En samfunnsfiende

«P etter» er 17 år. Han har sittet til sammen 14 måneder i seks ulike norske fengsler sammen med garvede voksne kriminelle – ranere, voldsforbrytere og drapsmenn.

I Norge sitter det til enhver tid cirka ti ungdommer mellom 15 og 18 år bak murene.

De soner stikk i strid med FNs barnekonvensjon, men det norske rettssystemet mener de er alt for farlige til å være ute blant folk.

P3 Dokumentar møter «Petter» i ungdomsfengselet i Bergen. Hva har han gjort for å havne her – og blir han lovlydig av å sperres inne?

Hør dokumentaren
Sitat start
Vi stjal en bil i Levanger og gjorde et innbrudd og stjal 40 000.



 

I Norge er fengsel absolutt siste utvei for barn under 18 år, likevel sitter det cirka ti ungdommer i fengsel til enhver tid. «Petter» (17) er en av disse. (Foto: Tom Øverlie, NRK)
I Norge er fengsel absolutt siste utvei for barn under 18 år, likevel sitter det cirka ti ungdommer i fengsel til enhver tid. «Petter» (17) er en av disse. (Foto: Tom Øverlie, NRK)

Barnevernsbanditten

«Petter» (17) har stjålet dyre biler, slått ned en tjenestemann på gata, ranet busser og butikker og ruset seg på de fleste piller med trekant.

 

– «Nå skal du få se de verste gærningene», sier jeg til barnevernsarbeideren. Så begynner jeg å gå fort ned mot togstasjonen. Jeg vet at kompisene mine står der.

«Petter» forteller om da to kamerater hjalp han å rømme fra en barnevernsinstitusjon i Levanger. Guttene skremte bort barnevernsarbeideren med en pistol og tok Petter med seg hjem til Kristiansand.

– Vi stjal en bil i Levanger og gjorde et innbrudd og stjal 40 000. Så dro vi på Trondheim Torg og ordnet oss noe å røyke på, så dro vi sørover.

Slik ender historien om en av flere rømninger som «Petter» har gjort fra ulike barnevernsinstitusjoner.

«Petter» vipper på stolen. Vi sitter foran en iMac uten internett i ungdomsfengselet i Bergen, og gutten forteller historiene om hvordan han endte som en hardbarka ungdomskriminell dømt til ubetinget fengsel. Og det skorter ikke på lovbrudd.

«Barnevernsbanden»

– Det starta med at vi stjal lommebøker på tannklinikker, så fikk vi tak i våpen, det ble det biltyveri og ran, forklarer «Petter».

Den kriminelle karrieren tok av da barnevernet i Kristiansand kom på banen og han fikk nye kompiser. Barnevernsbanden ble beryktet igjennom store medieoppslag høsten 2010.

Sitat startDet starta med at vi stjal lommebøker på tannklinikker, så fikk vi tak i våpen.

 

Bildet av tre maskerte kids som ranet en bussjåfør med kølle og pistol spredte seg som ild på nettavisene.

► Les også: Forteller om tiden i «barnevernsbanden»

«Petter» hadde kjørt rallycross og ble bandens faste sjåfør og biltyv. Noen dager var han riking med nye klær og dyr doning, andre dager var han på rømmen og sov på campingplasser – og noen ganger ble det blackouts.

– Enten så våkner du opp i leiligheten din med fullt av tyvgods og en blåveis, eller så våkner du opp på glattcella, så det er best å holde seg unna de pillene. Men det er jævlig gøy da!

For farlig for frihet

I Norge er fengsel absolutt siste utvei for barn under 18 år, likevel sitter det rundt ti ungdommer i fengsel til enhver tid. Det er de som regnes som å være for farlig for friheten.

Det er typisk ran med våpen, grov vold, drap og sex-forbrytelser som gir ubetinget dom. «Petter» har blant annet vold mot tjenestemann på rullebladet:

– Så tar politistudenten og legger hånden min bak ryggen og vrir hardere enn han må. Da legger jeg han i bakken og slår han to ganger.

«Petter» illustrerer episoden med å slå knyttneven hardt i håndflata.

Tjenestamannen kommer seg svimlende på beina. Så bli 192 cm høye «Petter» taklet av to securitasvakter og ender opp i fengsel.

– Det er en av de råeste sakene jeg har på meg. Dessuten har jeg også sparket en arrestforvarer i trynet.

