Diktaturet

B are noen timers flytur fra Oslo, fortsatt innenfor Europa, ligger et land hvor unge blir kastet i fengsel for småting.

De får ikke klappe i hendene på gata og ikke gi mat til hjemløse.

Men kristne hviterussere i «Ung Front» tar risikoen på å kjempe mot et diktatorisk regime. Og de får hjelp fra norske ungdomspolitikere. Emil André Erstad (23) er leder i KrFU og bor i kjelleren til Knut Arild Hareide.

Mens han drikker Mozell på Stortinget for å feire at den norske grunnloven er kommet på nynorsk, går høygravide Nastassia (24) og bekymrer seg for om mannen hennes får nok mat i fengselet han sitter i.

Det er stor forskjell på Oslo og Minsk.

Bli med Emil på veien til landet som han vil redde: Hviterussland – Europas siste diktatur.

Hør dokumentaren | Les alle sakene

 

– Vi visste at de ville arrestere folk når det nærmet seg ishockey-VM, men ikke at de ville starte så tidlig.

Nastassia (24)


Internasjonal rådgiver i KrFU, Line Nordhaug (22), og KrFU-leder Emil André Erstad (23) på toget. Bildet er tatt på vei tilbake til Litauen, etter at de ble kastet av. (Foto: Privat)
Internasjonal rådgiver i KrFU, Line Nordhaug, og KrFU-leder Emil André Erstad på toget fra Litauen til Hviterussland. (Foto: Privat)

Veien til diktaturet

 

Grensevaktene står rundt Emil og Line. De to KrFU-politikerne har allerede gitt dem passene sine. Nå blir de avhørt om hvorfor de vil inn i Hviterussland.

En av vaktene leder utspørringen på gebrokkent engelsk.

– Hvem skal møte dere i Minsk?

– Ehh, vi er kjærester, lyver Emil. Vi skal inn og se ishockeykampen mellom Tyskland og Kasakhstan, og så reiser vi hjem igjen, fortsetter han.

Emil og Line viser fram utskriften av hockeybillettene sine. Nå håper de bare at mannen i uniform ikke skal be dem om utreisebillettten også. For da vil han med en gang forstå at de ikke er hockeyfans. Flyet hjem går nemlig bare en time etter at kampen starter.

Det skulle egentlig gå greit dette her. Emil André Erstad og Line Nordhaug hadde planlagt å bruke VM i ishockey som unnskyldning for endelig å få møte vennene sine i den hviterussiske opposisjonen, de som kjemper mot mannen som er kjent som Europas siste diktator.

– Jeg vil se hvordan det ser ut på bakken i et autoritært regime som Hviterussland. Det er noe jeg har studert og skrevet mye om, men jeg har ikke vært et sånt land før, sier Emil.

Prøvd å komme inn før

Han kikker opp fra sofaen i kjellerleiligheten i Oslo. Her bor han sammen med kona og det lille barnet deres. Baggen er ferdig pakket, og alt er klart til å reise med fly til Litauen og tog videre inn over grensa til Minsk.

Emil har forsøkt å komme seg inn i Hviterussland en gang før. I 2012 ble han stoppet på flyplassen, avhørt og sendt hjem med et stempel i passet om at han var uønsket i landet. Men med nytt pass, og på grunn av visumfriheten under VM tror han det er større sjanse for å komme inn denne gangen.

– Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal forvente.

Line på sin side er veldig usikker på hva som kommer til å skje.

– Jeg har en følelse av at jeg slipper inn uansett, men at Emil får problemer. Kanskje det er en 50/50 mulighet for å slippe inn.

Emil har nettopp kommet hjem fra en lang dag på Stortinget. Det er der han jobber. To dager før avreise brukte han dagen til å feire at den norske grunnloven var kommet på nynorsk.

– Det er en følelse av galskap. Det er enorm avgrunn mellom det jeg opplever og det hviterussiske politikere går gjennom. At de sitter i fengsel mens vi drikker Mozell fordi vi feirer grunnloven, det er så absurd.

– Er ikke du nervøs?

På jernbanestasjonen i Vilnius i Litauen vil Emil og Line innom en matbutikk før de setter seg på toget.

– Ting kan jo skje, sier Line mens hun tar tak i to poser med potetgull. Emil har to flasker vann, en cola og en klase med bananer under armen. Ingen av dem har planer om å gå sultne hvis de ikke kommer seg helt fram til Minsk.

Det tar ikke mer enn en time fra toget tøffer ut fra stasjonen i Litauen før det stopper opp inne i Hviterussland. Ei gruppe vakter kommer på. Med et strengt blikk sjekker de passene og dokumentene til alle ombord. Flere viser fram hockeybillettene sine i stedet for visumet som vanligvis må til for å komme inn. Alt blir sjekket opp mot datamaskinene som vaktene bærer med seg.

Etter å ha studert passet til Emil, tar de det med seg. Forvirret blir han og Line sittende og vente. En gruppe av vakter setter seg ned i noen tomme seter tre-fire rader foran dem.

– Det kan jo tenkes at de har koblet noe, sier Emil litt bekymret til Line.

Så kommer nye vakter nærmest løpende nedover midtgangen. Bak dem halser en smårund kvinne fra tollvesenet. Emil får beskjed om å åpne bagasjen sin.

– Vil dere se kofferten min, spør Line.

Vaktene rister på hodet. Ransakingen gjør ikke at de kommer noe lenger. Tollkvinnen forsvinner med de andre.

– Er ikke du nervøs? Seriøst, de løp jo, sier Line.

Uavhengighetsplassen i Minsk. (Foto: Sverre Lilleeng, NRK)
Uavhengighetsplassen i Minsk. (Foto: Sverre Lilleeng, NRK)

Hun forsvinner en liten tur på toalettet.

– Jeg sjekka meg i speilet. Jeg har jo ikke noe sminke igjen i fjeset.

– De må jo ha skjønt hvem vi er. Hvis du googler meg nå, så finner de sikkert et blogginnlegg jeg skrev om dette for noen måneder siden, om Lukasjenko, sier Emil.

Line griper tak i han og kikker opp på en av vaktene i nærheten. Emil blir skamfull.

– Sorry, det var uforsiktig. Det er nesten litt sånn som i Harry Potter – med et navn du ikke sier høyt.

– Er ikke du nervøs?

Vakten kommer tilbake.

– Hvor kjøpte dere hockeybillettene, spør han.

– Vi skaffet dem på nettet, sier Emil.

– Vent her i noen minutter, svarer vakten.

Står på en liste

Han kommer fort tilbake.

– Hit med bagasjen. Du skal ut!

Vaktene peker på Emil. Men Line og Emil har avtalt på forhånd at de ikke skal skille lag om dette skjer.

– Ja, hun kan bli med hvis hun vil, fortsetter vakten. Døren til togvognen går opp.

– Kom igjen!

Ute på perrongen glir dørene igjen. Lokføreren får beskjed om at toget mot Minsk kan fortsette, men med to passasjerer mindre.

Emil prøver å spørre vakten hvorfor han ble kastet ut denne gangen.

– Det er en grunn, men vi vet ikke helt.

– Står jeg på en liste, spør Emil.

– Ja, du står på en liste, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Emil og Line blir raskt plassert på et tog tilbake til Litauen. Ved siden av dem sitter det vakter som skal sørge for at de ikke kommer seg av før de er helt ute av Hviterussland.

Hør hele historien i P3-dokumentaren «Diktaturet»

Les også: KrFU-leder kastet ut av Hviterussland

Sverre Lilleeng

Dokumentarist Sverre Lilleeng

 


 

Hviterussland og diktatoren

 

Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko. (Foto: HO / Reuters)

Aleksandr Lukasjenko er litt av en fyr. Den brutale presidenten i Hviterussland påstår han har knust fiskerekorden til Vladimir Putin. Han startet karrieren som sjef for et av kollektivbrukene mens landet var en del av Sovjetunionen. Etter at han gikk fra korrupsjonsjeger til president har han bygd opp et enormt sikkerhetsapparat som overvåker folk og sikrer makten hans. Et av de siste politiske utspillene hans var at det er viktig at Hviterussland klarer å lage moderne sko selv.

• Hviterussland er en republikk øst i Europa med nærmere 10 millioner innbyggere.

• Hovedstad er Minsk.

• Var en sovjetisk republikk fra 1919 til 1991.

• Styrt av Aleksandr Lukasjenko siden 1994.

• Lukasjenko og hans regime har i en årrekke blitt skarpt kritisert av opposisjonen og Vesten for sitt autoritære styre.

• Siden Lukasjenko kom til makten i 1994 har ikke ett eneste valg oppfylt Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europas krav til frie og rettferdige valg.

• Etter presidentvalget i desember 2010 brukte regimet rå makt for å slå ned en større opposisjonell demonstrasjon i hovedstaden Minsk. Flere hundre mennesker ble fengslet, blant dem flere presidentkandidater og kjente journalister. Flere av disse ble tiltalt og dømt.

• Etter dette valget innførte EU og USA sanksjoner mot landets ledere.

(Kilde: NTB)

 

Hør hele historien i P3-dokumentaren «Diktaturet»

Sverre Lilleeng

Dokumentarist Sverre Lilleeng

 


Gravide Nastassia skal besøke sin mann Zmitser i fengselet. Og gi ham en matpakke. (Foto: Sverre Lilleeng, NRK)
Gravide Nastassia skal besøke sin mann Zmitser i fengselet. Og gi ham en matpakke. (Foto: Sverre Lilleeng, NRK)

De unge som skal forandre landet

 

I Hviterussland kan man bli fengslet for demonstrere fredelig på gaten. Nastassia (24) og ektemannen Zmitser kjenner innsiden av fengselet litt for godt. De har til og med giftet seg der inne.

– Den unge generasjonen er alltid motoren. Vi må gjøre jobben vår så vil noe skje.

Nastassia er gravid i åttende måned, magen er stor under den svarte kjolen. Rolig fyller hun plastflasker med te, legger noen klær og matvarer ned i en plastpose. Hun er alene i leiligheten i Minsk. Zmitser, mannen hennes, sitter i fengsel. For småting, i følge Nastassia.

– De arresterte ham på vei hjem fra jobb. Vi visste at de ville arrestere folk når det nærmet seg ishockey-VM, men ikke at de ville starte så tidlig.

Nastassia skal besøke Zmitser i fengselet. Maten hun pakker med seg er til ham. Det er bare tre måltider i fengslet, og det kan gå så mange som åtte timer mellom.

– Det er ikke så mange typer matvarer det er lov å ta med, så man må være kreativ for å ta med noe nytt hver gang. Også må det være ting som holder seg, de har ikke kjøleskap. Søtsaker, spekemat, jus, salo (grisefett). Han har bedt meg ta med te. Teen i fengselet er så dårlig at han må vanne den litt ut med denne.

Hun legger plastflaskene ned i posen, gjør seg klar. Hun har pyntet seg for å treffe Zmitser. For to år siden giftet de seg i fengslet, nå venter de barn. Zmitser er en kjent opposisjonell i Hviterussland. Han og Nastassia har begge vært aktive i gruppa Ung Front, som kjemper for demokrati og hviterussisk kultur. Men nå som Nastassia skal føde om en måned, tør hun ikke være aktiv lenger. Men urolig og stresset er hun ikke.

– Jeg er ikke bekymra. Jeg interesserer dem ikke nå når jeg er gravid. Men dette er hviterussisk virkelighet. Hvis de vil arrestere noen, så gjør de det. Vi lever i et land med sovjetisk fortid, og det merker vi godt.

For Zmitser og Nastassia er det ingen mulighet å ikke engasjere seg. Selv om Zmitser muligens må inn og ut av fengsel også i framtiden. For demokratiet kommer ikke av seg selv. Og den hviterussiske kulturen og språket deres står under sterkt press for å bli erstattet av russisk.

– Enten så reagerer du som en dissident eller som en feiging. Kanskje vi er så aktive fordi vi har sett så mye. Det er alltid en passiv majoritet. Men historien blir forandra av minoriteten. Så hvis jeg møter andre så kan jeg kanskje påvirke dem, men det er selvfølgelig folk som ikke kan bli påvirka. De finnes også i andre land, det er likt overalt.

Nastassia låser seg ut av leiligheten, rasler med plastposene i trappen. Zmitser er fengslet i 25 dager, på en såkalt administrativ straff. En straff man kan få for å banne på gata, delta i en fredelig demonstrasjon og klappe i hendene i offentlighet. Etter alt å dømme kommer han ut til hun skal føde.

– Vi skal få mange barn. Og vi skal oppdra dem etter hviterussiske og kristne verdier. Til å tro på demokrati.

Hun håper på at flere vil gjøre det. At ting vil endre seg

– Jeg vet ikke når forandringa kommer, jeg tror bare gud vet det. Men vi ser at forandringa har kommet til Ukraina. Tidligere trodde ingen at Sovjetunionen ville kollapse, men den gjorde det. Vi må bare gjøre jobben vår! De passive, som hjelper systemet til å eksistere, som skriver falske vitnemål i domstolene; de må ta et steg tilbake, så kan forandringa skje. Kanskje vi fortjener det systemet vi har, fordi det må forandres fra innsida. Jeg er optimist.

Taxien som skal ta henne til fengselet kommer opp foran huset og hun setter seg smilende inn i passasjersetet.

Hør hele historien i P3-dokumentaren «Diktaturet»

Sverre Lilleeng

Dokumentarist Sverre Lilleeng

Anne Dorte Lunås

Journalist Anne Dorte Lunås

 


Norges ishockeymålvakt spiller for Dinamo Minsk i Hviterussland. (Foto: Sverre Lilleeng, NRK)
Norges ishockeymålvakt spiller for Dinamo Minsk i Hviterussland. (Foto: Sverre Lilleeng, NRK)

Ishockey på godt og vondt

 

Det norske ishockeylandslagets målvakt, Lars Haugen, har spilt for Dinamo Minsk i to år. Han har en helt annen oppfatning av Hviterussland nå, enn han hadde før han flyttet dit. At landet betegnes av mange som et korrupt diktatur, merker han lite til.
 

Sendt til gruveby

Lars Haugen startet sin ishockeykarrière som 19-åring i 2006. Han begynte i Sparta Warriors, før han gikk videre til Lørenskog IK og Manglerud Star. I 2011 ble han tatt ut til landslaget, og ble oppdaget internasjonalt etter VM i Slovakia. Dette førte til en kontrakt med sitt nåværende lag HK Dinamo Minsk.

– Det var mange tøffe stunder hvor jeg måtte gå langt inn i meg selv for å finne gleden i å spille.

Men først ble han sendt til B-laget HC Sjakhtar Soligorsk. Han spilte ikke lenger enn seks måneder på landsbygdlaget, men det var prøvelse nok, sier Lars.

– Det første året var ganske tøft. Plutselig ble jeg sendt ut på landsbygda i en gruveby i et halvt år. Det var mange tøffe stunder, hvor jeg måtte gå langt inn i meg selv for å finne gleden i å spille.

Språket var også en utfordring i begynnelsen av tiden i Hviterussland. Det gikk i russisk blant lagkameratene, fordi engelsk er svært lite utbredt blant hviterussere.

– Innkjøringsperioden var hard fordi jeg ikke skjønte noen ting. Jeg måtte pugge alfabetet for å kunne lese meg fram til ting og tang. Men jeg har blitt mer tykkhudet og mye sterkere. Erfaringen hjelper meg hvis det går litt dårlig en kamp, sier Lars.

lars-rund

 

Savner familieliv

Nå som han har lært mye av språket og endelig kan forstå lagkameratene, trives Lars veldig godt.

– Når apparatet er så mye større blir det både mer alvorlig og mer morsomt.

– Å spille ishockey for Dinamo Minsk, med 15000 publikummere på hver kamp, er noe helt annet enn å spille for Manglerud Star med et par hundre tilskuere. Når apparatet er så mye større blir det både mer alvorlig og mer morsomt. Det betyr litt mer, rett og slett.

Men selv om Lars trives i laget nå, er han slett ikke sikker på om han ønsker å bli værende etter kontrakten løper ut, om et års tid.

– Når den tid kommer har jeg bodd her i tre år, uten samboer og uten å ha sett familien så mye. Hvis jeg skal bo her lenger så må jeg nok bytte litt om på familiesituasjonen. Jeg savner de hjemme, så da måtte eventuelt noen ha flytta til meg.

 

– De har det veldig bra

Han har altså bodd i Hviterussland i to år. Problemene mange av innbyggerne melder, som korrupsjon og maktmisbruk, har tilsynelatende ikke skapt problemer for ham.

– Hviterussland har blitt omtalt som et diktatur. Hvordan forholder du deg til det?

– Det var veldig mye negativitet rundt landet og presidenten. Jeg merker vel egentlig ikke så mye til det. De har kanskje litt mer byråkrati, og hvis du skal spørre om en ting så må det gå oppover i systemet. Men jeg har ikke hatt noen problemer, eller ubehageligheter, forteller Lars.

– Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det bildet jeg hadde selv da jeg flyttet hit.

Selv om ishockeyspilleren ikke har noe dypt innblikk i hverdagslivet til hviterusserne, sier han at inntrykket han har nå, er at de har det veldig bra.

– Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det bildet jeg hadde selv da jeg flyttet hit. Inntrykket mitt av folk er at de er veldig hyggelige, og veldig like nordmenn på mange måter. De har kanskje ikke like mye penger som oss i Norge, men hvem har det i verden? sier Lars.

Politikk er ikke noe som interesserer Lars noe særlig. Han er i Hviterussland for å gjøre jobben sin – spille ishockey. Fritiden bruker han på å henge med lagkamerater, dra ut og spise eller «skype» til kjente og kjære i Norge.

– Kunne du ha jobbet her om du var motstander av presidenten?

– Det vet jeg ikke. Jeg er her bare for å gjøre jobben min. Jeg er ikke veldig politisk engasjert hverken i Norge eller her, så jeg vet ikke om det hadde vært et problem. Det har ikke vært en problemstilling, sier Lars.

C85A4791

 

Til Hviterussland for VM

I anledning VM i ishockey i mai, reiste flere nordmenn til Minsk for å få med seg kampene. To av nordmennene vi snakket med oppfattet en ganske annen stemning blant folk enn den Lars beskriver.

Ishockeysupporter Stein Arne Bjørgen reiste til Hviterussland i mai for å se VM. Etter å ha sett to kamper og «surret» litt rundt i Minsk, er inntrykket som står igjen at det mangler folkeliv.

– Alt ser veldig sterilt ut, og fasaden ut mot gatene er ganske slitt. På lørdag kveld, hvor vi hjemmefra er vant med at folk går ut for å spise middag og kose seg sammen med venner, så var det helt blåst for folk, sier Stein Arne.

– De er jo ikke noe glade i å diskutere politikk, og hvisker når de snakker om Lukasjenko.

Andreas Kravik tok også turen til Minsk for å se internasjonal ishockey. Han prøvde forsiktig å stille de lokale innbyggerne noen politiske spørsmål.

– De er jo ikke noe glade i å diskutere politikk, og de hvisker når de snakker om Lukasjenko. Men mange er misfornøyde med det politiske systemet og mulighetene. De sier at det politiske systemet er råttent, med korrupsjon og lite frihet. Jeg trur det er et reelt inntrykk, sier Andreas.

Hør hele historien i P3-dokumentaren «Diktaturet»

Sverre Lilleeng

Dokumentarist Sverre Lilleeng

Hailey Kristianne Hammer

Journalist Hailey Kristianne Hammer

 


(Video: Sverre Lilleeng, NRK)

Mat for politiet

 

Flere ganger i uka deler en gruppe anarkister som kaller seg «Mat, ikke bomber» ut en varm rett og litt saft til hjemløse i Minsk. Det gjør de ikke ustraffet. Flere ganger det siste året har medlemmene i gruppen blitt arrestert.

For å finne ut hvordan dette foregår ble jeg med Nasta Lojka (25) fra menneskerettighetsorganisasjonen Våren til to parker. Hun reiser ut sammen med en gruppe frivillige for å observere hvordan politiet går fram under for eksempel demonstrasjoner og matutdelinger.

Hvis de ser at menneskerettighetene blir brutt sender de rapporter til myndighetene og legger resultatet ut på nettet. Målet er at politiet, sikkerhetsstyrkene og KGB skal vite at noen følger med dem og bryr seg om hva de gjør.

– Vi håper på at litt etter litt vil praksisen forbedre seg. Det er det eneste vi kan gjøre, sier Nasta.

Hun er ikke redd for å bli arrestert selv, til tross for at hun satt tre dager i fengsel for å ha tatt bilder under en demonstrasjon i 2008.

– Etter det siste presidentvalget i 2010 hadde jeg en razzia hjemme hos meg, og to ganger skjedde det samme på kontoret vårt.

Også natten etter valget satt Nasta i varetekt i flere timer.

– Alle kan bli forfulgt hos oss i Hviterussland, og det spiller ingen rolle hvilke politiske synspunkter man står for, forteller hun.

Under ishockey-VM som ble arrangert i mai ble ekstra mange i opposisjonen fengslet, ifølge Våren.

– Myndighetene vil være sikre på at det ikke kommer fram noen form for misnøye under verdensmesterskapet. Derfor arresterer de også folk som ikke har vært politisk aktive på flere år.

Hør hele historien i P3-dokumentaren «Diktaturet»

Sverre Lilleeng

Dokumentarist Sverre Lilleeng

 


 

– Hallo, er det KGB?

 

Jeg har flere ganger forsøkt å få en kommentar fra myndighetene i Hviterussland på denne dokumentaren. Utenriksdepartementet har fått flere eposter med spørsmål om de vil snakke med meg. De har ikke svart på noen av dem.

