Hva om jeg fikk nei?

Jeg har tatt abort. Sånn. Nå har jeg sagt det.

De siste ukene har jeg øvd meg på å fortelle folk at jeg har gjort det. Det har alltid vært noe jeg helst har holdt for meg selv. Jeg synes det er vanskelig å snakke om.

Men etter at debatten om reservasjonsretten har herjet med bilder av plastikkbabyer, harde kronikker og tv-diskusjoner så har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å fortelle om det.

Det er ikke for å få oppmerksomhet, for den vet jeg godt kan være av typen som jeg ikke vil ha. Det er et forsøk på å skape forståelse. Jeg tror nemlig at vi må snakke om de forskjellige sidene i denne debatten, for å bedre forstå hva vi faktisk snakker om.

Vi må forstå hvordan det påvirker jenter å ta abort, hva som skjer om man opplever den minste avvisning hos legen, og hvorfor mange kjemper for dette som en prinsippsak.

Men jeg har også lyst til å prøve å forstå den andre siden. Hvordan er det for reservasjonslegene? Hvorfor synes de det er så grusomt at de ikke en gang vil skrive en henvisning? Hva er det de mener er feil?

I denne dokumentaren har jeg prøvd å finne svarene på disse spørsmålene. Sånn at jeg også kan forstå mer av hva det betyr når vi sier «ja» eller «nei» til reservasjon mot henvisning til abort.

Hør dokumentaren

 

Tuva Fossum Fellman

Alder: 26
Fra: Ellingsrud i Oslo
Jobb: Programleder i Hallo P3 og Juntafil på NRK P3

 
 
 


– Følte meg dum, uvitende og uansvarlig

 

– Det jeg ikke skjønner, er at en fastlege skal kunne fraskrive seg retten til å henvise til abort. Det er der det ligger. Når vi har et system som er sånn at alle har én person som man skal kunne komme til med alle type helseproblemer, alle type spørsmål og usikkerhet.

 

– Den personen skal ikke bestemme selv om han skal kunne henvise til abort eller ikke.

Tuva Fellman har snakket en halvtime i strekk. Om å være tjue år og gravid, om å være dritredd og alene, og om hvordan man føler seg når man ikke bare har tatt én, men to aborter.

Tuva er 26 år, bor i Trondheim, og jobber i NRK P3. Mange kjenner henne som en frittalende og usjenert radiostemme. En nødvendighet, kanskje, når man er programleder i Juntafil – Norges eneste radioprogram om ungdom, kropp og sex. Hun har lenge vært usikker på hvor mye hun skulle dele i denne dokumentaren, men nå snakker Tuva lenge uten stopp. Rolig og beherska, med flyt og god diksjon, akkurat som man lærer når man jobber med radio. Hun har øvd seg på å fortelle om dette.

– Jeg tror ikke man skjønner hva debatten om reservasjonsrett virkelig handler om før man skjønt hvor sårt og vondt det er å ta en abort. Det er hardt nok i seg selv, hvis man ikke skal legge til en ytterligere påkjenning, sier Tuva før hun setter i gang.

– Jeg er jo bare tjue år!

Tuva er tjue år første gang hun blir gravid, noe som er et resultat av “mye surring” med p-pillene hun tar i et av og på-forhold med sin daværende kjæreste. Det er ikke uvanlig at det tar lang tid før menstruasjonssyklusen stabiliserer seg etter man har gått på p-piller, og Tuva regner med det er dette som er grunnen til at mensen ikke kommer når den skal. Hun tar en graviditetstest, og den er negativ. Hun har en rar følelse, og drar til fastlegen for sikkerhets skyld. Tuvas fastlege er fast bestemt på at hun skal ta en ny test, og Tuva blir med en sykepleier inn på laben på legekontoret for å ta testen på nytt.

Sykepleieren snakker mye med Tuva. Om hverdagslige ting, hva hun driver med og om hun har det bra. Det er så vidt Tuva får med seg at sykepleieren sier “denne her var positiv”.

Tuva blir helt stiv. Klarer ikke å si noe, klarer ikke å gjøre noe. Sykepleieren ser på Tuva.

– Oi, var dette negativt for deg?
– Men jeg er bare tjue år …
– Åja. Ok, men dette går bra.