Tåregass og slåssing

I dag sitter «Petter» på den ene av to plasser i landets eneste ungdomsfengsel. Men senest i går var han inne på lukket avdeling i svære Bergen fengsel fordi vokterne trodde han hadde ruset seg. «Petter» har sonet sammen med kjente og beryktede norske skurker i Larvik, Arendal, Kristiansand, Tunga og Bergen.

Til sammen har han sittet i seks ulike fengsler, og opplevd en del som neppe rehabiliterer en kriminell ungdom. I Åna fengsel – et av Norges mest fangerike – fikk han svi da noen medfanger begynte å sloss.

– Da var det tåregass. Jeg hørte folk skreik, og det svei i øynene og jeg begynte å grine. →


Etter middag får «Petter» lov å stikke til dette oppholdrommet for å spille bordtennis og mekke litt musikk på denne datamskinen. Her foregår også pratene med psykologer og miljøarbeidere. (Foto: Tom Øverlie, NRK)
Etter middag får «Petter» lov å stikke til dette oppholdrommet for å spille bordtennis og mekke litt musikk på denne datamskinen. Her foregår også pratene med psykologer og miljøarbeidere. (Foto: Tom Øverlie, NRK)

 

– Det var ikke noe bra, så da var det bare å gå inn på cella. Jeg fikk ikke med meg kampen, men jeg fikk med meg tåregassen for å si det sånn.

Sluttet med innbrudd

Selv om han har mistet mye av sin ungdomstid til soning, legger ikke «Petter» skjul på at han har mange gode minner fra tiden i «Barnevernsbanden». Han smiler godt når han mimrer om bilturer med kompiser og lettvinte bussran i hovedstaden. Men det er også ting han angrer på.

– Jeg gjorde noen husinnbrudd før. Men etter en vitneforklaring har jeg ikke klart å gjøre mer av det. Da kjente jeg at jeg fikk dårlig samvittighet.

– Hva var det med den vitneforklaringen som rørte deg?

– Hun begynte å grine og sa at sønnen nesten ikke fikk sove om nettene lengere, og det beklagde jeg.

– Jeg har til og med møtt sønnen og sagt unnskyld, og han ikke må tro at jeg er en stor og skummel mann som vil skade dem. Jeg har gjort opp personlig og gjort meg ferdig der på alle måter, men allikevel er det noe som sitter igjen.

Vår i K-Town

Ute i luftegården holder «Petter» fire fingre i været. Det er nedtelling.

– Åh, jeg gleder meg.

Om fire dager er han fri og setter kursen hjem til et vårvarmt Kristiansand.

– Det er ikke bra å si dette på radio, men det første jeg skal gjøre er å røyke meg en rev og ta meg en kald pils.

*

Vil du høre mer om hvordan «Petter» (17) har hatt det i fengsel, hva han gjorde som ungdomsforbryter og ikke minst hva han planlegger å gjøre når han slipper ut – hør radiodokumentaren «En samfunnsfiende».

 

BylinebildeSigurd Vik
sigurd.vik@nrk.no




Skillelinje

 

Ungdomsfengselet er tilbake

 

I 1975 ble det avskaffet. I 2013 har vi igjen fått egne celler til de yngste skurkene.

– Det er et fengsel, det har du helt rett i.

Per Omdal sitter på kontoret med veggen mot fengselsgården og vinduet mot friheten. Omdal er leder for ungdomsenheten i kriminalomsorgen og sjef for det nye ungdomsfengselet i Bergen. To celler i et lite hus har plass til to kriminelle ungdommer mellom 15 og 18 år – uansett kjønn.

– Det skal også kunne sitte en jente her, nikker Omdal.

Her er det ikke gitter, tunge ståldører og tykke murer, men ungdommene blir låst inne på rommet to ganger hver dag, det er mange fengselsbetjenter og miljøterapeuter som passer på dem, og den lille luftegården er innrammet av et tre meter høyt stålgjerde.

► Se også: Fengsel for barn er blitt en suksess

En fengselsfamilie

– Vi har regler som i alle andre fengsler. Det som skiller oss er at vi skal oppleves som noe annet. Vi skal ligge tett opp til en familiesituasjon. Vi har måltider, vi har fisketurer og vi har fjellturer – aktiviteter som de aller fleste gjør sammen med mamma eller pappa, forklarer fengselssjefen engasjert.

