Grønne drømmer

Mens de fleste av oss håper politikere og forskere skal finne løsninger på menneskehetens problemer er det noen som tar saken i egne hender.

– Naturen har en intelligens som det går an å kommunisere med. Det er en innebygd dynamikk i naturen. Og natur er egentlig alt som omgir oss – ikke bare trær og fjell og vann – men for eksempel det bordet her eller den mikrofonen som er foran meg nå.

I et nyinnflyttet kollektiv på Eidsfoss i Vestfold gjør Julia Solland, Audun Gulliksen og Kine Fjeld seg klar for sitt første husmøte. På bordet står det en skål selvplukkede epler og en svær kanne krydderte. Kine legger ringpermen på bordet – og leter fram noen små flasker i brunt glass.

– Det er blomster-essenser, og de brukes blant annet til prosjektbalansering.

Hun plukker opp en ny flaske med påskriften ETS Plus – Emergency Trauma Solution. Innholdsfortegnelsen skilter med 153 ulike ingredienser, blant de 13 % brandy.

– Dette er krisedråper for mennesker – jeg tror jeg tar en dose av de nå.

Redd for reaksjoner

Kine er rundt 50 år, har kort grått hår og jobber som arkitekt. Hun har en varm utstråling. Hun er verken gift eller har barn, men har et utseende som ville kledd bestemorrollen. Tross en dose krisedråper vrir hun seg litt i sofaen, og ler nervøst. Hun forteller meg at hun har vært usikker på om hun ville snakke om dette – usikker på om hun vil stå fram som en talskvinne for naturen.

– Det er så få som skjønner at virkeligheten er litt annerledes skrudd sammen enn det vi er vant til å tenke på. Folk blir av og til veldig sinte når de blir konfrontert med ting som går på tvers av det de tror, så jeg er litt redd for at folk skal få lyst til å brenne meg på bål, sier hun med en liten latter.

Når Kine likevel bestemte seg for at hun ville snakke om metoden hun kaller natursamarbeid, så var det etter å ha søkt råd hos naturen.

– Jeg gikk ikke veldig grundig til verks, men jeg fikk en sånn følelse av at det var ok – at det til og med kunne være bra!

Samfunn basert på naturkommunikasjon

Grunnen til at Kine og co har kommet hit er nemlig ikke bare for å få tak over hode. Visjonen er å skape et helt nytt samfunn der ingen store avgjørelser tas uten at naturen spørres om råd først. Avgjørelsen med å flytte akkurat til dette stedet og dette huset ble også tatt i dialog med naturen, som Audun forklarer meg.

– De valgene vi tar må være i samsvar med naturen – og når vi snakker om naturen mener vi egentlig alle omgivelsene våre. Så avgjørelser tas i kommunikasjon med naturen – der både våre og naturens ønsker tas med. Det er ikke nødvendigvis sånn at huset har bestemt at vi skal bo her. Du kan heller si at huset er åpent for at vi kommer.

Huset som har sagt ja til kollektivets inntog er stort og hvitt og har en stue du tenker at du kunne ha arrangert ball i. I alle fall hvis det ikke hadde vært så kaldt at tærne dine prøver å klatre opp leggene for å komme til varmere høydedrag. Beboerne her er imidlertid ikke av den herskapelige ballsal-typen. Audun bodde ikke en gang i hus før han flyttet hit i september.

– De siste par årene har jeg bodd i en trelavvo og i en mongolsk jurt. En jurt er et stort rundt telt som de bruker på steppene i Mongolia, hvor klimaet er tørt og kaldt.

Alternativ Redor Felgen

Audun er litt over 30 og har sånn sveis som er barbert på sidene, mens den lengste delen av håret når nedpå ryggen. Egentlig er han utdannet innen film og animasjon, men etter at han flyttet ut i lavvo og jurt har han i større grad virket som en slags alternativ versjon av Redor Felgen. Han tar meg med ut i skjulet hvor han viser meg sykkelen sin som han har bygd om til el-sykkel med uvanlig høy batterikapasitet.

– Tralla bak sykkelen er jo egentlig enn sånn som er beregna for å ha barn i, men jeg har fylt den med bilbatteri. Det gjør den selvsagt ganske tung – omkring 50 kg, tror jeg – men det gir også sykkelen en kapasitet på 10 mil.

