Brothers of rock

I løpet av et år oppnår de politisk engasjerte rockerne i Honningbarna det få norskspråklige band er forunt.

Med Urørtfinaleseier, kritikerrost debutalbum og påfølgende Spellemannpris ble sørlendingene spådd en lysende karriere, men så skjer det forferdelige. Trommis og bestevenn Anders omkommer i en bilulykke.

Bandet bestemmer seg for å fortsette, men vil de klare det? Hvordan kan man stå oppreist og redde verden i sorg?

P3 Dokumentar følger Honningbarna den første tiden etter tapet av sin bestevenn og trommeslager. Kun to uker etter Anders bortgang skal Honningbarna på turné igjen, og det byr på mange utfordringer.

Hør dokumentaren
Sitat start
Frihet, likhet, brorskap.
Sitat slutt




Rockebrødrene

 

J eg husker godt den dagen det ble kjent. Hele Lydverket-redaksjonen var preget av en litt underlig, lettere sjokkartet ro. En slik ro som bare kommer de gangene noen har gått bort.

Denne gangen var det Anders Askildsen Eikås, trommeslager i Honningbarna.

Veien videre

Jeg husker vi snakket om hvor grusomt det måtte være for de som stod ham nær. For familien, vennene og resten av bandet.

Dernest var vi mange som begynte å tenke på Honningbarnas fremtidige karriere.

Vil de fortsette som band, eller vil de legge opp nå som trommisen er borte? Etter en uke ble det kjent at Honningbarna skulle fortsette. Men ville de klare det?

Jeg hadde lest om Honningbarna som ønsket å redde verden og spurte meg selv: Hvordan kan en stå oppreist og redde verden når en er i sorg? Hva er det som gjør at disse gutta ikke lar seg knekke, men skal tilbake på scenen og fortsette sin vei mot verdensherredømme?

– Vi elsker å ha konsert. For oss var det riktig å komme opp på hesten igjen og begynne å spille konserter igjen for å ære Anders, forteller bassist Lars Emmelthun under intervjuene til dokumentaren.

Honningbarna

Honningbarna samlet i Dublin foran kveldens spillested, Whelan’s. F.v.: Lars Emmelthun, Fredrik Justnes, Nils Jørgen Nilsen, Christoffer Trædal og Edvard Valberg. (Foto: Jonas Brenna, NRK P3)

Sterk vilje

Bandets vokalist og cellist, Edvard Valberg, støtter opp om avgjørelsen.

– Alle var innstilt å på å fortsette. Det var det Anders hadde lyst til. Anders var ikke en fyr som ga seg og lot seg overkjøre. Det er veldig i ånden til Anders å “suck it up” og fortsette, sier Edvard.

To uker etter Anders’ bortgang dro Honningbarna på turné igjen. Denne gangen med ny trommeslager, Nils Jørgen Nilsen, og meg, som skulle lage radiodokumentar og få svar på spørsmålene over.

Jeg forberedte meg på at det ville bli trist. Kanskje ville det bli ubehagelig for bandet å ha meg med, og for meg å måtte stille de nære spørsmålene – og ikke minst å høre svarene.

Men slik ble det ikke. For Honningbarna er ikke et band som setter seg ned og griner, det har de ikke tid til.

De skal spille to konserter hver dag, kjøre fra by til by, møte pressen, fansen, selge t-skjorter, signere plakater, kroppsdeler, vinyl og cd-er. Alt dette parallelt med det viktigste av alt: Å ha det gøy.

(Artikkelen fortsetter under bildet)



Honningbarna

Foto: Jonas Brenna, NRK P3

Dyrker fellesskapet

Honningbarna tror at selve drivkraften i å redde verden er å ha det gøy sammen, for da merker man følelsen som kan drive folk til å se verdien i et fellesskapsorientert samfunn.

- Når folk begynner å tenke sånn, skjer det mekanismer som er essensielle i å skape en bedre hverdag, mener Edvard.

I vårt individualistiske samfunn går Honningbarna motstrøms når de dyrker fellesskapet og oppriktig mener at verden vil bli et bedre sted ved å ha det gøy sammen. De ønsker å bryte ned skillet mellom scene og sal, og ser på en konsert som en organisk prosess hvor alle bidrar.

- Først og fremst ser vi på Honningbarna som et prosjekt. Noe man identifiserer seg med. Ikke noe man er tilhører av, men noe man er med på å skape, forklarer Edvard.

