Silje i P3-dokumentaren «Å vokse opp uten venner»

Mari Aftret Mørtvedt

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt


Silje Fridjofsen (19) trives på Peder Morset og mener det er viktig at hun og de andre lærer å jobbe. - Jeg har lyst til å bli gartner, sier hun. (Foto: Lars Haugdal Andersen/NRK)
Silje Fridjofsen (19) trives på Peder Morset og mener det er viktig at hun og de andre lærer å jobbe. – Jeg har lyst til å bli gartner, sier hun. (Foto: Lars Haugdal Andersen/NRK)

Bo. Spis. Sov. Ferdig.

 

Halvparten så mange personer med utviklingshemming er i jobb nå som for 20 år siden. – Det er nesten umulig for utviklingshemmede å komme seg ut i ordinært arbeid, sier Karl Elling Ellingsen, leder for Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning (NAKU).

 

Karl Elling Ellingsen (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)
Karl Elling Ellingsen (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)

I 1995 var 5000 personer med utviklingshemming i arbeid innen tilrettelagte arbeidsplasser, mens tallet i dag er 2500.

– Ingen utviklingshemmede bor på gata eller dør i situasjoner hvor de mangler mat eller beskyttelse i form av tak over hodet, men det er ikke solidarisk i den forstand at vi tar utviklingshemmede inn i arbeidsstokken eller andre viktige deler av samfunnet hvor vi sier: Du er en integrert del av samfunnet. Vi hører sammen. Der vil vi se at det kanskje skorter, sier Ellingsen.

Det er generelt lite fokus på arbeidssituasjonen for utviklingshemmede, selv om de har mye høyere risiko for å bli arbeidsledige sammenliknet med resten av arbeidsstyrken. For mange fører dette til at de faller utenfor samfunnet, selv om norsk velferdspolitikk har dette som mål: «Mennesker med utviklingshemming skal kunne benytte sine evner fullt ut, og at utviklingshemmede skal kunne leve et liv som nært det normale som mulig, med størst mulig grad av selvbestemmelse».

– Trenger ikke være 100 prosent perfekt

Overgangen fra videregående skole til voksenliv oppleves vanskelig for mange. Målet er å tilrettelegge for at personer med utviklingshemming skal kunne jobbe på vanlige arbeidsplasser, men praksis er en annen. I 1998 var det bare 59 (!) personer med utviklingshemming som var i et vanlig arbeidsmiljø.

– Realiteten er at når de har fått trygd, så glemmes de litt. Man tror de er fornøyd med å motta noen penger og få seg et sted å bo, men for de aller fleste er det viktigere å være en bidragsyter og en som betyr noe i samfunnet. For de aller fleste er det viktigere å yte, sier Einar Hermansen, rektor på Peder Morset folkehøyskole i Selbu.

Han har sett flere ungdommer vokse i løpet av et eller to år på folkehøyskolen, hvor de opplever mestring og følelsen av å være betydningsfull, men når de er ferdige på skolen er det ikke alle som får noe å gjøre. Folkehøyskolen er helt unik, fordi av 68 elever har 40 elever en eller annen grad av kognitiv svikt. En av dem er Laila Solberg (22) som får uføretrygd, fordi hun har cerebral parese, lese- og skrivevansker og humørsvingninger. Hun er økonomisk sikret, men hun vil ikke sitte hjemme uten å ha noe å gjøre.

- Det å jobbe er viktig for alle. Det er kjedelig å sitte hjemme hele dagen uten å ha noe å gjøre, sier Laila. I sommer jobbet hun på Rosenvik, som er en attføringsbedrift i Orkanger. Her sammen med arbeidsleder Berit Kvåle. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)
– Det å jobbe er viktig for alle. Det er kjedelig å sitte hjemme hele dagen uten å ha noe å gjøre, sier Laila. I sommer jobbet hun på Rosenvik, som er en attføringsbedrift i Orkanger. Her sammen med arbeidsleder Berit Kvåle. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)

– Det å jobbe er viktig for alle. Du trenger ikke å være 100 prosent perfekt for å bidra i et samfunn. Det er veldig kjedelig hvis du bare blir sittende i en leilighet uten å ha noe å gjøre, spesielt når alle naboene drar på jobb. Jeg vil være mest mulig normal, ha en jobb og bidra i samfunnet, sier hun.
Laila mener politikerne bør komme på banen og gjøre endringer for å sikre inkludering av alle, fordi det å føle mestringsfølelse er så viktig.