 

Legen kommer og henter Tuva. Den var positiv, sier han, og legger hånden på skuldra hennes mens tårene renner nedover kinnet hennes. Han gir henne en lapp med et nummer på.– Hvis du har lyst til å ta abort, er dette nummeret du ringer.

Tuva har lyst til å være der lenger. Legen sier hun kan snakke med en sosionom om et par dager. Det kunne like gjerne vært flere år.

– Jeg var redd, og det ble bare for mye.

Tuva går ut av legekontoret, setter seg på t-banestasjonen, og prøver å ringe gutten hun har blitt gravid med. Han svarer ikke. Hun blir sittende der lenge. Så lenge at hun rekker å kjenne vinden av t-banen mange ganger.

– Hele den perioden … Det var som å sitte og se på en film jeg ikke skjønte noe av. En dritkomplisert film hvor jeg ikke får med meg noe av det som skjer, forteller Tuva.

– Det føltes helt umulig. Mentalt sett tror jeg at jeg ikke hadde greid det. Jeg var ikke voksen nok til å oppdra et barn. Det var så mye jeg ikke ante da jeg var tjue. At jeg skulle være hun som har alle svarene og som ordner opp, det hadde jeg ikke fått til.

Tuva bestemmer seg for å ta abort.

Alene hos legen

Hennes første tur til kontrollen på gynekologisk avdeling blir tung. Ullevål sykehus er stort, det er mye som skjer, og alt går så fort. Tuva er nervøs, redd og usikker på seg selv, og hun er helt alene. På gynekologisk avdeling blir Tuva enda mer nervøs. Hun klarer ikke å svare skikkelig på spørsmålene til sykepleierne, og det virker som om de er sinte på henne. De spør henne når hun sist hadde mensen, og hun er veldig usikker.

Kanskje tre uker. Kanskje seks uker? Hun synes sykepleierne virker irriterte.

Sykepleierne tar ultralyd, og de bestemmer sammen med Tuva at hun skal ta en kirugisk abort, en type abort der man blir lagt i narkose og det blir foretatt et inngrep der fosteret fjernes. Når hun går ut av sykehuset bryter Tuva sammen i gråt. Hun går forbi de høye bygningene rundt sykehuset, finner en plaststol på røykehjørnet bak bygget, setter seg der, og begynner å gråte.

Hun hulker, rister, og blir sittende der lenge.

– Det er noe med sånne gynekologiske undersøkelser. Jeg skjønte ikke helt hva de snakka om, og hva som skulle skje. Jeg var redd, og det ble bare for mye. Jeg har angra mye på det i ettertid, at jeg dro dit alene, forteller Tuva.

Tuva må vente to uker før hun kan ta aborten. Hun kjenner allerede forskjellen på kroppen. Hun får større pupper, hun begynner lett å gråte, og får sterkt temperament. Hun snakker mye med moren sin, med gutten som hun er gravid med, med venninnene sine.

– Jeg var ganske lei meg, men jeg skjønte at det måtte bare gå over etter hvert.

Tuva drar tilbake til Furuset legesenter. Det var der hun fikk beskjed om at hun var gravid, da hun var 20 år gammel. (Foto: Rashid Akrim, NRK)
Tuva drar tilbake til Furuset legesenter. Det var der hun fikk beskjed om at hun var gravid, da hun var 20 år gammel. (Foto: Rashid Akrim, NRK)
Julebrus og potetgull

Selve aborten er lettere. Tuva føler seg ikke så alene, og prosessen går fort når hun først har kommet seg til sykehuset. Hun føler seg tryggere og roligere. Den blå sykehuskjortelen, mykt sykehus-sengetøy. Hun putter klærne sine i en kurv under senga. Venter på sin tur. Tuva får beroligende før narkosen, og den gir full virking. Tuva tuller, synger og ler før hun forsvinner.

Inngrepet er gjennomført. Hun våkner opp med smerter, ser blodet mellom beina, men Tuva takler aborten godt. Hun drar hjem sammen med moren sin, og drar på butikken og kjøper seg akkurat det hun vil. En sekspakning med julebrus og masse potetgull.

– Selve aborten gikk lettere enn jeg hadde trodd. Det var så mye som skjedde i livet mitt at selve aborten ble en del av det. Et tilbakelagt stadium. Jeg var ganske lei meg, men jeg skjønte at det måtte bare gå over etter hvert. Jeg snakket ikke så mye om det, men det var jo sånn at jeg kunne finne på å fortelle det til folk når jeg var full for eksempel, hvor jeg plutselig kunne begynne å gråte og snakke om det.