Honningbarna har store og reflekterte tanker, tross ung alder. På spørsmål om hva som er bandets verdier, trekker de frem et slagord fra den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet.

– Frihet, likhet, brorskap. Frihet, det sier seg selv. Likhet er at vi hele tiden prøver å bryte ned barrierene mellom scene og publikum. Brorskap, vi er jo brothers of rock. Det tror vi er viktig. Alle burde kalle seg brothers of rock, sier bandet.

Ekte vare

I denne dokumentaren blir vi med bandet fra Oslo til Nord-Norge, hvor de starter sitt nye honningliv uten Anders med å spille seks konserter på tre døgn. Knappe to måneder senere går turen til London, Dublin og Edinburgh hvor bandet får vist seg for den utenlandske musikkbransjen.

- Jeg forelsket meg umiddelbart i dem. Energien, raseriet, entusiasmen og lidenskapen er utrolig. Dette bandet slo meg som ekte vare, sier Vic Galloway fra BBC Radio 1 om sitt første møte med Honningbarna.

Denne dokumentaren er et forsøk på å portrettere bandet akkurat slik de var i denne veldig spesielle perioden i deres liv, og forteller historien om en ung og lovende gjeng som med verden for sine føtter nekter å la seg knekke.

Dette er historien om bandet som velger nestekjærlighet fremfor groupies. Som møter fansen fremfor å dra nachspiel, og oftest velger en flaske glass-cola til fordel for pils

Det er historien om Honningbarna. Etter Anders.

Hør hele P3-dokumentaren «Brothers of rock»

BylinebildeTrine Sollie
trine.sollie@nrk.no


Anders

”Han var jo bestevenn, en av brødrene. Vi gjorde jo alt sammen” - Christopher Trædal, gitarist Honningbarna.

På Lydverket

”Alle var innstilt å på å fortsette. Det var det Anders hadde lyst til. Anders var ikke en fyr som ga seg, og lot seg overkjøre. Det er veldig i Anders ånd og suck it up og fortsette” - Edvard Valberg, vokalist og cellist i Honningbarna.

Honningbarna takker for konserten

”Vi elsker å ha konsert. For oss var det riktig å komme opp på hesten igjen og begynne å spille konserter igjen for å ære Anders” - Lars Emmelthun, bassist Honningbarna

Anders bak trommene, by:Larm 2011

"Dette var en uvirkelig nyhet å våkne til. Anders var en utrolig lun og fin fyr, og genuint hyggelig å møte på uansett når det var. Han var også en dyktig og karakteristisk trommeslager." - Urørt-programleder Mari Garås Monsson

Honningbarna vinner Årets Urørt

”Jeg har et behov for å tenke at vi har noe igjen av han. Anders lever videre gjennom oss. Jeg hadde en del av Anders i meg og Anders hadde en del av meg i seg. Begge to har vært med på å skape hverandre som mennesker” - Edvard Valberg, vokalist og cellist i Honningbarna.

Fortsetter i Anders sin ånd

” Alt vi fortsetter å gjøre gjør vi i Anders sin ånd på en måte. Gjør det for Anders” - Fredrik Justnes, gitarist Honningbarna

Ungdommelig iver

"– De er et band som kom inn i norsk rock med en forfriskende ungdommelig iver og med noen fengende låter som umiddelbart satte dem på kartet."- Lydverket-programleder Asbjørn Slettemark.

Honningbarnas mange ansikter.

”I felt in love with them immediately. What a credible energy, anger, entusiasm and passion. This band struck me as the real deal” Vic Galloway, BBC Radio 1

Honningbarna under Urørtfinalen 2010.

”Frihet, likhet, brorskap. Frihet det sier seg selv. Likhet er at vi hele tiden prøver å bryte ned barrierene mellom scene og publikum. Brorskap, vi er jo brothers of rock. Det tror jeg er viktig. Alle burde kalle seg brothers of rock” - Edvard (Foto: Kim Erlandsen, NRK)

 

Innflytelsesrik fan

 

Honningbarnas konsert i Edinburgh endte i en diger moshpit. Mannen bak var BBCs Vic Galloway. Han hadde følgende å si om Honningbarna.

 

Sitat start
They just ripped the roof off.

Video av Jonas Brenna og Trine Sollie, NRK

B BC-journalist Vic Galloway har mye å si for skottenes musikksmak. Han elsker Honningbarna.

– Første gang jeg var på punkkonsert var med The Damned i 1985. Siden den gang har det blitt mange – og ofte langt mellom de store opplevelsene.

– Men Honninbarna imponerte umiddelbart på Slottsfjellfestivalen i fjor, da de steppet inn for Gallows. Jeg hadde aldri hørt om dem tidligere, og opplevelsen gikk over all forventning.

Galloway jobber med å presentere ny og usignert musikk i sitt show på BBC1 i Skottland, og har presentert Honningbarna for et nytt publikum.

– Jeg så dem for andre gang på Iceland Airwaves i fjor høst, og sikret meg et intervju med Edvard etter det. Vi snakket om politikk og anarki. Han er en bra fyr.

Også Galloway er spesielt begeistret for Honningbarnas liveevner.

Sitat start
The real deal.

 

– De har energi, entusiasme og lidenskap som gjør dem unike. De er “The real deal”. På denne konserten var jeg med på å danne en moshpit sammen med flere fra den eldre garde, sa han etter konserten Honningbarna nylig spilte i Edinburgh.

 


Dundundun

 

- De er fremdeles fryktløse

 

H onningbarna har på ingen måte mistet livsgnisten etter ulykken, sier manager Louis Holbrook.

– Ulykken har selvsagt preget dem. Å miste noen er en del av det å bli voksen, men Honningbarna har fått oppleve dette på en altfor brå og urettferdig måte. På enkelte områder har de kanskje blitt mer alvorlige, men det er fremdeles også plass til vås og vrøvl.

Dette sier bandets manager Louis Holbrook. Han hadde fryktet at Honningbarna ville bli enda sterkere preget etter Anders’ bortgang.

– De kunne fort ha endt opp som mer defensive og mørksinnede gutter, men det er ikke tilfelle, sier han.

Musikalsk forandring

Nils Jørgen Nilsen har nå tatt plass bak trommene. Holbrook sier at det har ført til en naturlig musikalsk forandring.

– Han spiller tyngre enn det Anders gjorde. Anders var hakket mer fryktløs og gikk alltid 120 prosent inn i ting. Nils er nok mer kontrollert, og på en måte virker bandet enda mer stødige rent musikalsk nå.

Sitat start
Ulykken har selvsagt preget dem.

Utlandssuksess

Manageren har stor tro på Honningbarna, og falt for dem ved første møte.

– Da jeg begynte å jobbe med dem, var de bare 17 år. Allikevel hadde de det meste klart; budskapet, uttrykket og klærne var allerede karakteristiske. De fremsto helstøpt allerede da, og jeg synes de skiller seg fra resten av det alternative musikklandskapet på en positiv måte.

Selv om de synger på norsk, ser ikke manageren noen problemer ved å satse mot utlandet.

– Det er mange nordmenn som ikke får med seg hva de synger, heller. Men aggresjonen og det naturlig forløsende sinnet Honninbarna formidler, har global apell.

BylinebildeTrine Aandahl
trine.jorgensen.aandahl@nrk.no

Manager Louis Holbrook (Foto: Privat) - Under: Honningbarna på bylarm 2011 (Foto: Kim Erlandsen, NRK)
Manager Louis Holbrook (Foto: Privat) - Under: Honningbarna på bylarm 2011 (Foto: Kim Erlandsen, NRK)

 

Dundundun

 

- Traff meg rett i hjertet

 

Den kjente amerikanske punkrockeren Texas Terri dukket opp på Honningbarnas konsert i London. Hun kunne ikke få skrytt nok av sørlendingene.

Sitat start
I like the energy, the personality.

 

Video av Jonas Brenna og Trine Sollie, NRK

A merikanske Texas Terri har over 20 år i punkens tjeneste på baken – og falt for Honningbarna ved første møte.

– Edvard har en energi, personlighet og karisma som gjør han til den fødte frontfigur. Han er den type underholder alle kan falle for. Det er moro å se hvordan han skifter mellom å være søt og sjarmerende mellom låtene, og aggresiv og energisk mens han synger.

Skrytet kommer ikke fra hvem som helst: Vokalisten Texas Terri har spilt med en rekke store punkband, og har blitt sammenliknet med Iggy Pop og Mick Jagger.Det er ikke bare frontfiguren hun elsker ved Honningbarna.

– Christoffer spiller en gitar jeg sjelden har sett et norsk band bruke. Det er utrolig kult! Da jeg diskuterte det med han, sa han at han hadde oppdaget den gitaren da han var ti år. Det er imponerende.

Sitat start
Edvard er den fødte frontfigur.