De som havner her er for farlige for samfunnet. I ungdomsfengselet skal de lære seg å tenke seg to ganger før de slår eller raner butikken, og de skal lære seg å leve lovelig i samfunnet igjen.

– Vi har helse, skole, barnevern og kriminalomsorgen samlet under samme tak. Vi samler de som er viktig for å gjøre en god jobb, det mener jeg er helt nytt og helt avgjørende for å få dette til, forklarer Omdal.

Per Omdal er leder for ungdomsenheten i kriminalomsorgen og sjef for det nye ungdomsfengselet i Bergen. (Foto: Tom Øverlie, NRK)
Per Omdal er leder for ungdomsenheten i kriminalomsorgen og sjef for det nye ungdomsfengselet i Bergen. (Foto: Tom Øverlie, NRK)
 
Sitat startUngdomsfengselet hadde blitt ett sted som mer brøt ned ungdommen enn at det bygde dem opp.

 

Brøt ned ungdommen

Forrige gang vi fikk ungdomsfengsel i Norge var på 60-tallet. Det skulle også være noe annet enn fengsel, og det skulle tilby ungdommen det de trengte for komme seg på rett kjøl.

– Det var meningen at ungdomsfengselet skulle være skolegang og arbeidstrening og sånn, men det som kom til å prege ungdomsfengselet var at det var veldig strengt, det var en beinhard disiplin og et veldig regulert liv, forteller Kjersti Ericsson.

Ericsson er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo, og hun har fulgt nøye med på hva som skjer med de yngste lovbryterne. Professoren husker godt hvorfor det forrige ungdomsfengselet ble nedlagt.

– Hovedkritikken var på at ungdomsfengselet hadde blitt ett sted som mer brøt ned ungdommen enn at det bygde dem opp, og det ble veldig likt vanlig fengsel.

– Og så var det en del litt uheldige episoder med disiplinærstraffer som virket ganske groteske, sier Ericsson.

I klinsj med FN

Selv om barnevern og konfliktråd har tatt unna mange av problembarna, blir de verste ungdomskriminelle fremdeles innelåst for å beskytte samfunnet. De ender stort sett i vanlige fengsel og må sone med voksne forbrytere. Dette er stikk i strid med FNs barnekonvensjon som tydelig sier at «barn som er i fengsel, skal holdes atskilt fra voksne».


Foto: Tom Øverlie, NRK

 

Kjersti Ericsson tror bruddene på FNs barnekonvensjon har vært viktig for at ungdomsfengselet nå er på tilbake. Planen til kriminalomsorgen er å få flere celler, slik at at alle verstingene under 18 år kan sone i tråd med barnekonvensjonen.

Ericsson tror også det er en politisk vind som blåser i favør ungdomsfengselet.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. (Foto: Janne Lindgren/Oktober forlag)
Kjersti Ericsson er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. (Foto: Janne Lindgren/Oktober forlag)
– Kriminalpolitikk har blitt et politisk markeringsområde, og det er viktig for justisministere å vise handlekraft. Kanskje er det noe av bakgrunnen for at ungdomsfengselet er opprettet – at en må vise at en gjør noe med denne gruppen som skaper så mye problem i samfunnet.

► Les også: Vil gi unge lovbrytere husarrest

Nye stier, gamle feller

– Jeg er veldig trygg på at det vi gjør absolutt er ett skritt i riktig retning for dem som kommer i fengsel.

Tilbake på kontoret smiler Per Omdal lunt på spørsmål om han er redd for å gå opp gamle spor og falle i gamle feller. Han har ikke tenkt å gjøre de samme tabbene som i 1975. Men Kjersti Ericsson frykter at historien kan gjenta seg.

– Det å ha et eget ungdomsfengsel kan friste til å sette flere ungdommer i fengsel. Det skjedde sist, husker kriminologiprofessoren.

Sitat startKriminalpolitikk har blitt et politisk markeringsområde.

 

Og så kan det bli vanskelig å være et koselig familiefengsel med fisketur og skolepermisjon med innsatte som tross alt har en del studiepoeng i faenskap.

– I et fengsel er det sikkerheten som er det viktigste. Hvis tiltak som kan være bra for ungdommene kommer i konflikt med sikkerheten, så vil sikkerheten bli prioritert. Dette kan over tid føre til at det blir vanskeligere å opprettholde de gode tiltakene, mener professor Ericsson.