Dum, uvitende, uansvarlig

Tuva bruker de fire neste årene på å studere. Hun har deltidsjobb ved siden av, og gjør de samme tingene som en hvilken som helst tjue år gammel norsk jente gjør. Hun får jobb i P3. Hun fester, studerer, jobber, og blir voksen.

Tuva har lovet seg selv “aldri mer”, etter aborten hun tok som tjueåring. Hun har sagt til både seg selv og til andre “hvis jeg blir gravid nå, så tar jeg ikke abort uansett hva som skjer”. Men en mandag morgen får Tuva en dårlig følelse. Hun har følt seg rar hele helgen. Tuva husker plutselig at hun havna i en situasjon hvor hun dreit seg ut. Hun brukte ikke beskyttelse forrige gang hun hadde sex, og brukte angrepillen i stedet for.

Hun tar en graviditetstest, og den er positiv.

– Jeg visste jo at det var innmari dumt, men noen ganger så glipper det. Jeg dreit meg skikkelig ut. Etter fire minutter tenkte jeg at jeg måtte ta abort. Det var ikke et alternativ å få det barnet. Det var nesten sånn at det var mer uaktuelt å få barnet den andre gangen. Jeg kunne ikke si det til noen, jeg syntes det var så fælt å være hun som har gjort dette to ganger.

– Jeg følte meg så dum, så uvitende og så uansvarlig, forteller Tuva.

– Det er noe med sånne gynekologiske undersøkelser. Jeg skjønte ikke helt hva de snakka om, og hva som skulle skje. Jeg var redd, og det ble bare for mye. Jeg har angra mye på det i ettertid, at jeg dro dit alene, forteller Tuva. (Foto: Rashid Akrim, NRK)
– Det er noe med sånne gynekologiske undersøkelser. Jeg skjønte ikke helt hva de snakka om, og hva som skulle skje. Jeg var redd, og det ble bare for mye. Jeg har angra mye på det i ettertid, at jeg dro dit alene, forteller Tuva. (Foto: Rashid Akrim, NRK)

Tuva holder den andre aborten så hemmelig som praktisk mulig. Hun skammer seg, vil bare være alene, og vil ikke snakke med noen om det. Hun krymper når hun må svare “nei” på spørsmålet om dette er hennes første abort når hun drar på sykehuset. Denne gangen skal hun ta en medisinsk abort, en abort de aller fleste gjør hjemme. To piller. Én svelges, og en settes inn i skjeden, og kroppen setter i gang en form for kunstig fødsel.

– Tiden etter den andre aborten var virkelig helt jævlig.

Smertene er mer enn Tuva noensinne hadde forventet seg, og Tuva gråter og vrir seg når pillene begynner å virke. Den tyngste smerten er over etter noen timer, og hun sovner. En venninne av henne passer på henne, lager mat, og sørger for at hun har alt hun trenger.

Hun prøver å gå på jobb den påfølgende uken. Det er vanlig å ha store blødninger etter slike aborter, men hos Tuva avtar dem ikke, de øker. Hun må flere ganger ta taxi hjem for å bytte klær etter å ha blødd gjennom. Blødningene er en enorm påkjennelse for Tuva.

– Den skamfølelsen satt i meg så utrolig lenge. Den kom hver eneste dag med blødingene, og tiden etter den andre aborten var virkelig helt jævlig. Jeg husker jeg måtte forlate et møte der alle sjefene mine satt, fordi jeg blødde så mye. Det var da jeg ringte sykehuset og spurte om det virkelig var meningen at jeg skulle takle dette. Det kunne ikke være meningen at man skulle ha det sånn.

Tuva blir til slutt blir lagt inn på sykehus igjen, da det viser seg at aborten ikke ble fullstendig gjennomført. Det er først når hun blir lagt i narkose og gjennomgår en fullstendig kirurgisk abort at Tuva blir frisk. Det har da gått én måned fra første gang hun drar til sykehuset til hun har gjennomført aborten.

Forbereder seg mentalt

Tre år senere preges norsk offentlighet av debatten om hvorvidt leger skal kunne reservere seg mot å henvise pasienter til å ta abort. Oppslutningen i 8.mars-toget er rekordstor, og avisspalter og nyhetsfeeder på facebook preges av et enormt engasjement. Tuva vet hvor mye det krever å ta en abort. Bare det å slå det rette telefonnummeret, å komme seg til legen.

Nå står hun her, i radiostudioet hvor hun vanligvis er en av dem som lærer flere tusen unge nordmenn om pubertet, kropp og sex, og sjelver ikke lenger i stemmen når hun forteller om abortene hun har tatt.

– Det har vært utrolig vanskelig å ha sendinger om abort, og det har vi jo hatt en del ganger. Da har jeg virkelig måttet sette meg ned og mentalt forberede meg på at folk sier det jeg ikke har orka å høre: At folk synes abort er barnedrap. Det har jeg hørt noen ganger nå den siste tiden. Tidligere har jeg tenkt at “dette vet jeg ikke om jeg klarer å høre”. Nå er det annerledes.

Hør Tuvas dokumentar «Hva om jeg fikk nei?» og bli med på reisen hvor hun prøver å forstå hvorfor noen leger nekter å henvise til abort.

Maria Lindberg

Journalist Maria Lindberg

Tuva Fossum Fellman

Dokumentarist Tuva Fossum Fellman

 


 

Hva mener fremtidens leger?

 

De er unge og snart klare for legeyrket. Hva slags tanker gjør medisinstudentene ved NTNU seg om reservasjonsretten og debatten rundt den?


1. Hva slags type lege vil du bli?
2. Hva er dine tanker om reservasjonsretten?
3. Hvor viktig synes du debatten om reservasjonsrett er?
4. Ville du reservert deg? Hvorfor/Hvorfor ikke?
5. Har medisinstudiene fått deg til å reflektere mer/mindre om etikken rundt abort?

Solveig_1

Solveig Ballo (25) Fjerdeårsstudent

1) Jeg vil helst jobbe som kirurg på et sykehus.

2) Jeg er mot at man skal heve seg over rettighetene til pasienten på den måten. I dag reserverer fastleger seg selv om det ikke er lov, og de slipper unna med det. Prinsipielt sett er jeg uenig i at man skal kunne reservere seg mot å henvise til abort, men i praksis fungerer ikke systemet, og da syns jeg at en løsning hvor man lar leger reservere seg mot at de er åpne om det er bedre for pasientene enn den løsningen vi har nå. Det er dessverre ikke ideelt, og det beste hadde jo vært hvis de legene det gjelder hadde valgt en annen spesialitet, hvor den enkeltes livssyn eller samvittighet ikke hindrer en i å være profesjonell i alle aspekter ved jobben.

– Jeg vil hjelpe pasientene mine så godt jeg kan

3) Det er en viktig debatt fordi ikke alle har vært klar over at fastleger har reservert seg i mange år. Ikke bare mot abort, men også andre ting. Det finnes leger som ikke vil henvise lesbiske par til assistert befruktning for eksempel. Det er også fint at vi som leger får høre hva slags fastleger folk ønsker å ha.

4) Jeg vil hjelpe pasientene mine så godt jeg kan, spesielt i et vanskelig valg som abort kan være. Jeg hadde fått dårlige samvittighet hvis jeg måtte snu en jente i døra i en slik situasjon.

5) Man tenker naturligvis mer over det når man får mer kunnskap om hvordan livet begynner og utvikler seg i svangerskapet, men jeg har ikke endret mening om hva jeg syns er etisk riktig. Det ufødte barnet er også en pasient, som ikke har mulighet til å uttale seg, og det er det mange som trekker frem som et argument mot abort. Men alt i alt så er jeg ikke i tvil om at kvinner må få bestemme dette selv og få den hjelpen og støtten de trenger i prosessen. Vi hadde skapt mye lidelse hvis kvinner mistet denne rettigheten.

Ingvild_1

Ingvild Lohne Frøyen (26) Fjerdeårsstudent

1) Gynekolog.

2) Jeg synes det er riktig at man har en reservasjonsrett rundt selve inngrepet, noe gynekologer har i dag. Man skal ikke trenge å utføre en abort hvis man ikke har lyst til det. Mens om lege har man plikt til å ta vare på pasientene også etter et slikt inngrep, selv om man har reservert seg mot selve inngrepet. Å reservere seg mot å henvise til abort gjør det bare enda mer vanskelig for noen som allerede har det vanskelig. Det vil nok ikke ha så mye å si for om aborten blir utført eller ikke, men man gjør prosessen unødvendig komplisert og ubehagelig. Jeg synes også det er merkelig løsning at man skal få vite at man står på listen til en reservasjonslege, og at man dermed kan velge en annen lege – Som om abort er noe man planlegger å gjøre. Abort er jo nærmest definisjonen på dårlig planlegging. I tillegg er det jo mange unge som ikke velger fastlegen sin selv. Reservasjonsretten bidrar derfor bare til et dårligere helsetilbud for innbyggerne, noe som egentlig skal være vårt primæroppdrag. Å bli lege er ikke synonymt med å bli fastlege. Hvis man ikke vil henvise til abort, får man heller velge en annen spesialisering, mener jeg.

3) Jeg synes det er kjempeviktig, slik at dette ikke kun blir en politisk hestehandel som bare kan gå gjennom uten at man tenker over konsekvensene. Selv om det er få leger som vil reservere seg mot å henvise, vil konsekvensene for enkelte pasienter kunne bli store.

4) Nei, jeg vil ikke reservert meg mot å henvise til abort. Man har jo plikt til å gi råd, støtte, gi informasjon og hjelpe noen i en vanskelig situasjon. Abort er ikke alltid løsningen, men man må alltid hjelpe pasienten så godt man kan.

5) Ja. Man lærer mye om fosterets utvikling og får et mer nyansert syn på det. Jeg har ikke endret mening, men jeg synes spørsmålene rundt abort har blitt vanskeligere etter at jeg begynte på medisinstudiene. Jeg er absolutt for selvbestemt abort, men har samtidig fått større forståelse for at det ikke er et lettvint valg for noen.

Tarjei_1

Tarjei Svendsen (26) sisteårsstudent

1) Jeg er litt usikker, men sannsynligvis ender jeg opp på sykehus.

– Religiøse overbevisninger hører ikke hjemme på fastlegekontoret

2) Jeg er mot reservasjonsretten/-muligheten, som de fleste medisinstudenter er. Det er et steg tilbake både med tanke på kvinners rettigheter og fastlegens rolle. Det er kvinnen som er den utsatte og som er i en vanskelig situasjon, og hun har krav på fastlegens støtte, informasjon og eventuell henvisning til abort. Dette mener jeg man skal forvente av samtlige fastleger i Norge – uavhengig av hvor man bor og hvem fastlegen er. Religiøse overbevisninger hører ikke hjemme på fastlegekontoret – som lege har man dessuten privilegiet å kunne velge blant mange spesialiteter hvor man aldri trenger ta stilling til abortspørsmålet.

3) Svært viktig. Det er en viktig prinsipiell avklaring om hvor mye personlige overbevisninger skal få påvirke fastlegegjerningen. Samtidig er det viktig at det vises hvor stor motstanden er, i en sak hvor det er politisk flertall. Og det er jo et paradoks at i en sak om samvittighetsfrihet, så skal ikke regjeringspartiene få stemme etter egen samvittighet og overbevisning

4) Nei. Jeg har ingen samvittighetskvaler rundt det å skulle henvise til eller utføre abort som kvinnen selv ønsker. Personlig mener jeg ikke at man tar liv ved abort.

5) Ja i noen grad, men for meg personlig, har aldri selvbestemt abort representert noen etisk problemstilling. For min generasjon har alltid abortretten vært en selvfølge, og uten noen religiøs bakgrunn har den aldri vært vanskelig for meg. Den pågående debatten har nok i større grad enn studiet framtvunget etisk refleksjon rundt det, også for å forstå «reservasjonslegenes» synspunkt.


Adiele Arukwe

Journalist Adiele Arukwe


Et besøk på kvinneklinikken

 

På kvinneklinikken ved St. Olavs Hospital i Trondheim utføres opp mot 1000 aborter årlig. Bli med på siste stopp på veien mot abort.

Skyvedørene åpner seg og viser veien inn til resepsjonen på kvinneklinikken på St. Olavs Hospital i Trondheim. Solen ligger lavt og stemningen er lun og rolig. Luften myk og behagelig varm. Det er høyt under taket og veggene er av glass. Mer enn nok til at det naturlige lyset får fritt spillerom i hallen. Det lukter pølse fra kiosken til høyre. Et par damer sitter og spiser softis med jordbærstrø.

Barn og gravide kvinner løper og går om hverandre. Ut og inn av de samme skyvedørene som usikre og kanskje også småredde unge damer. De jentene som skal gjøre det motsatte av det de fleste forbinder med denne delen av sykehuset.

– Det er hit jentene kommer aller først.

Gjennom en dør, forbi en skranke og inn en dør til. «Dere kan vente her, jeg skal bare skrive ferdig noen papirer». Turnuslegen Marte Alterhaug peker på de to stolene ved siden av det store glassmonteret fullt av gamle, gynekologiske instrumenter i kaldt metall. En lang syl, store, spisse nålaktige gjenstander og noe som likner på en mellomting av en liten spade og en gaffel.

Tre minutter senere, på slaget halv to, er Marte klar. Kontoret hennes er lite, men det er høyt under taket hvor det ukoselige og svake sykehuslyset kommer fra. Solstrålene er borte, det er ingen vinduer her. Et stort, langt og lysegrønt forheng skiller rommet i to. Gjennom en smal sprekk kan man skimte en undersøkelsesstol.

– Det er hit jentene kommer aller først, sier Marte og peker på forhenget.

– Og der gjør vi de første undersøkelsene.


Turnuslegen Marte Alterhaug. (Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK)
Turnuslegen Marte Alterhaug. (Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK)

Det vanskelige valget

Når man har bestemt seg for å avslutte et svangerskap – ta abort – er det altså her det starter. Man kan enten får en henvisning fra fastlegen eller man kan komme direkte til kvinneklinikken på St. Olavs. Begge deler er gratis, det er ingen venteliste og man kan få time på dagen.

– Først snakker man med en sykepleier om valget og om har hatt noen sykdommer tidligere. Man må også skrive under på en begjæring om svangerskapsavbrudd. Vi foretar også en gynekologisk undersøkelse, en klamydiatest og en innvendig ultralyd, forteller Marte rolig med en behagelig og lys nordlandsdialekt.

På sykehuset stilles det kun et enkelt ja-nei-spørsmål. Er man sikker på at man vil avslutte svangerskapet? Det dveles ikke noe mer rundt det her, men hvis det har kommet frem av tidligere samtaler med for eksempel sykepleieren at man er usikker, kan man få tilbud om videre veiledning om, det som for mange, er et vanskelig valg.

– Så tar vi en liten prat om det praktiske. Om man vil gjennomføre aborten hjemme eller på sykehuset for eksempel.

– Det kan være mye som kommer ut, og dette kan oppleves veldig forskjellig. Traumatisk for noen.

Tar abort hjemme

Det finnes to måter å ta abort på, medisinsk og kirurgisk. Den medisinske er den mest vanlige, den enkleste og den de oftest anbefaler på kvinneklinikken. Denne kan utføres hjemme eller på sykehuset. Hvis man skal gjøre det hjemme må noen kriterier være oppfylt.

– Man kan ikke bo lenger enn en time fra sykehuset, man må være over 18 år og man må ha noen som kan være der sammen med en. Det hele starter med at man får en pille når man er her på sykehuset, fire piller til å ta hjemme, og smertestillende til når aborten er i gang. Marte prater fortsatt rolig, tydelig og mykt.

To dager senere skal man føre inn pille nummer to vaginalt. Det er denne som får livmoren til å åpne seg og setter i gang aborten.

– Mange opplever nå å få mensenlignende smerter og bli kvalme. I tillegg får man sterke blødninger, alt etter hvor langt man er på vei. Grensen for denne typen abort er til og med uke 12, etter det utføres aborten på sykehuset. Fosteret kan da være fra 2 til 6 centimeter, gjør man det hjemme anbefaler vi å ikke se i do etter at man har tømt seg. Det kan være mye som kommer ut, og dette kan oppleves veldig forskjellig. Traumatisk for noen.

Etter dette er aborten over og man har da 3 til 4 uker med blødninger fremfor seg. I denne perioden er faren for infeksjon ekstra stor og det anbefales å ikke ha sex, bade eller bruke tampong. Etter dette må man ta en graviditetstest for å kunne se at aborten er ordentlig gjennomført.

 

– Krever instrumenter og medisin

Marte taster videre på tastaturet og fisker frem en liten brosjyre på størrelse med et visittkort, fra en bunke. To ark med informasjon om medisinsk abort, en begjæring og et lite infohefte er det man får. Aborten blir også registrert og lagret, men helt anonymt og det er svært begrenset hvem som har tilgang til den informasjonen. Selv ikke foreldrene trenger å få vite det. Er man under 16 år, må det en spesiell grunn til at foreldrene ikke skal få vite om det.

– I prinsippet kan man ta abort ti ganger om man ønsker det, men uansett antall aborter snakker vi alltid om viktigheten av prevensjon.

Vi tar heisen opp til sjette etasje. Forbi fødeavdelingen og videre opp. Marte skal vise oss hvor de gjennomfører de medisinske abortene som gjøres på sykehuset. I en annen avdeling på sykehuset gjennomføres de kirurgiske abortene.

– De er mer teknisk vanskelig. Pasienten får narkose og legene skraper ut fosteret. Det hele er gjort på noen få minutter, men krever instrumenter og medisin.

 

– Kirurgisk abort kan ikke gjøres etter uke 12 og vi anbefaler nesten alltid medisinsk abort fordi det er mer skånsomt. Hvis jenta har blitt utsatt for overgrep, har språkproblemer eller har opplevd noe fra før som gjør det vanskelig å gjennomføre medisinsk abort, tilbyr vi kirurgisk. Men dette er noe jeg må drøfte med en overlege, sier Marte. Jeg kan ikke ta den avgjørelsen alene.

– I prinsippet kan man ta abort ti ganger om man ønsker det.

Operasjonsrommet er trangt. Gardinene er trukket for og det står en smal sykeseng inntil veggen.

– Her er det plass til to pasienter, sier Marte og peker fremfor seg med åpen neve.

– Så her kan det altså gjennomføres to aborter samtidig?

– Ja, det er helt vanlig.

 

Adiele Arukwe

Journalist Adiele Arukwe

Erlend Lånke Solbu

Fotograf Erlend Lånke Solbu


Inger-Marie Lampe-Lupton (26) traff en fastlege som ikke ville sette inn en spiral. Deretter ble hun ufrivillig gravid. Og nå har Inger-Marie nettopp tatt abort. (Foto: Lars Erik Skrefsrud, NRK | Lyd: Tuva Fellman, NRK | Redigering: Nareas Sae-Khow, NRK | Musikk: RUSH – Heavenbound)

Ensomt og smertefullt

 

– Det føltes som om underlivet skulle rives vekk fra kroppen, og at ryggen skulle knekkes.

I et rødt hus i Lillehammer står Inger-Marie Lampe-Lupton (26) og lager frokost ved kjøkkenbenken. Solen er på vei opp, og luften er fortsatt litt kald. I fjor flyttet Inger-Marie hit fra Tromsø, sammen med Jeppe og deres to hunder. For plutselig hadde Inger-Marie og Jeppe nemlig gift seg. Og plutselig hadde Jeppe kjøpt dette huset, som en overraskelse. Så plutselig var Lillehammer deres nye hjem.

Og plutselig var Inger-Marie gravid.

– Alt bare ble knust, på en måte. Jeg hadde ikke noe lyst å få barn akkurat nå, midt i studiene, forteller Inger-Marie.

– Jeg har jo ikke noe fast jobb.

Inger-Marie prøvde å gå p-piller da de flyttet hit i fjor. Men det funket ikke. Ikke når man er så distré som henne. Det er jo så lett å glemme å ta piller.

– Så jeg bestilte meg en legetime, for jeg ville begynne å bruke spiral istedenfor. Men fastlegen sa at hun ikke gjorde det. Jeg fikk bare en post-it-lapp uten noe navn, men med et nummer, forteller Inger-Marie.

– Hvor var telefonnummeret til?

– Jeg vet ikke, jeg ringte aldri. Jeg syntes det var så rart at hun nektet å sette inn spiralen. Hun kunne i hvert fall henvist meg videre. Jeg vet ikke om hun hadde reservert seg eller hva som var bakgrunnen. Nei, det føltes så useriøst ut, og det ble bare tull for meg.

 

Det endte altså opp med Inger-Marie og Jeppe sluttet med p-pillene, og satset på å «hoppe av i svingen». En langt fra sikker metode. For tre måneder siden ble Inger-Marie gravid. Og vi møter henne nå, etter at hun har tatt en abort. En medisinsk abort. Alene. