De dette gjelder kalles casuals, det er velkledde gjenger som avtaler masseslagsmålene på forhånd. Tradisjonen tro smalt de sammen i år også, i en diger mølje som endte i 4 arrestasjoner.
Og hvorfor i alle dager de driver på som de gjør.
► Hør dokumentaren
Slepp oss inn, formen er fin, Vål’enga-gutta på kokain.
- – Noen kommer alltid til å slåss
- Knuste ruter: Burberrys mareritt
- Politiet vil ha mer makt over supporterne
- Har du opplevd tribunevold?
– Noen kommer alltid til å slåss
Dokumentarskaper Ludvig Løkholm Lewin var ikke forberedt på brutaliteten hos norske casuals, og måtte bli eskortert ut fra Brann stadion.
– På et eller annet vis må dette ha noe med hverandre å gjøre, og jeg ville finne ut av om det kun handler om adrenalinkicket man får av å slåss, eller om det ligger noe mer bak.
– Hvilke forventninger hadde du til arbeidet med dokumentaren?
– Jeg hadde for få fordommer, men fikk fort lære, sier Ludvig.
Årlig hatoppgjør
Punkt nummer én i lærdommen om norske casuals, er at den store dagen for sammenstøt i Norge er hjemmekampen til Brann mot Vålerenga. Ludvig søkte om akkreditering til å bevege seg fritt på bane og tribune under kampen, og ble advart av stadionens sikkerhetsansvarlige.
“Stikker du mikrofonen i trynet på feil person, får du en stein i hodet”, lød advarselen.
– Jeg måtte sende en skriftlig erklæring på at jeg dro dit som reporter på eget ansvar. Da tenkte jeg at så ille kan det umulig være, vi er jo i Norge, forteller Ludvig.
Så ille kunne det bli, i Bergen, i Norge, i 2012.
Bøllene bestemte
Til tross for advarslene ble Ludvig overraska over hvor brutalt det var å være på tribunen, og ble selv eskortert ut av vakter før kampen begynte.
– Jeg hadde ikke nok kompetanse til å lese situasjonen, så det var egentlig greit, men jeg ble overraska over at det var bøllene som regjerte på tribunen. Det var verken sikkerhetsvaktene eller politiet som styrte situasjonen.
– Sånn er det jo ikke for eksempel ikke på konsert, det er ikke én bølle som får bestemme at du ikke kan være der, mener Ludvig.
Høflig avvist
Da Ludvig oppsøkte Bergens lokale casuals, var de overraskende høflige.
– De ba meg pent om å stikke. De ville ikke snakke om slåssing, så etter et par spøker på min bekostning dro jeg, sier reporteren.
– “Hater, hater, hater Bergen by” ble også ropt ut. Jeg spurte en politimann om han kunne forklare hva dette var, og det kunne han.
«Dette er Vålerenga-Brann. Det er kaos hver gang.»
– Det virker som Vålerenga gjør en god jobb ved å ikke støte ut de som er casuals. Den interne justisen gjelder, og det er ingen slåssing inne på stadion, forteller Ludvig.
– Noen karer kommer alltid til å ville slåss. Spørsmålet er når, og i hvilken form det skjer.
katrine.opdahl@nrk.no
Politiet vil ha mer makt
Per dags dato har klubbene selv ansvar og makt til å bortvise casuals. Dette vil politiet gjøre noe med. I 2010 begynte de å utarbeide et forebyggende arbeid mot aggressiv adferd under sportsarrangementer.
Det innebærer at politiet skal få større rett til å bortvise enkeltpersoner og grupper, samt være mer synlig.
– Politidirektoratet ser på innspillene på lovforslaget og vil deretter vurdere om det er grunnlag for å foreslå endringer i lovverket, sier kommunikasjonsdirektør i Politidirektoratet, Margrete Halvorsen.
Rekruttering
Personer med kriminelt rulleblad som som har mer lyst til å sloss enn interesse for fotball, rekrutteres hyppig til miljøet. Antall voldelige hendelser har økt fra 55 til 80 hendelser fra 2008 til 2009.
– Det største problemet er at en slik lovendring på lengere tid kan svekke tillitten mellom disse miljøene og politiet, sier Hjelseth.
Mer vold i Europa
Hjelseth trekker frem at konfliktnivået mellom supportere og politiet ellers i Europa er høyere enn i Norge, og mener vi må være føre var.
– Å gi politiet større mulighet til å ekskludere enkeltpersoner fra arrangementer kan skape større konflikt enn det vil forhindre, sier Hjelseth.
Fotballsosiologen mener adferden i fotballkulturen har en lang tradisjon med spesielle særtrekk.
– Verbal aggressivitet og maskulin tøffhet har alltid vært en del av fotballkulturen. Det er vanskelig å komme bort fra og det må man ha i bakhodet når man utformer slike lovforslag.
Verbal aggressivitet og maskulin tøffhet har alltid vært en del av fotballkulturen
Risikosupportere kan øke
I følge Hjelseth trengs det heller mer kunnskap om temaet og bedre dialog med supporterklubbene.
– Hvis politiet straffer folk som ikke har sloss vil det skape økt grad av mistenkeliggjøring. Det er også god grunn til å tro at antallet risikosupportere vil øke, fordi flere havner på utsiden av det som i politiets øyne er akseptabelt. Flere vil oppfatte politiet som en ytre fiende og en større del av miljøene vil havne på utsiden, sier Hjelseth.
adiele.helen.arukwel@nrk.no
Knuste ruter
Motehuset Burberry er synonymt med den tradisjonelle beige trenchkåpa og dei velkjente rutene. Men hadde ikkje det britiske merket tatt grep, kunne Burberry i dag vore synonymt med aggressive casuals, personar som oppsøkjer fotballkampar for å lage bråk.
