Da handelsavtaler begynte å ta form på 1900-tallet, var dette grunnen til restriktiv lovgivning, ikke cannabis som rusmiddel og medisinsk preparat.

– På 1800-tallet var det riktignok en flytende grense mellom medisinske preparater og rusmidler, men det var ikke før senere på 1900-tallet man ble mer bevisst på hva som skulle defineres som et medikament og hva som skulle være reseptbelagt, sier han.

Disse internasjonale handelsavtalene satte altså kursen for den strenge lovgivningen vi har for bruken av cannabis i dag, forteller Bramness.

Han anbefaler anerkjente og fagfellevurderte medisinske tidsskrifter som The Lancet og Britsh Medical Journal, og presiserer at det for folk flest vil være greiest å lese artikler, kommentarer og nyheter om forskningsrapportene, rapportene i seg selv kan være vanskelige å forstå.

Mest sannsynlig farlig

Kjensli sier at forskning.no nok har publisert en overvekt av saker som antyder at cannabis er farlig på en eller annen måte, fordi det sannsynligvis er det.

– Det handler jo ikke bare om det medisinske, samfunnsvitenskapelige og sosiøkonomiske elementer spiller også inn.

«Forskningsmaterialet peker tydelig i retning av at cannabis kan påvirke enkelte brukere på negativt vis, særlig de som blir faste brukere i ung alder. De negative effektene er sannsynligvis økt risiko for å havne i en trafikkulykke, at man utvikler cannabisavhengighet, hjerte- og karsykdommer, svekket åndedrettsfunksjon og psykotiske symptomer. I tillegg tyder mye på at bruk i ung alder henger sammen med lavt utdanningsnivå og økt risiko for bruk av tyngre stoffer.»

Hvem kan vi stole på?

La oss hoppe tilbake til den tidligere omtalte kildekritikken. Hvordan vet vi at forskning.no ikke publiserer like deler skremselsartikler og ufarliggjøring for å ha bredest mulig ryggdekning? Eller at statlige Sirus ikke leter etter forskning som støtter opp under dagens narkotikapolitikk? Vi lar dem forsvare seg selv.

– Vi velger saker utelukkende basert på troverdighet og nyhetsverdi. Det er ikke akkurat sånn at vi intervjuer en klimaskeptiker for hver klimaforsker vi lar komme til orde heller, sier Kjensli.

«Morten»

1. 10 år.

2. Varierer voldsomt. Noen uker selger jeg ingenting, andre uker selger jeg 200 gram.

3. Det varierer også. Jeg lever ikke av det – det er en bonusinntekt. Tjener i snitt 40 kroner per gram jeg selger, men jeg skal jo røyke selv også.

4. Jeg selger stort sett til folk jeg kjenner, da unngår jeg stress.

5. Ikke tatt for salg, bare tatt med små kvanta til eget bruk.

6. Nei, hasj blir solgt uansett. Legaliser det, så slipper vi båndene til organisert kriminalitet.

7. Grei ekstrainntekt, pluss at jeg hjelper kompiser med å få det de vil ha.

Går mot avkriminalisering

I USA ble bruk av cannabis i delstatene Washington og Colorado sist høst legalisert etter folkeavstemninger. Dette er vedtak som er i konflikt med føderal lov og fortsatt ikke er satt i praksis.

– I alle I-land er besittelse av cannabis forbudt, bortsett fra disse statene i USA, sier kriminolog Ragnar Hauge.

Synet på cannabis er derimot i endring. En generell trend i Europa går i retning avkriminalisering, også når det gjelder besittelse til egen bruk, mener Hordvin.

– Man ser en mildere håndhevelse av loven i mange europeiske land. Bakgrunnen kan være at man forsøker å skille mellom de ulike narkotiske stoffene, og heller bruke ressursene til å avdekke omsetning og straffe bakmennene framfor brukerne. Det kan være store omkostninger ved å straffeforfølge noe som er så utbredt som cannabis. Cannabis er det mange som har prøvd en eller annen gang, sier Hordvin.

Portugal, Tsjekkia og flere andre europeiske land straffeforfølger ikke mindre gravende lovbrudd knyttet til cannabis. Fenomenet «coffeeshops» har i tillegg vært et utbredt i Nederland siden 70-tallet.

– Mange tror cannabis er legalisert i Nederland, men det er ikke riktig. Små kvanta cannabis som er kjøpt gjennom en coffeeshop tolereres på tross av at loven forbyr besittelse.

– Cannabis bør selges som alkohol

(Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK)

KRONIKK ► Det er først ved innføring av lovlige utsalgssteder man får bekjempet den organiserte kriminaliteten knyttet til det illegale cannabismarkedet, skriver Anita Nyholt i Folkeaksjonen LUHM.

*

Et produkt som blir etterspurt vil det alltid være noen som ønsker å tilby. Til tross for forbudspolitikk og streng lovgivning har cannabis blitt importert, og solgt illegalt på det norske markedet, i snart 50 år.

Frem til for cirka ti år siden var cannabis stort sett en lys eller mørk brun klump med hasj, kalt «Maroc», «Afghan», «Liban» eller en annen forkortelse som sa noe om opprinnelseslandet. Kundene hadde bare noen få typer hasj å velge mellom.

Det har vært mulig å importere og selge også marihuana illegalt i alle disse årene, allikevel har nesten alt salg vært hasj. Kundene har fått tilbud om denne varen fordi det er enklere å smugle sammenpressede plater med hasj inn i landet, enn det er å frakte skjøre planter med sterk lukt, som tar større plass.

Endring i cannabismarkedet

De siste årene har vi sett en endring i cannabismarkedet. I dag innledes gjerne en samtale mellom kjøper og selger med spørsmålet «Er det brunt eller grønt?», for å avklare om tilbudet gjelder hasj eller marihuana. Det selges ikke lenger bare hasj i Norge, men det importeres heller ikke mer marihuana enn før. I følge politiet har det derimot de siste årene vært en kraftig oppblomstring av hjemmedyrking av marihuana, både til eget bruk og videresalg.

Hjemmedyrking av cannabis blir tillatt i flere og flere land, for de fleste av dem i varmere strøk, hvor det er mulig å dyrke utendørs. I Italia er det for eksempel tillatt, også for de som bor i leilighet, å dyrke «det de får plass til» på egen balkong, veranda, eller blomsterkasse.

I Sveits har de innført et prøveprosjekt, for fire grensebyer, hvor hver innbygger kan dyrke opptil fire cannabisplanter til eget bruk. Bor det fire personer i en leilighet kan de dyrke inntil 16 planter. Antall planter som er tillatt virker noe tilfeldig valgt, og vil nok være vanskelig å forholde seg til for en enkelt person i praksis. Det vi ser er at restriksjonene er ulike fra land til land, men at avkriminalisering kun gjelder for eget bruk.

Hjemmedyrking

Når norske aviser skriver om hjemmedyrking er det i forbindelse med politisaker; «Barnefar pågrepet. Tatt med 41 cannabisplanter i en nedgravd container på eiendommen sin», «Vannlekkasje avslørte cannabisfarm», «Kvinne dyrket cannabis i egen kjeller», «Nattlampen til ettåring førte til narkorazzia hos barnefamilie. Politiet trodde det var en cannabis-plantasje».

Av de mer alvorlige sakene var da politiet i 2008 avslørte 47 hus, leid av organisert kriminelle. Husene på Østlandet ble drevet som rene plantasjer, hvor det ble smuglet inn ulovlig personell fra Vietnam til å arbeide, og ofte jobbet de under tvang. En ny plantasje med 700 planter, drevet av vietnamesere, ble oppdaget tidligere i år. Kripos sier plantasjene nå er mindre enn de var før, og dermed vanskelig å oppdage.

De fleste vil mene at det er stor forskjell på dyrking til eget bruk og for videresalg. Det brukes unødvendige politiressurser på å straffeforfølge mennesker som ikke skader andre, men som forsøker å unngå å støtte organisert kriminalitet ved å ha noen planter til eget bruk.

Pedersen og Sandberg, forfattere av boka «Cannabiskultur», anbefaler at politiet ikke skal reagere mot småskala hjemmedyrking. Dette vil redusere den illegale økonomien, sier de. Det er sant. Men den aller største delen av det illegale markedet vil fremdeles bestå.

Bør reguleres som øl eller vin

Man kan ikke regne med at alle de hundre tusener som i dag kjøper hasj skal begynne å dyrke sin egen cannabis, og preferere marihuana. For å lage hasj av egne planter skal man være spesielt interessert og ha god tid. Det går mye marihuana med for å lage bare litt hasj. Det er mye som skal passes på, så avlingen ikke får sopp, mugg, insekter eller annet som forringer kvaliteten. Det blir på samme måte som for alkohol, de færreste brygger øl eller vin selv, fordi de heller ønsker å kjøpe ferdig vare.

Hjemmedyrking til eget bruk kan tillates, men det er etterspørselen av ferdig produsert vare (i all hovedsak hasj) som skaper det svarte markedet.

Det er først ved innføring av lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana for alle voksne man får bekjempet den organiserte kriminaliteten knyttet til det illegale cannabismarkedet.

*

Anita Nyholt, talsperson for Folkeaksjonen lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana

– Nei til legalisering av hasj

Knut T. Reinås, sosiolog og leder i Forbundet Mot Rusgift. (Foto: FMR)

KRONIKK ► Utgangspunktet for forbudet er at cannabis er et skadelig stoff som det fra et folkehelsesynspunkt er ønskelig at færrest mulig befatter seg med, skriver Knut T. Reinås, sosiolog og leder i Forbundet Mot Rusgift.

*

Under parolen ”Kamp mot økte rusgiftskader – Nei til legalisering av hasj!” demonstrerer rusgiftmotstandere 1. mai mot den bagatellisering av spesielt hasj, men også andre narkotika, som har forekommet i legaliseringsdebatten de siste årene. Dette er i samsvar med det syn som også kom fram i Regjeringens stortingsmelding om alkohol- narkotika- og dopingpolitikk sist sommer, og som igjen ble bekreftet i stortingsbehandlingen.

Et skadelig stoff

Utgangspunktet for forbudet er at cannabis (hasj og marihuana) er et skadelig stoff som det fra et folkehelsesynspunkt er ønskelig at færrest mulig – helst ingen – befatter seg med. Psykiske problemer, avhengighet og passivisering har vært beskrevet som noen av skadene. Noen har forsøkt å problematisere dette utgangspunktet ved å peke på at for eksempel alkohol i Norge i dag forårsaker langt større skader enn cannabis. Dette er riktig, i den forstand at 90 prosent av den voksne befolkningen er brukere av det legale stoffet alkohol, mens bare 15 prosent voksne over 15 år noen gang har brukt cannabis, og andelen som har brukt det siste år er 3,8 prosent (2009). Mens alkoholen når alle sårbare befolkningsgrupper, når cannabis foreløpig bare en mindre del av befolkningen. Vi må gå ut fra at om utbredelsen av cannabisbruk skulle øke, vil også skadeomfanget øke. Det interessante her er ikke om alkohol eller cannabis er farligst eller mest risikabelt, individuelt sett, men om det fra et folkehelsesynspunkt er ønskelig med økte skader fra cannabis, i tillegg til de skadene vi allerede påføres av alkohol. Slike økte skader vil sannsynligvis oppstå dersom forbudet skulle bli opphevet og forbruket av cannabis av den grunn skulle øke.

Alkohol eller hasj?

Noen tror at vi står overfor et valg mellom alkohol og cannabis. For enkelte kan det kanskje være mulig å gjøre et valg av cannabis istedenfor alkohol, men forskning viser at de fleste brukere av cannabis også er brukere av alkohol, og at de fleste situasjoner hvor cannabis brukes også kombineres med bruk av alkohol. Dersom cannabisbruken skulle øke, må vi derfor regne med å få økte cannabisskader i tillegg til de alkoholskader vi allerede har.

Heldigvis ser cannabisbruken blant unge ut til å ha gått sterkt ned det siste tiåret, og norske 15-16-åringer bruker minst cannabis i hele Europa. Et forbud alene løser naturligvis ikke alle problemer, men det kan bidra til at cannabis oppfattes som skadelig, det kan bidra til mindre sosial akseptering, det kan bidra til lavere tilgjengelighet og høyere pris, noe som alt sammen bidrar til at forbruket holdes nede.

Vil forbruket øke?

Har vi så noen indikasjon på at forbruket ville øke dersom cannabis ble legalisert? En vanlig økonomisk antagelse er at det er samsvar mellom tilgjengelighet og forbruk. Øker tilgjengeligheten, øker forbruket. Flere forskere er enige om at en legalisering ville redusere prisen på cannabis, med en forbruksøkning som resultat. Annen forskning har vist at legale stoffer, som alkohol og tobakk, er mer tilgjengelige enn illegale, også blant mindreårige. I Norge må vi gå ut fra at pappas barskap og foreldres tobakksforsyninger gjør det forholdsvis lett for unge å få tak i alkohol og tobakk. Juventes ølkjøpsaksjoner har vist at også mange dagligvareforretninger selger øl til mindreårige. Totalt sett må vi altså gå ut fra at en legalisering vil øke tilgjengeligheten, og dermed forbruket.

Heldigvis er det ingen vestlige land som ennå har legalisert cannabis, selv om det er uklart hva det blir til i statene Washington og Colorado i USA. Men i noen land har man forsøkt seg med en større eller mindre grad av avkriminalisering, som kan ha hatt problematisk betydning for forbruket. I Nederland førte innføringen av salg av cannabis fra coffeeshops på 80-tallet til en økning i forbruket som man ikke så tilsvarende i andre land. I Portugal økte utbredelsen av cannabis med ca. 40 prosent blant unge voksne (15-34 år) fra 2001, det året man avkriminaliserte bruk av all narkotika, og til 2007, mens det i de fleste andre europeiske land var en nedgang.

Men hva med problembrukerne?

Men hva så med dem som til tross for forbudet prøver cannabis, eller som blir regelmessige brukere? Skal det sees på som et strafferettslig eller et sosial- og helsepolitisk problem? Det vi kan slå fast er at et cannabisproblem ikke nødvendigvis utvikler seg fra en dag til neste. Men over tid går den tilfeldige bruken over til regelmessig bruk for mange av brukerne, og etter hvert ender det ofte med avhengighet og/eller psykiske problemer, eller generell sløvhet. Det kan ta lang tid før brukeren innser at han/hun har et problem. Den ulovlige hasjrøykingen vil pågå, brukeren vil påvirke kamerater og andre omgivelser til å akseptere bruken, han/hun vil kanskje selv delta i salg eller omsetning.

I denne tiden vil motivasjonen for endring være lav, og helse- og sosialtjenesten vil på egen hånd ha små muligheter til å få til en endring. Men at innehav og bruk av cannabis oppfattes som kriminelt og straffbart kan gi politi og andre hjelpeinstanser et redskap for å sette inn tidlige tiltak overfor grupper eller enkeltpersoner i risikosonen, med sikte på å forhindre et brudd med vedkommendes nettverk og sosiale miljø, før avviket er så markant at en gjenforening/tilbakeføring blir vanskelig. Påtaleunnlatelse på vilkår og betingede dommer med vilkår om å holde seg borte fra cannabis og andre narkotika, kan bidra til å stoppe en uheldig rusgiftkarriere i starten.

Også personer med en utviklet cannabisavhengighet, men med lav behandlingsmotivasjon, kan gjennom ordninger som alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll og tilsvarende komme inn i et behandlings- og rehabiliteringsopplegg som de ellers ikke ville ha deltatt i eller snarlig droppet ut fra. Forbudet mot innehav og bruk av narkotika behøver altså ikke nødvendigvis å føre til at flest mulig blir fengslet, men skaper grunnlag for et samarbeid mellom sosiale instanser, helsevesen og politi om å hjelpe cannabisproblematikere.

Forbundet Mot Rusgift har lenge hevdet et helhetssyn på narkotika, hvor helse- og sosialpolitisk innsats må gå hånd i hånd med strafferettslige tiltak. Det finnes heller ikke eksempler på moderne samfunn som ikke har koblet strafferettslige tiltak til narkotikaproblemet på ett eller annet nivå. I Norge mener vi de strafferettslige tiltakene kan brukes for å forhindre uheldig karriereutvikling og bidra til gjennomføring av behandlings- og rehabiliteringstiltak. Og forskning viser at jo større gjennomføringsgrad i behandling – dess bedre behandlingsresultat.

Oppsummeringsvis finnes det ingen type narkotikapolitikk som kan ”løse” narkotikaproblemet, som cannabis er en del av. Men et forbud, som blir tatt alvorlig av befolkningen og håndhevet, er sannsynligvis den tilnærmingen som kan holde skadene nede på et lavest mulig nivå.

*

Knut T. Reinås, sosiolog og leder i Forbundet Mot Rusgift