– Alle kan bidra uansett om vi har et handikap eller ikke. Vi kan bidra på hver vår måte.

Fra institusjoner til individer

Måten samfunnet ser på personer med psykisk utviklingshemning har endret seg gjennom vår historie. Kortversjonen er at Norge tidligere hadde egne institusjoner hvor personer med ulike behov bodde sammen. Dette endret seg gjennom HPVU-reformen (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) som kom i 1991. Da ble ansvaret for psykisk utviklingshemmede flyttet til kommunene. I reformen ble det snakket om «normalisering», «selvstendig liv» og «muligheter for arbeid, læring og en meningsfull fritid».

– Institusjonene var sterkt kritisert med tilfeller av overgrep og uheldige livssituasjoner. Det var en bred politisk enighet om at dette måtte endres. Mye har blitt bedre og det skal vi være glade for, sier Ellingsen.

Han mener det er en utfordring at mange unge får uføretrygd før arbeidsevnen er prøvd ut.

– Forskning viser at det å ha noe å gå til er veldig viktig. Det har stor betydning for livskvalitet, hvordan en opplever seg selv og hvordan andre ser på deg. For voksne er kanskje rollen som arbeidstaker en av de viktigste for hvordan man blir sett på av andre i samfunnet. Det finnes et stort ubrukt potensiale i å gi arbeid til utviklingshemmede, sier Ellingsen.

► Hør hele historien om Laila og Silje i P3-dokumentaren «Å vokse opp uten venner»

Mari Aftret Mørtvedt

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt


Hva er vennskap?

 

Elever ved Peder Morset Folkehøgskole om hva venner betyr for dem.

 

Laila Rimstad Kanestrøm (Foto: Lars H. Andersen / NRK)
Laila Rimstad Kanestrøm (Foto: Lars H. Andersen / NRK)
Laila Rimstad Kanestrøm (20)

– Jeg hadde ikke så mange venner i barndommen. Da var jeg mest hjemme og ikke så mange besøkte meg, så det å få venner på den nye skolen har vært veldig godt for meg. Det var ikke så lett da jeg vokste opp. Venner er personer som støtter deg i alt og som er der for deg. Venner betyr veldig mye for meg, fordi hvis jeg har en dårlig dag er det greit å snakke med dem og finne på ting. Vi flirer sammen og snakker om jenteprat og artige ting vi opplever. Det ville vært veldig kjedelig uten venner og ikke så bra for da hadde jeg vært mest på data. Det vil jeg ikke.

Asle Lajos Moholt (Foto: Lars H. Andersen / NRK)
Asle Lajos Moholt (Foto: Lars H. Andersen / NRK)
Asle Lajos Moholt (20)

– Vennskap er forhold mellom mennesker som er glad i hverandre, folk jeg har tillitt til og som jeg er fortrolig med. Vennskap er noen jeg kan se film med, snakke tull med, gå på fest med, ha det artig med og dele artige historier med. Er de snille, så er jeg snill tilbake. Jeg har veldig mange venner. Vi snakker om fotball, problemer i verden, utfordringer og artige ting. Du må ha venner hvis du skal klare å være en del av et samfunn. Hvis du føler deg helt alene i verden får du store problemer.

Helena Johansen (Foto: Lars H. Andersen / NRK)
Helena Johansen (Foto: Lars H. Andersen / NRK)
Helena Johansen (20)

– Vennskap betyr at du har noen rundt deg, som støtter deg hvis du har tunge tider og sånne ting. Det er veldig bra å ha venner. Vennene mine er nesten som en familie og jeg er veldig glad i dem, for de støtter meg uansett hva. Vi ser filmer, går turer og litt forskjellig. Et liv uten venner ville vært helt forferdelig. På skolen var det litt vanskelig først, men det ble lettere etter hvert og så fikk jeg meg nye venner og da ble jeg veldig glad for det. Da var jeg ikke helt alene. Vennene her er kjempesnille og litt tullete.