En relativ kort telefonsamtale med KGB

 

Det er jo mange ting jeg lurer på. Blant annet hvordan de svarer på alle anklagene om brudd på menneskerettighetene. Hvorfor blir folk som Zmitser Dashkevich blir kastet i fengsel gjentatte ganger? Hva er grunnen til at Emil André Erstad fra KrFU blir kastet ut av landet deres?

De har også blitt kontaktet på telefon. I mai fikk jeg beskjed om at ingen hadde tid til å møte meg, men at jeg kunne sende spørsmål på epost. Det gjorde jeg. Siden har jeg ikke hørt noe.

Jeg har også forsøkt å ringe KGB. De tok telefonen, men til tross for at de etter alt å dømme forsto hva jeg sa så sa de at de ikke snakket engelsk. De har også fått en epost fra meg, men jeg har ikke fått noe svar.

Hør hele historien i P3-dokumentaren «Diktaturet»

Sverre Lilleeng

Dokumentarist Sverre Lilleeng

 


Menneskerettigheter og Minsk

 

Bli med på en kjapp visuell sightseeing rundt omkring i Hviterrusslands hovedstad Minsk. De viktigste «menneskerettighetsattraksjonene» kan du sjekke ut på kartet under:

1. Teddybjørnambassaden
2. Uavhengighetsplassen
3. Fengselet i Valadarskaja-gata
4. Hovedkvarteret til KGB
5. Oktoberplassen
6. Akrestina-fengselet
7. Simon Bolivar-parken

 

Sverre Lilleeng

Dokumentarist Sverre Lilleeng

Lars H. Andersen

Kartmester Lars H. Andersen

 


 

Her vokste Europas siste diktator opp

 

Noen dager før valget i 2006, som Aleksandr Lukasjenko selvfølgelig vant overlegent, besøkte NRK-korrespondent Arne Egil Tønset hjembyen til presidenten.

Der var ingen i tvil om at han kom til å beholde makten.

Butikksjef Galina Vavarkova var nabo med presidenten i ungdommen, og hun kunne fortelle at alle i Alexandria hadde tenkt å stemme på han. Hun forsikret også at folk sa hva de mente, og at alle var for Lukasjenko.

 

Vant overraskende nok også neste valg

 

Aleksandr Lukasjenko har styrt landet med hard hånd siden 1994. Han har fengslet opposisjonelle og kneblet mediene, samtidig som han har vært rundhåndet med pensjons- og velferdsordninger.

Da NRK-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeldt i 2010 møtte presidenten etter at han hadde avgitt sin stemme i en idrettshall i Minsk, var kan krass i sin kritikk av opposisjonen.

– Jeg vil ikke samtale med banditter og de som undergraver dette landet, svarte Lukasjenko da NRK spurte han om vil åpne for en dialog med opposisjonen.

 

Sverre Lilleeng

Dokumentarist Sverre Lilleeng

 


 

Kjære diktator!

 

President, sidan grensevaktene dine sist veke bestemte seg for å kaste meg ut av landet ditt, så ser det ut til at brev er einaste måten eg kan få tak i deg på. Det er så mykje eg vil spørje deg om, så eg håpar du tar deg tid til å svare.

emil

 

Ope brev til president Aleksandr Lukasjenko:

For det første lurar eg på kva du er redd for, president. For over alt i Kviterussland har du plassert store mengder politi. På grensestasjonane er det eit nøklehol utan like ein må kome gjennom for å i det heile tatt sleppe inn i landet ditt. Eller endå verre; for å i det heile tatt sleppe ut. For enkelte gonger har du jo brukt landet ditt som eit einaste stort fengsel for journalistar og politikarar som er ueinige med deg. Det kan sjå ut som at du fryktar noko eller nokon så intenst at du gjer alt du kan for å halde kontroll.

► NRK Ytring: Les hele det åpne brevet som KrFU-lederen Emil André Erstad (23) skrev etter at han ble utkastet fra landet.

 

«Det øydelegg samfunnslimen. Held ikkje det deg vaken om natta, president?»

 


Apropos diktatur:

 

Bli med Verdens Rikeste Land til Astana i Kazakhstan
 
På bare 15 år bygde President Nasarbajev hovedstaden Astana midt i ørkenen. Han får ting gjort! Sånn er det når man er diktator, ikke så mange som kan stikke kjepper i hjulene. Se de tre episodene fra besøket i diktaturet her

 

 

 


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)