– Fengselsrammen og straffen vinner over rehabilitering og omsorg.

BylinebildeSigurd Vik
sigurd.vik@nrk.no



Fengsel er ikke for barn

 

«I årene fra man er 15 til man er 18 er man veldig sårbar for uheldig påvirkning. I møte med voksne kriminelle vil noen av de unge bli inspirert, mens noen vil bli livredde. Begge alternativene er uholdbare – både for barna og for samfunnet.»

Les hele ytringen fra barneombud Anne Lindboe.

Sitat start
Barn skal ikke sone sammen med voksne.

Akkurat nå sitter det barn i helt vanlige norske fengsler. Det skal barn aldri måtte gjøre, skriver barneombud Anne Lindboe. llustrasjonsbilde fra Skien fengsel. (Foto: Philip Hofgaard / NRK)


Hvorfor må noen ungdommer sone i norske fengsler?

 

– Det kan ikke være slik at et dårlig utgangspunkt fritar ungdom for ansvar, skriver justis- og beredskapsminister Grete Faremo (Ap). (Foto: Gunn Evy Auestad / NRK)

Les hele ytringen fra justis- og beredskapsminister Grete Faremo.

Sitat start
Vi må møte alvorlig kriminalitet med en tydelig reaksjon – også når lovbryteren er under 18 år.


 

Skillelinje

Stjerneeleven

 

Sven-Erik Utsi (45) mener fengsel er en høyskole i kriminalitet. Selv gikk «Norges farligste mann» ut med toppkarakterer.

– Jeg ville aldri blitt den jeg ble om jeg ikke hadde havnet i Bergen landsfengsel den gangen, forteller Utsi.

For ikke mange år siden var Utsi en av landets mest beryktede kriminelle. Han har sonet for uaktsomt drap, flere grove bankran og han ble dømt for falsk forklaring i forbindelse med NOKAS-ranet i 2004. Nå sitter han på en restaurant i hovedstaden og hiver innpå en dobbel porsjon med laks. Han ser fortsatt ganske skummel ut, men har lenge sagt at han har endret livsstil. Etter siste soning la han opp som kriminell og holder om dagen foredrag for ungdom om hvor dumt det er å velge det livet han selv valgte.

Skolert i kriminalitet

Som 19-åring mishandlet Utsi en nabo til døde. Omstendighetene rundt drapet gjorde at dommen først ble satt til to år, men saken ble anket og Høyesterett gav ham fem år bak murene. Det gjorde at Utsi ble flyttet fra Vadsø fengsel til Bergen landsfengsel.

Det er her han sier alt startet. Han gikk fra det han beskriver som et Kardemommebyfengsel til å sone med de virkelig hardkokte kriminelle. De andre innsatte ble hans nye venner og læremestere. Før drapet hadde han en lysende karriere innen crosskjøring på motorsykkel og snøscooter, etter soning var han bare en kriminell.

– Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; fengsel er en høyskole innen kriminalitet, sier Utsi.

Sven-Erik Utsi har brukt store deler av sitt liv bak murene. Nå kritiserer han fengselsvesenet. (Foto: Mari Reisjå, NRK)
Ungdom blir ikke skånet

Som fengselsveteran kan Utsi avsløre at det eneste de innsatte snakker om bak murene, er nye stunt og brekk. Han forteller også at tenåringene absolutt ikke blir skånet fra disse planene.


“En 17-åring er en potesiell samarbeidsparter.”


– Alle vet jo at ungdommen er lett påvirkelige, ungdom bør egentlig ikke sitte i fengsel, forteller den pensjonerte forbryteren.

Utsi selv ble raskt med i det harde miljøet. Om du ikke blir med i gjengen, mener han at du lett blir et mobbeoffer.

– Jeg tok på meg den tøffe maska og havnet ofte i slåsskamp inne i fengselet under min første dom, jeg ville ikke bli et hakkestubbe, forklarer muskelbunten.

Sitat startDet var lettjente penger å ringe noen jeg hadde blitt kjent med i fengsel som jeg visste planla et brekk.

 

Hans fremtoning gjorde at han fikk respekt blant de andre innsatte. Han fikk seg nye venner og et rykte på seg for å være tøff.

– Dette ryktet kom meg til gode da jeg ble løslatt, forteller Utsi.



Sven-Erik Utsi (45) mener fengsel er en høyskole i kriminalitet. (Foto: Mari Reisjå, NRK)
Sven-Erik Utsi (45) mener fengsel er en høyskole i kriminalitet. (Foto: Mari Reisjå, NRK)



“Jeg var ganske hard i nøtta.”


Andre kriminelle gjerne ville jobbe med ham og bruke ham til torpedovirksomhet. Med sine 52 centimeter rundt overarmen, er det sikkert flere som nå er glade for at Utsi sier han har sluttet som torpedo. Nå brukes musklene mest i maskinfirmaet han selv driver, og til å pumpe jern på treningssenteret.

Vanskelig å ikke bli krimskoleelev

Laksen er borte fra tallerkenen, og Utsi er oppgitt over fengselsvesenet. Han mener at hvis du ikke skal bli elev ved ”krimskolen”, er det sikreste alternativet å å isolere deg selv fra de andre innsatte.

– Det er en veldig stor psykisk påkjenning å isolere seg selv over lang tid, sier Utsi.

Han mener at å gå isolert uten venner under soning egentlig ikke er et alternativ, det er for vanskelig i lengden.

Utsi selv prøvde uansett ikke å unngå å gå i kjeltringlære.

 

Han fant raskt ut at han var en elev med toppkarakterer, og at han kunne gjøre suksess som yrkeskriminell.

Dårlig oppfølging

Etter sonet dom dro ikke Utsi tilbake til Tana. Han valgte et liv på kant med loven og ble i Sør-Norge med sine nye venner. Det er ikke noe han anbefaler hvis målet er å komme seg bort fra en kriminell løpebane.

– Det viktigste er å komme bort fra disse vennene om man ikke skal fortsette å være kriminell, sier Utsi nå.

Han mener han fikk alt for lite hjelp til å komme på rettere kjøl, og at tilbudet ungdom i samme situasjon får i dag fortsatt er for dårlig.

– Myndighetene må først og fremst ta tak i bo- og arbeidsforholdene til løslatte fanger, det må bli bedre oppfølging, sier Utsi.

Da Utsi selv ble løslatt første gang, sier han at han kom ut til ingenting.


“Hva kommer du ut til?”


 

– Alt jeg hadde var to bæreposer. Det var lettjente penger å ringe noen jeg hadde blitt kjent med i fengsel som jeg visste planla et brekk, forteller han.

Game over

Det tok Utsi 25 år å komme ut av det han beskriver som en krimkarusell. Når han først var inne i det, var det lett å bli med videre og svært vanskelig å komme seg ut.

Han ville ut av karusellen av flere grunner. Først og fremst visste han at om han fortsatte, ville han gå inn og ut av fengsel resten av livet. Dette ville bety mye tid borte fra hans 14 år gamle sønn. Han visste også at om han skulle fortsette, måtte han hevet seg til et enda høyere nivå og starte å bruke enda hardere metoder.

– Det hadde betydd en fare for enda flere, og det ville jeg ikke, så da var det game over, sier Utsi.


“Du er en idiot!”



BylinebildeMari Reisjå
mari.reisja@nrk.no



Skillelinje

En spøkelseshistorie

 

Da Sven-Erik Utsi som nittenåring sonet sin første dom, hadde han planer om å rømme. Det ble aldri til at han stakk, men i følge ham selv fikk hans nattlige utflukter det til å gå spøkelseshistorier i Vadsø fengsel.

Man kan jo spørre seg hva som var skumlest, et spøkelse eller en løs Utsi? Det skremte uansett vettet av fengselsbetjentene.

BylinebildeMari Reisjå
mari.reisja@nrk.no


Skillelinje

På innsiden: Sex-rommet

Video av Sigurd Vik, Morten Skogly (foto) og Lena Jørgensen (redigering), NRK

30 ganger i uka, 52 uker i året i 4 år. Denne sofaen har blitt pult på ca. 6240 ganger.

– Den forrige sofaen var en sovesofa fra Ikea, men den gikk i stykker, forteller inspeksjonsførstebetjent Erik Hansen.

– Hvorfor gikk den i stykker?

– Det er på grunn av den aktiviteten som foregikk da.

– Ble den pult i stykker rett og slett?

– Ja, jeg tror vi kan si det sånn.

Vi er i Trondheim fengsel. I et lite rom på ni kvadratmeter. Veggene er kremhvite, det lukter kommunalt og i tillegg til en stram svart skinnsofa er det akkurat plass til et lite trebord og to pinnestoler. Skal du pule i fengsel, er det her det skjer.