Audun har en drøm om at han etter hvert skal utvikle ett nytt system for strømproduksjon basert på noen av Nikola Teslas idéer, noe som forhåpentligvis også vil redusere vekten på sykkelen.

– Målet er å lage en el-sykkel som ikke trenger ladning i det hele tatt. Så for tiden jobber jeg egentlig som en slags gründer, selv om jeg foreløpig ikke tjener penger. Men jeg har litt oppsparte midler og arv som gjør at jeg kan ta meg tid og råd til å jobbe med ting jeg brenner for.

Når jeg spør hvorfor han har forkastet film og animasjon til fordel for Felgen-virksomhet blir han abstrakt.
– Jeg har lyst til å skape en tilværelse hvor jeg er mer delaktig i mitt eget liv. Det er så mange jobber i dag som begrenser deg fremfor å utvikle deg. Du stagnerer, og får ikke nådd potensialet ditt. Jeg må frigjøre meg fra disse strukturene – hvis ikke blir jeg deprimert.

Måtte flytte

Selv om Kine, Audun og Julia nettopp har flyttet sammen, har de alle sammen tidligere bodd i Hurdal økolandsby. Kine holdt hus i landsbyen for et par år siden, mens Audun og Julia bodde der helt frem september i år. I over ti år har folk i økolandsbyen bodd i midlertidige hus i påvente av at oppføringen av den permanente bebyggelsen kom i gang. Da første spadetak ble satt i jorden 1. september i år, måtte de som ikke vil kjøpe hus i den nye landsbyen flytte. Julia, Audun og Kine gikk da i dialog med naturen for å finne nytt tak over hode, og fikk svar om at Eidsfoss var plassen for dem.

– Jeg har for så vidt vurdert frem og tilbake om jeg skulle kjøpe hus i den nye økolandsbyen i Hurdal. Det er jo den eneste økolandsbyen vi har i Norge, og jeg hadde ikke lyst til å vente: Jeg ville bo i økolandsby nå! Men jeg ønsker jo ikke å bo på den måten. Jeg vil bo et sted med mer felleskap: Et sted der man har felleshus og der jeg også kunne fått anledning til å bygge mitt eget hus. Så hvis jeg hadde kjøpt ferdighus i Hurdal ville jeg ha brukt veldig mye penger på noe jeg egentlig ikke vil ha!

Julia forteller videre at det betyr mye å bo et sted der samarbeid med naturen er i fokus.

– Vi bruker vår egen intuisjon også, men naturen har siste ord i laget. Det er viktig for meg. Jeg ønsker ikke bare å pynte på ting, jeg vil gjøre det helt annerledes.

– Det har jo vært viktig for oss å være i Hurdal også, frem til nå, skyter Audun inn. Men mens Hurdal ønsker å lage et alternativ som inviterer mainstreamen, er vi en gruppe mennesker som fokuserer på noe litt smalere. Det at vi måtte flytte fra Hurdal har på et vis vært en mulighet til å gjøre noe nytt.

Hurdal: Et lavterskelstilbud

I Hurdal – en time utenfor Oslo, finner jeg landsbyen folket i Eidsfoss flytta fra. Hurdalsjøen Økologiske Landsby er bygd rundt den gamle prestegården til Hurdal kirke, og mens de opprinnelige bygningene brukes som felleshus bor folkene her i en klynge selvbygde konstruksjoner av midlertidig karakter. Storparten av husene er satt opp i den byggetekniske stilen til de tre små griser, i halm og leire.

– Når vi kom og fikk lov til å sette opp halmhusene, så skulle de være midlertidige. Vi skulle få bo her i tre år mens vi satte opp husene i lia. Men det er jo ti år siden nå, så det viste seg at det tok litt lengre tid. Derfor har disse husene fått stå.

Kristin Seim Buflod som ved siden av å være daglig leder også er en av gründerene bak økolandsbyen, gir meg en omvisning blant halmhusene på tunet. Visuelt sett har de en litt bulkete fremtoning som gir meg assosiasjoner til hoppeslott.

– Husene er bygd med stor eksperimentvillighet for å si det sånn! De er bare halmballer som er satt oppå hverandre, med trepinner gjennom. Deretter er veggene kledd med leire i tre lag. Vi fikk heller ikke lov til å grave i grunnen, så husene har ikke noe grunnmur. Det huset der borte står faktisk på europaller!

Kristin forteller meg at da hun og samboeren kom hit med to barn for ti år siden bodde de i lavvo mens de satte opp huset. De så for seg at det skulle gå ganske radig å få opp økolandsbyen med den permanente bebyggelsen, men at hun likevel ikke har mista trua selv om prosjektet har dratt ut i tid.

– Det har ikke bare vært fryd og gammen i alle disse årene vi har holdt på, men jeg har likevel alltid hatt klokketro på prosjektet. Det har likevel vært ganger der jeg har lurt på hvorfor jeg har følt så sterkt for dette. Det har liksom bare vært en naturlig del av meg.

Foreløpig er det bare gravemaskiner oppe i lia hvor bygginga av den nye økolandsbyen er i gang, men i løpet av våren og sommeren 2014 skal det stå 45 hus der. 35 av de er allerede solgt – og det skjedde på bare et par måneder. Visjonen stopper heller ikke der.

Visjon: Ti nye økolandsbyer i Norge

– Når det første tunet har kommet opp er planen at vi skal bygge to tun til, slik at det til slutt er 150 boenheter i økolandsbyen. Vi har også prøvd å lage et prosjekt som er lett å kopiere, slik at andre personer eller kommuner kan bruke vårt prosjekt som mal for å starte flere økolandsbyer. Vi har faktisk fått penger fra Miljøverndepartementet for å skrive en rapport der vi beskriver konseptet bak økolandsbyen. Den skal brukes som grunnlag i et prosjekt vi kaller «Ti – ti» – ti økolandsbyer på ti år.

Kristin har trua på at økolandsbyer kan være en god måte for mange kommuner til å tiltrekke seg flere ressurssterke mennesker til sin kommune.

– Vi har opplevd enormt interesse for vårt prosjekt her. Jeg tror økolandsbyer er et konsept stadig flere vil søke seg mot. Forskning fra danske økolandsbyer viser jo blant annet at gjennomsnittlig fotavtrykk i en økolandsby er en tredjedel sammenliknet med samfunnet for øvrig. De fleste skjønner jo nå at menneskene i de vestlige industrisamfunnene må få ned forbruket, og der kan økolandsby være en av løsningene. Mange er jo teknologioptimister, og mer miljøvennlig teknologi er selvsagt også en del av svaret her. Dette er en voldsomt kompleks situasjon, men vi prøver å gjøre noe her vi er.

De fleste skjønner jo nå at menneskene i de vestlige industrisamfunnene må få ned forbruket, og der kan økolandsby være en av løsningene.

I Hurdal er det foreløpig stille før de nye husene kommer opp. I og med at en del flyttet fra landsbyen da bygginga kom i gang bor det nå bare omkring 15 mennesker igjen. Kristin bøter på folketomheten med å introdusere meg for landsbyens mohairgeiter, og ved å gi meg en omvisning i en juletrelyspyntet landsbybutikk. Det viser seg imidlertid at butikken denne dagen har et slunkent grønnsagsutvalgt, og heller ingen betjening. Det kommer likevel en reaksjon da når jeg trekker i klokkestrengen som henger ned foran døra på butikken.

– Dra hardt mange ganger, instruerer Kristin.
Så snart klokka ringer kommer det en reaksjon fra trehytta i skoggrensen.

– Mamma?! Hva er det som skjer?!

Det er Kristins ti år gamle sønn som roper, og Kristin oppklarer reaksjonen med å forklare at det er landsbyens matklokke vi nettopp har ringt i. Sønnen har allerede klaget over sult en gang i løpet av mitt besøk, og det er med en viss skuffelse i stemmen han mottar beskjeden om at det kokken ringte falsk alarm.

– Hva sa du?!
– Det er falsk alarm!
– Hva?!
– Falsk alarm!
– Okey…

Rå mat

Tilbake i Eidsfoss får jeg en matomvisning. Over alt i huset ligger det mat som enten tørkes eller ligger i krukker for å bli melkesyregjæret. Nede i kjelleren har kollektivet flere sekker med grønnsaker til vinteren, og i spisestua går dehydratoren på full guffe døgnet rundt. Julia tar meg også med i matskapet sitt hvor hun har flere bokser med brød som er tørket i stedet for å være stekt.