I 1856 opna Thomas Burberry sin vesle butikk i Basingstoke i England. Han starta med å utvikle røft yttertøy som tålte det meste av det britiske vêrgudar hadde å by på. Til og med Roald Amundsen og hans ekspedisjon var kledd i Burberry då dei nådde Sydpolen i 1911.
Uønska ambassadørar
Merket fikk derimot uønska ambassadørar frå 1980-talet av og utover 1990-talet. Casuals tilknytta engelske fotballklubbar vart overraskande glade i det skotskrutete mønsteret, noko som raskt vart eit problem for motehuset imagemessig. Det var, mildt sagt, ikkje denne kundegruppa sjefs-designaren hadde sett for seg då han stod foran skissebordet.
Unngikk klubbfargar
Motevitar Silje Killi Skar, fra Norwegian Fashion Institute og School of Fashion Industry, trur at den historiske bakgrunnen til Burberry kan vere ei forklaring på kvifor casuals fall for rutene.
– Det kan ha vore assosiasjonen til det erkebritiske som appellerte til casuals. Samtidig vart det på 1990-talet ekstremt populært blant popstjerner og «footballer’s wives», så slik vart også rutene eit populærkulturelt statussymbol, seier ho.
Fleire har også hevda at undergrunnsstilen starta som ein måte å unngå merksemd frå politiet på.
– I ein undergrunnskultur fråskriv ein tilhørsle til den store gruppa ved å velgje tilhørsle til ei mindre gruppe, der det gitte plagget har ein bestemt symbolverdi.
– I tilfellet casuals blir det kanskje ein måte å legimitere tilhørsle til nasjonen og den britiske historia, både innad og utad, seier Silje Killi Skar.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Caps av praktiske grunnar
Casualsstilen ligg ikkje så altfor langt unna den vi ser i kultfilmen «This is England», om «skinheads» i England på 1980-talet.
Men sjølv om det er likskapstrekk, var «skinheads» hakket smartare i klesstilen med sine Dr. Martens, strøkne Fred Perry-skjorter og Levis. Casualsstilen heller meir mot sporty, naturleg nok, med joggesko (helst heilt nye, kvite Adidas) og caps. Capsen er der også av praktiske grunnar: Den gjer det lettare å gøyme seg for overvakingskamera.
Adelen miste interessa
Kvar laurdag kunne ein sjå unge kledd i Burberry-ruter, Levis-jeans og krittkvite nye joggesko på veg til fotballkamp. Måten dei kledde seg på hang saman med heile casualskulturen, blant anna kunne band frå Madchester-scena, som The Stone Roses og Happy Mondays, bli sett med casualsuniformen på scena. Utover 1990-talet var det britpopen med Oasis i spissen som skulle ta i bruk enkelte element herfrå, sjølv om dei også henta inspirasjon frå den smarte modstilen frå 1960-talet.
For Burberry toppa det seg ved inngangen til det nye tusenåret. Plutseleg var rutene å sjå overalt, på kvart gatehjørne, og den eksklusive kaviarsmaken var borte. Blant dei mest populære plagga var skjorter med «house check»-mønster og den rutete basketballcapsen.
– Om Burberry opprinneleg var ein identitetsmarkør for konservativ adel og øvre middelklasse, som posisjonerte dei i hierarkiet, så vart denne markøren svekt når feil grupperingar også byrja å kjøpe merket. Slik forsvann delar av den kundegruppa Burberry ønska og assosiasjonane til merket vart markant dårlegare, forklarar Killi Skar.
Motevitaren omtalar dette som eit «trickle down»-fenomen: Over-klassa byrjar i første omgang å bruke bestemte kjenneteikn for å signalisere klassetilhørsle.
Til slutt blir det ikkje lenger attraktivt.
«Cool Britannia»
Burberry måtte ta grep for å kome seg ut av fotballbana og inn i middagsselskapa igjen.
Dei trekte tilbake varer frå sal etter at dei vart vanlege blant casuals, og for å reinvaske namnet og modernisere merket tilsette dei nye leiarar og sjefsdesignar.
– Diffusjonslina Burberry Prorsum vart gjort om til «high fashion», og i den første perioden låg designet veldig langt unna dei klassiske rutene. Rutene har sakte, men sikkert, blitt reintrodusert. Eit anna sjakktrekk var å tilsette Christopher Bailey som sjefsdesignar. Han er også opptatt av tradisjon og det som kjenneteiknar Burberry, men har samtidig klart å fusjonere det med eit trendskapande uttrykk, seier ho.
Killi Skar framhevar også ambisiøse reklamekampanjar, med Kate Moss og skodespelarane Emma Watson og Eddie Redmayn som modellar.
– Det plasserer Burberry inn i «Cool Britannia» heller enn «council estate».
I dag sit ladyar og sirs, kjende skodespelarar og musikarar igjen på første rad under Burberry-visningane. Casuals byrja å bevege seg vekk frå den typiske uniformen på 1990-talet – fordi det tiltrekte merksemd frå politiet. Den opprinnelege grunnen til at dei byrja å kle seg slik, hadde altså forsvunne.
Maren Kvamme Hagen
maren@marenhagen.com
P3dok som podkast
Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)