Sticky skinnsofa

Etter å ha saumfart putene etter flekker, slår jeg meg ned i sex-sofaen. Den er ganske komfortabel og har god ryggstøtte, men etter å ha klappet lett på ryggputen kjenner jeg at det er et sleipt lag utenpå skinnet.

– Jeg har fått spørsmål om man kan bli gravid hvis man sitter i den sofaen, ler Hansen.

Jeg takker ja til spritvask av hendene, mens vokteren forsikrer at sofaen gjennomgår daglig renhold og at det benyttes både vaskemiddel og klor for å fjerne spor av gamle utløsninger.

Tørkepapir og gråhvite laken

På gangen utenfor besøksrommet står det rikelig med tørkepapir og i naborommet står en stabel falmede laken. Disse skal legges over sofaen før elskoven starter og kroppsvesker siver ut.

– Lakene er godt vasket, men de er nok litt grå ja. I tillegg har de innsatte tilgang på kondomer. Det er tomt akkurat nå, så det har vel vært et visst forbruk, forklarer fangevokteren.

– Hvordan er det med sexleketøy og hjelpemidler?

– De har ikke tilgang på det, så her må man bruke seg selv og være oppfinnsom.

Ikke foran barna

Det vanlige for fangene i Trondheim fengsel er ett besøk på én time i uka. Det er litt knapt, og for noen har det blitt fristende å kombinere familietid med voksentid.

– Det var noen som hadde med seg barna inn på rommet, og de valgte da å utføre sex. Da måtte vi gripe inn. Det kan vi ikke akseptere på grunn av hensyn til barna, forteller Hansen.

Det var lyden som avslørte det vel ivrige paret, men lyd er også den eneste formen for overvåkning av hyrdestundene.

– Her er det ingen kamera på noe vis, så når du er innvilget besøk så får du være helt privat.

Vielser og Ole Brum

Det er ikke bare sex som foregår i besøksrommene, hovedfunksjonen er samvær med venner og familie.

– Her får de en time i ro og fred. Det å ha omgang med dem man er glad i. Disse besøkene er viktig for de pårørende også, for de savner de som sitter inne her – det er jo mennesker som er glade i hverandre, forteller den erfarne fengselsarbeideren.

Det er også et barnerom vegg i vegg, med TV, DVD-spiller og Mikke Mus og Ole Brum på tapete. Det har en aura av venterommet hos barnelegen, men gir en trivelig ramme for innsatte som får ungene sine på besøk.

Hvis besøkene skulle utvikle seg til mer enn kjæresteri, har de innsatte også mulighet til å formalisere forholdet bak murene.

– For tre uker siden hadde vi en vielse som fant sted inne her. Presten hadde med kors og lys og tjenestemenn var vitner.

Sigurd Vik

Journalist Sigurd Vik


Morten Skogly

Foto Morten Skogly


Foto: Morten Skogly, NRK
Barnerom: Det er også et barnerom vegg i vegg, med TV, DVD-spiller og Mikke Mus og Ole Brum på tapetet. Det har en aura av venterommet hos barnelegen, men gir en trivelig ramme for innsatte som får ungene sine på besøk. (Foto: Morten Skogly, NRK)
Foto: Morten Skogly, NRK
Vielsesrom: – For tre uker siden hadde vi en vielse som fant sted her inne. Presten hadde med kors og lys og tjenestemenn var vitner, forteller inspeksjonsførstebetjent Erik Hansen. Rommet er egentlig ment for møter mellom advokat og innsatt. (Foto: Morten Skogly, NRK)


Skillelinje

Kallenavn Satan

 

Se bilder av de yngste kjeltringene som herjet Oslos gater for drøye 100 år siden.

De var unge gutter og jenter ned i 11-årsalderen. De stjal lommebøker, og gjorde innbrudd i leiligheter og butikker. De hadde kallenavn som ”Satan”, ”Klemmern” og ”Svensken”.

Straffen for de unge kriminelle i Kristiania varierte fra ris på risbenken via straffearbeid til fengsel med fangekost. Fangekost var forresten en ganske trasig ekstrastraff – det var veldig mager mat og fangene fikk kun akkurat nok til å holde seg i live.

Bildene er gjengitt med tillatelse fra Norsk rettsmuseum.

BylinebildeSigurd Vik
sigurd.vik@nrk.no



 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)