– Jeg spiser veldig mye rå mat. Hvis du varmer maten over 40 grader så mister du mye av enzymene, og derfor lager jeg tørkede brød i stedet. Da er næringsstoffene mest mulig potente.

Hun pukker også frem flere krukker med grønt pulverisert innhold.

– Dette er pulveristert løvetann og ut fra lukten å dømme er nok dette nesle. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke det til enda, men jeg tror det kan funke godt i smoothie. Jeg synes det er utrolig deilig å spise ting som jeg selv har plukket rett utenfor huset!

Julia har blondt hår og går med lange skjørt. Hun snakker forsiktig, og har en tendens til å snakke lavere mot slutten av setningene sine. Rommet hun bor på i herskapshuset er fylt av en nokså ellevill koffertsamling, som står godt til veggenes rosamønstrede tapet.

– Det er nok det mest feminine rommet jeg noen ganger har hatt. I Hurdal bodde jeg jo i en liten mørk tømmerhytte – så det er litt annerledes å bo her!

I samtale med naturen

Rommene i huset ble fordelt på samme vis som alle andre avgjørelser tas i dette kollektivet: I samråd med naturen. Hvordan man konkret går i dialog med naturen får jeg demonstrert når jeg får være med på kollektivets første husmøte. Kine er den som har mest erfaring med natursamarbeid, og hun leder derfor møtet.

– Møtet fungerer som en slags konferansesamtale der jeg kobler inn det høyere selv til alle menneskene. I tillegg inviterer jeg inn Pan og noe vi kaller «de rette representantene fra det hvite broderskapet» – det er noen gamle sjeler. Til slutt inviterer jeg inn devaen for bofelleskapet (jour.anm. deva er sanskrit for guddom).

Hun forteller videre at når alle er koblet inn kan man stille omgivelsene ja og nei-spørsmål via en fingerstest.

– Du tar tommel og lillefinger og lager en ring av de på de med den hånden du ikke skriver med. Deretter lager du en annen ting med pekefinger og tommel på den andre hånden. Du putter den andre ringen inn i den første – fingrene skal holdes sammen med lett muskelpress – og hvis de glipper fra hverandre er svaret nei. Hvis de holder seg sammen er svaret ja.

– Så du er på en måte et slags medium for å kommunisere med omgivelsene?

– Du kan se på det sånn – men da er i så fall alle medier. Alle kan gjøre det. Det gjelder bare å stille spørsmålene og gjøre seg i stand til å motta svarene.

Hun legger også til at metoden ikke er ufeilbarlig.

– Hvis man stiller dårlige spørsmål får man feil svar. Man kan også få feil svar fordi man formidler sine egne ønsker fremfor naturens.

Temaet for dette husmøtet er å definere formålet med bofelleskapet. De tester ulike ordlyder – får ja og nei – og til slutt er det en runde med blomsteressenser for å stabilisere prosjektet. Det hele tar en omkring en times tid, og sett fra en førstegangsobservatørs perspektiv er det hele et ganske omstendelig opplegg. Audun mener likevel at de sparer mye tid ved å konsultere naturen.

– La oss si at vi skal velge internettleverandør, og så har vi tre ulike vi ønsker å bruke. På en måte kan det være hipp som happ, men det kan være ting som naturen har innsikt i som vi ikke har mulighet til å vite noe om. For eksempel hvilken av leverandørene som har best stabilitet. I stedet for å kaste vekk masse tid med å argumentere for hvilken vi skal bruke, så kan vi i stedet få et direkte svar ved å sjekke hva som er naturens mening.

– Jeg må innrømme at jeg synes dette er veldig rart – for meg gir dette egentlig ingen mening?

– Man snakker jo om det som er normalt i forhold til det som er akseptert i forhold til sosiale konvensjoner. I forhold til det er det rart, men hvis man ser det i ett litt annet perspektiv kan det jo også være helt absurd hvordan menneskene lever. Vi manipulerer jo omgivelsene vår hele tiden, uten å reflektere over konsekvensene. Du kan jo se på ting som klimaendringer, eller sprøytemidler som ødelegger jordsmonnet. Vi ønsket ikke det resultatet, men vi er ikke bevisste nok til å se konsekvensene av våre handlinger. Vi ser ikke at det er behov for å skape balanse med naturen. Vi tenker at vi bare kan gjøre hva vi vil.

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)