Mange norske band har en unik evne til å føle og leve seg inn i musikken, og det beundrer jeg.

 



Dundundun

 

Bryter med rockeklisjeene

 

Rock’n’roll kombinert med sex & drugs er ikke Honningbarnas greie.

Bortsett fra nettopp rock’n’roll er det lite ved Honningbarna som minner om det typiske rockebandet.

– Vi driver ikke med dop, og drikker veldig sjeldent, sier vokalist Edvard Valberg, som ikke synes verken øl eller cider smaker godt.

– Når vi er på tur er det aldri noe fyll. Jeg vil være skjerpet og holde fokus. Det er verken plass, tid eller kropp nok til å kombinere det med å drikke alkohol. Dessuten er det bedre for stemmen å holde seg edru, og kroppen ville ikke taklet det i det lange løpet, sier han.

Drikkepenger til veldedighet

Når Honningbarna skriver raideren sin – lista over hva de ønsker at arrangøren skal skaffe dem til konserten – er ikke alkohol et av punktene. I stedet ber de arrangøren gi beløpet de egentlig skulle ha brukt på alkohol til et veldedig formål.

“Vi har fjernet øl fra raideren vår. I stedet ønsker vi at dere kan gi tilsvarende beløp, kroner 600 – 800, til et veldedig formål dere liker” skriver de til spillestedene de skal besøke.

Honningbarna anbefaler Wikileaks, Free Tibet og Norsk Folkehjelp.

– Når vi uansett ikke liker å drikke, kan vi like gjerne gjøre det sånn. Vi synes det er fint å bidra til det arbeidet som blir gjort, sier han.

Avskyr groupies

Groupies er et velkjent fenomen på ethvert backstageområdet – men Honningbarna vil ikke ha dem.

– Det skjer aldri at vi møter fans vi aldri har møtt før, tar dem med på hotellrommet for å ligge med dem, og deretter bare kjører videre neste dag for så å aldri se dem igjen, sier bandets gitarist Christoffer Trædal.

Han synes rett og slett det virker uinteressant å ligge seg fra groupie til groupie.

– Hva er poenget? Man kan fint være en ordentlig rocker uten å gjøre det. Dessuten synes jeg det virker ekkelt, sier han.

To konserter på en kveld

Dessuten er det ikke sikkert Honningbarna har så mye energi igjen etter endt konsertkveld. De prøver nemlig alltid å spille to konserter på samme sted; en “vanlig” og en med fri aldersgrense.

– Vi vet hvor kjipt det er å ikke komme inn på en konsert man har lyst til å se, bare fordi noen andre skal drikke seg fulle, forteller vokalist Edvard Valberg.

Han ser både fordeler og ulemper med begge typer konserter.

– På konsertene med fri aldersgrense er det ofte uerfarne konsertgjengere som ender opp med å stå med mobilen foran trynet hele konserten. Det skaper en barriere mellom oss og publikum, men jeg tør ikke be dem legge ned mobilen heller, selv om det hadde vært mye kulere for begge parter om de var tilstede i øyeblikket.

På de ordinære konsertene er det noe annet han synes er vel så problematisk.

– Mange over 18 ser ut til å komme på konsert kun for å drikke seg fulle. Det kan jeg bli fornærmet av – Honningbarna skal ikke bare være møblementsmusikk, sier vokalisten.

Han synes ikke det er slitsomt å spille to konserter på rad.

– Når vi er på turné, er det antall dager vi blir slitne av – det er egentlig irrelevant hvor mye vi spiller per dag.

BylinebildeTrine Aandahl
trine.jorgensen.aandahl@nrk.no

Sitat startVi tar aldri med fans vi aldri har møtt før på hotellrommet for å ligge med dem.

Snapshots fra Honningbarnas konsert på Bylarm 2011 (Foto: Kim Erlandsen, NRK)
Snapshots fra Honningbarnas konsert på Bylarm 2011 (Foto: Kim Erlandsen, NRK)

Dundundun

 

Band med foreldregruppe

 

Foreldrene til Honningbarna-vokalist Edvard Valberg har reist hele veien til Dublin for å se favorittbandet debutere på irsk jord. Her forteller mor Mette Haraldsen og far Tony om bandets første foreldremøte.

Sitat start
Jeg skjønte ganske tidlig at dette kunne ta litt av.

Video av Jonas Brenna og Trine Sollie, NRK

D a Honningbarna var i ferd med å satse seriøst, innkalte Edvards foreldre til møte. Siden har foreldregruppa vært bandets viktigste støttespillere.

– Vi er nok landets eneste rockeband med foreldregruppe, sier Edvard.

Tony Valberg og Mette Haraldsen er lærere, og vant til møtevirksomhet. Da det ble klart for dem at bandet var i ferd med å slå gjennom, fant de ut at det var på tide å ta grep. Foruten foreldre ble plateselskap og manage invitert – og slagplanen lagt.

– Vi skjønte ganske tidlig at dette kunne ta litt av, og guttene var bare 17 år – så vi fant ut at det var lurt å møtes. Alle ønsket å støtte bandet, men vi så også utfordringer i forbindelse med reising, skole og heldagsprøver.

Fyller salen

I begynnelsen var det ofte glissent på Honningbarnas konserter. Da var det godt å ha foreldre som bidro til å fylle salen.

– Når det var et noe vagt oppmøte, var det godt å ha dem i salen. De var kjernefansen på den tida, forteller Edvard.

Foreldrene hans tar fremdeles mye plass i salen.

– Jeg ser stadig mamma og pappa stå og fistpumpe i salen. Det kan bli litt pinlig, men er ment godt og er mest gøy.

Innerst inne er han glad for å ha foreldre som stiller opp.

– Det er veldig fint å ha foreldre som respekterer og setter pris på det en holder på med. Det tror jeg alle har behov for. Å ha foreldre som verdsetter at du er mer enn en sønn – at du faktisk utretter noe, sier vokalisten.

Familien er viktigst

– Jeg har vokst opp i en familie der familie er førsteprioritet, hvor man ikke gjør noe uten familiens velsignelse – og hvor man sammen kommer frem til løsninger på alle felt.Det spørs hvor bra det hadde gått for min del hvis jeg ikke hadde hatt mine foreldres godkjennelse. De er bra folk, forteller Edvard.

Etterhvert som bandet har fått bedre fotfeste, dabbet aktiviteten i foreldregruppa noe av. Etter Anders’ tragiske bortgang har den tatt seg opp igjen.

Sitat start
Jeg ser stadig mamma og pappa stå og fistpumpe i salen.

– Nå har det jo begynt å komme mer folk på konsertene våre, så da har de kunnet trekke seg litt tilbake. Men det er hyggelig at de kommer, selv om det av og til kan bli litt stress. Nå kom de til Dublin for å se oss, men da hadde vi ikke tid til å snakke med de en gang. Sånne ting er kleint.

Prestasjonsangst

Ett hett tips for Honninbarna-fans kan være å dra på samme konsert som Edvards foreldre skal på.

– Jeg vet ikke om de er klare over det, men jeg føler at jeg må innfri litt ekstra når de er der.

BylinebildeTrine Aandahl
trine.jorgensen.aandahl@nrk.no


Dundundun

Hele familien er fans av Honningbarna (Foto: Privat)T.v: «Årets julekort. Alle i familien har på seg Honningbarna t-skjorter, og vi satt og sang kjempehøyt til Honningbarna låter mens vi tok det!» . Til høyre møter familien Edvard på Øyafestivalen 2011. (Foto: Privat)

Hele familien er fans

Familien Onstad-Fuglevaag har vært på 18 konserter med Honningbarna det siste året.

- Det sa bare pang, forklarer eldstesøster Astrid Fuglevaag om øyeblikket hun har fått gjenfortalt så mange ganger; øyeblikket da hennes mor og lillebror oppdaget Honningbarna på Sub Sceneunder Bylarm i fjor.De to kjøpte EPer og T-skjorter etter sitt første møte med bandet.

– Selv trengte jeg litt mer tid før jeg var overbevist. Jeg måtte tvinges med på en konsert før jeg også var blodfan. Jeg var solgt det øyeblikket jeg fikk oppleve hvor fantastiske Honninbarna er live, forteller hun.

Holder familien sammen

Siden den gang har mamma Mette-Marit Onstad, pappa Steinar Fuglevaag og barna Sverre (15), Eva (17) og Astrid (19) reist på kyss og tvers i Norge og utlandet rundt for å se favorittbandet spille live.

– For en musikkinteressert og samfunnsengasjert familie er det deilig å endelig finne et band som mener noe, som tør å være sure på verden. Det betyr mye for oss som familie å ha et slikt felles møtepunkt, forklarer Astrid – som studerer

Music Management på Rena, mens resten av familien holder hus i Oslo.Astrid har sett Honningbarna 18 ganger det siste året.

– Sist uke var hele familien først på konsert i Kristiansand, før de andre dro videre til Horten og så to konserter der. Deretter dro lillesøstra mi til Halden og så dem to ganger der også. Hun er helt avhengig av en jevnlig dose Honningbarna.

Verdens beste gutter

Etter så mange konserter, har familien naturlig nok blitt kjent med bandmedlemmene.

– Mamma snakket med foreldregruppa til Honningbarna allerede etter den første konserten hun var på, og etterhvert har vi alle blitt ganske godt kjent med bandet og familiene deres. Vi møter dem jo stadig vekk. I tillegg til å være et fantastisk band, er de verdens mest sympatiske og hyggelige gutter.

Den dagen Anders Eikås omkom, fikk Astrid en gråtkvalt telefon fra moren sin.

– Hun klarte nesten ikke snakke, og det var utrolig tungt å få beskjeden. Vi kjente jo ikke

Sitat start

Deilig å endelig finne et band som mener noe.

Anders så veldig godt, men følte at vi var nære. Og siden vi tok det såpass tungt, var det fælt å forestille seg hvor vanskelig dette må ha vært for de aller nærmeste.

Astrid traff Anders siste gang kun tre dager før den tragiske bilulykken.

– Vi så dem live fredagen før han døde, og snakket lenge med han etterpå. Han introduserte oss til gamle kjente som “oslofamilien”, og avsluttet med det vanlige “vi sees snart”, forteller Astrid.

Familien dro til Kristiansand for å være med på minnestunden i etterkant av dødsfallet.

– Det var en fin, og selvfølgelig veldig trist, avskjed.

Hør hele P3-dokumentaren «Brothers of rock»

BylinebildeTrine Aandahl
trine.jorgensen.aandahl@nrk.no

 

 


Dundundun

Reisebrevet

 

På sin første turne på de britiske øyer forflytter Honningbarna seg med tog fra London til Edinburgh. Honningbarna-vokalist Edvard Valberg har høye tanker om det å reise.

Sitat start
Jeg har egentlig ikke andre venner enn gutta i bandet.

Video av Jonas Brenna og Trine Sollie, NRK


 
Dundundun


Lurt å fortsette som band

 

S orgekspert tror et samlet og aktivt Honningbarna vil være godt rustet til å bearbeide tapet av Anders.

Få mennesker har mer innsikt i menneskers sorg etter dødsfall enn de som jobber i begravelsesbyrå. Lars Erik Svanholm ved Svanholm begravelsesbyrå har hjulpet mange gjennom sorgen, og ser en klar tendens.

– Det er lettere å bearbeide et tap, særlig ved brå død, når man oppsøker det man delte med den som døde. I dette tilfellet synes jeg det høres veldig bra ut at Honningbarna klarer å fortsette med konserter og bandvirksomhet, selv om de har mistet en nær venn og bandkollega.

Viktig å kjenne på sorgen

Han forteller at dette kan være tungt i starten, men at det vil lønne seg i det lange løp.

– Jo lengre man skjermer seg for de vonde følelsene og holder seg i en fornektelsesfase, desto sterkere kan de bli. Da kan også selve sorgarbeidet ta lengre tid.

- Jeg anbefaler å ta tak i gode minner, se på bilder og mimre sammen med andre om de god opplevelsene man har hatt sammen med avdøde.

Sørg sammen

Nettopp samvær er sentralt.

– Det er hevet over enhver tvil at det kan hjelpe å dele sorgen med andre. Aller helst noen man har et nært forhold til, som skjønner situasjonen – og kanskje er i samme situasjon selv. Jeg ser for meg at ungdommene i Honningbarna kan få mye ut av å snakke med hverandre om sorgen og følelsene de sitter med, sier Svanholm.

De vanskeligste stundene for dem som sørger, vil i følge begravelsesagenten være på spesielle dager hvor man gjorde noe rituelt sammen med avdøde. For familier vil høytider og bursdager ofte være spesielt tunge.

– Følelsene kommer gjerne ekstra godt fram på slike spesielle dager. Det er lurt å markere jubileer og spesielle dager og ta seg tid til å kjenne ordentlig på sine egne følelser på disse dagene.

BylinebildeTrine Aandahl
trine.jorgensen.aandahl@nrk.no

Anders (Foto: Kim Erlandsen, NRK)
Anders (Foto: Kim Erlandsen, NRK)



Dundundun

Se Honningbarnas konsert fra Øyafestivalen 2011

 

 


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)