Maria Jeanette Lamøy (Foto: Lars H. Andersen / NRK)
Maria Jeanette Lamøy (Foto: Lars H. Andersen / NRK)
Maria Jeanette Lamøy (16)

– Vennskap er at man stiller opp for hverandre og har noen å betro seg til, som ikke er familie eller slekt. Venner er alt for meg og betyr veldig masse. Min beste venn er herlig. Hun er en person som lyser opp dagene mine. Jeg har ikke lyst til å tenke på hvordan det ville vært uten henne. Uten venner hadde det vært rart, ensomt og mange ville holdt mye inni seg. Jeg tror vi trenger venner fordi vi ikke skal være ensomme og det er artigere å finne på ting med venner. Da blir det mer latter, lek og moro. Det er lett å være med folka her på skolen, for alle kan være seg selv.

 

► Hør hele historien om Laila og Silje i P3-dokumentaren «Å vokse opp uten venner»

Mari Aftret Mørtvedt

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt

Lars H. Andersen

Foto/video Lars H. Andersen


 

Mobbehistorien har flere kapitler

 

Det er mulig å legge mobbingen bak seg. Mobbing er et alvorlig og gjennomgripende problem. Vi har alle lest historien om Odin på 13, som tok sitt eget liv etter flere år med mobbing.

Vi har vel alle også et visst inntrykk av hvordan sosiale medier tilrettelegger for nye, stedsuavhengige former for mobbing, slik Regjeringens manifest for mobbing (2011-2014) stadfester når de skriver at «Norge ligger i Europa-toppen i mobbing på nettet.»

Med andre ord: Mobbingen eskalerer. Og at mobbing kan gi alvorlige psykiske plager hos den det rammer er heller ingen hemmelighet. Men hvor langt strekker denne påvirkningen seg? Og hvordan kan man ta et oppgjør med den?


Hans Morten Nordahl.
Hans Morten Nordahl.

Ikke lat som ingenting

Professor i psykologi Hans Morten Nordahl påpeker at mobbing gjerne skjer i en alder hvor man mangler forsvarsverket som skal til for å unngå påvirkning.

– Mobbing er noe av det mest traumatiske unge mennesker kan oppleve, siden det ofte skjer i en sårbar fase i livet, hvor ens selvforståelse og identitet formes. Svært mange pasienter innen psykisk helsevern har en vond mobbehistorie, og da sliter de oftest med angst og depresjonsproblemer, sier han. Nordahl peker deretter på flere faktorer som kan hindre at mobbingen får destruktive, potensielt fatale konsekvenser. Det å ha én eller flere venner er spesielt viktig, men også å bli hørt og tatt alvorlig når man forteller om opplevelsene sine. Dette forutsetter igjen at offeret selv anerkjenner mobbingens effekt – at man ikke prøver å late som ingenting.

Nordahl, som også er klinisk utdannet psykolog, har på oppfordring laget en liste.

6 måter å komme seg videre på


Del mobbeerfaringen med noen, slik at man kan slippe å være skamfull.

Bygg opp en holdning til deg selv – du må være innstilt på å stille opp for deg selv hvis noen er plagsomme eller ekle.

Velg å se på dette som en vond erfaring, og legg bort tanker og grubling rundt mobbehistorien. Det var den gang da, og intet du kan gjøre med det nå. Er det hensiktsmessig å tenke videre på det hvis det bare gjør deg trist, lei og redd? Man kan lett havne i en tilstand av sinnagrubling – det vil si, at man grubler på mobbing, og at man sitter igjen som krenket og frustrert. Viktig å velge ikke å gå inn i grubletanker om tidligere mobbing, det å repetere disse minnene er ikke særlig hjelpsomt for å komme videre.

Velg å stoppe mobbing i verden, engasjer deg. Hvis du ser mobbing: Gjør noe, ta kontakt, si ifra, stopp det eller gjør noe som hjelper offeret – tross angsten for å gjøre noe – du vil få det bedre etterpå, og kanskje får du en ny venn?

Hvis mobbeerfaringen hjemsøker deg og du ikke klarer å legge det bak deg, søk konsultasjon hos en psykolog eller helsesøster. De kan hjelpe deg inn i et godt spor.

Bruk mobbeerfaringen som en viktig motivator til å komme deg videre – det er tross alt mobberne, og ikke deg det er noe galt med. Du kan bruke erfaringen som en mulighet til å hjelpe andre, og da gjør du de vonde minnene til en ressurs. Start nå!

 


 

Mats og Erling i LA

– Vi med utviklingshemming kan få til alt. Kollegaen min Erling husker for eksempel alle tekstene til «Mot i Brøstet». Han er utrolig flink til å huske tekster, sier programleder Mats Sollid (30).

Sammen med Erling Due Bergseth (26) er Mats del av en programleder-duo som har dekket OL for utviklingshemmede i Sør-Korea 2013 og Los Angeles 2015. De er ansatt i Empo TV som er landets første tv-kanal for og med mennesker med utviklingshemming.

Se den fantastiske sendingen Mats og Erling lagde fra Los Angeles.

– Vi med utviklingshemming kan få til alt. Vi kan alt og det er tilfeldig hvem som blir utviklingshemma. Det kunne like gjerne vært du som ble det, sier Mats.
Han har tidligere vært elev ved Peder Morset Folkehøgskole i Selbu og gjennom medialinja der kom han i kontakt med Empo TV. Det har gitt han mulighet til å reise verden rundt som programleder.

– Special Olympics var veldig gøy. Jeg og Erling er veldig forskjellige, men vi blir som Solan og Ludvig. Jeg er Solan. Han er mer forsiktig, mens jeg er mer WOW, liksom. Sammen blir vi dynamitt!

– Arbeidsplassen kan bli morsom og koselig

Mats er en aktiv type. Han går på jobb hver dag og i tillegg synger han i Dissimilis, liker å være med venner, drive med teater og holde seg aktiv. Han er utviklingshemmet og synes alle fortjener en sjanse til å bli inkludert.

– Jeg har en venn som sitter i rullestol og han har ikke jobb. Han synes det er veldig kjedelig. Han har heldigvis en støttekontakt, men han kunne jo helt fint jobba på senteret, for eksempel. Der er alt tilrettelagt for rullestol, men NAV får ikke ut fingern!
Han synes det er synd at personer med utviklingshemming sliter med å få seg jobb og mener arbeidsplasser burde gjøre mer for å tilby jobb til alle.

– Alle kan jobbe. Vi må bare finne riktig jobb. Det var akkurat en som slutta her i Empo og han begynte å jobbe på Rema 1000. Kjæresten min jobber i kassa på Coop prix, for hun er god i matte og en annen venn jobba med noe skigreier på Holmenkollen. Det må ikke være en verna bedrift, men det må tilrettelegges.

– Hva får en arbeidsplass igjen for å ansette en person med utviklingshemming?

– Jeg tror de får det litt gøy. Det blir koselig og morsomt, for jeg tror personer med utviklingshemming har en egen glød og vi sier mye morsomt og da kan alle begynne å le og så blir det god stemning og koselig.

Må tørre å være seg selv

Mats har mange meninger om utestengelse av utviklingshemmede. Han har ikke opplevd mobbing selv, men mange av vennene hans har blitt mobba.

– Jeg synes ingen burde bli mobba, for det er jo ingen som liker det.

Generelt mener han at alle, med eller uten en sykdom eller et syndom, bør være stolte av den de er.

– Vi som har en utviklingshemming må tørre å være den vi er. Vi må ikke prøve å være som de såkalte normale. Vi må bare være oss selv.

Han har mange svar på hvordan alle kan inkluderes i arbeidslivet. For eksempel foreslår han at en person med utviklingshemming som er flink til å bake kan jobbe på Baker Hansen eller en som er flink med data kan jobbe med det. Dessverre er det likevel mange som sitter hjemme og til de vil Mats gi et råd:

– Jeg tror du må prøve å finne på noe hvis du ikke har jobb. Sånn, gå tur eller noe. Eller hvis det regner, så kan du gå tur med paraply.

► Hør hele historien om Laila og Silje i P3-dokumentaren «Å vokse opp uten venner»

Mari Aftret Mørtvedt

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt


 

Filmer om mobbing

Det finner utallige filmer som skildrer vennskap på film, men det finnes også de som skildrer fraværet av det. Som gir oss et innblikk i hva mangel på vennskap kan bety, hva som skjer når det går over til utfrysning og mobbing. Filmer om mobbing kan være hjerteskjærende, provoserende, men faktisk også morsomme. Her er tre filmer som har gjort inntrykk på oss i Filmpolitiet. Både som underholdning og til ettertanke:

 

Fra filmen Bully
Fra filmen Bully
Bully

Les anmeldelsen

Bully handler om mobbing, både om de som blir utsatt for den, de som utøver den og de som lukker sine øyne og ører for den.

Denne dokumentarfilmen viser med hjerteskjærende tydelighet den ubarmhjertige tilværelsen noen barn har på skole og skolevei, hvor utsatte de er og hvor lite skolesystemet kan gjøre med problemet.

Regissør Lee Hirsch følger et knippe ungdommer som sliter med mobbing i småby-USA. Alex har et annerledes ansikt på grunn av en altfor tidlig fødsel. Kelby er isolert etter at hun kom ut som lesbisk. Ja’Maya er kastet i fengsel etter at hun trakk pistol mot sine mobbere.

Bully skildrer riktignok amerikansk virkelighet, men her er det mange paralleller å trekke til norske skolegårder. Dette er filmen alle barn, foreldre og skoleansatte bør tvinges til å se!

Bilde fra Gjenforeningen
Bilde fra Gjenforeningen
Gjenforeningen

Les anmeldelsen

Kunstner Anna Odell tar et bitende oppgjør med sin gamle skoleklasse i filmen Gjenforeningen, en blanding av fiksjon og rekonstruksjoner som ikke alltid er åpen om hva som er ekte og hva som er oppdiktet.

Det er en sterk skildring av hvordan minner om mobbing fortoner seg helt annerledes for den som blir utsatt for det enn de som utøver det. Filmen er delt i to. Del 1 er en fiksjonsfortelling, der Anna Odell spiller en versjon av seg selv. Hun tar ordet på en klassegjenforening, 20 år etter at de gikk ut 9. klasse. I virkeligheten ble Anna aldri invitert til klassens gjenforeningsfest. Filmen er hennes reaksjon på det. Den viser hva som kan ha skjedd om hun hadde blitt invitert, eller i det minste, hvilket utfall hun har drømt om.

Mobberne blir stilt til veggs, men det er Anna som får svi for å ha ødelagt festen. Man krymper seg i stolen av det som skjer, når klassekameratene fortsetter mobbingen fra 20 år tidligere uten å reflektere over det.

Fra filmen Mean Girls
Fra filmen Mean Girls
Mean Girls

Mean Girls er en komedie som tar for seg alle klisjeene du noensinne har hørt om high school. Her er både nerder, sportsidioter, flinkiser og sosiale utskudd – og ikke minst de populære jentene. Jenter kan jo være så fryktelig stygge mot hverandre! Og ingen kan vel fryse ut, bitche og baksnakke mer enn de overfladiske populære jentene på high school?

Men hva skjer når den snille, hjemmeskolerte Cady (Lindsey Lohan), som er oppvokst i Afrika, blir utsatt for den harde high school-hverdagen fylt av intriger, baksnakking og vanskelige klesvalg? Og hvilke mekanikker er det som skal til før den snille og positive annerledesjenta blir sjefsbitcha selv?

Mean Girls er morsom fordi den leker med disse stereotypiene. Så har det selvfølgelig sneket seg med en liten moralpreken på slutten også. Muligens en liten tankevekker til slemme tenåringsjenter.

 

► Hør hele historien om Laila og Silje i P3-dokumentaren «Å vokse opp uten venner»

Marte Hedenstad

Filmpolitiet Marte Hedenstad

 


 

P3dok som podkast

 

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)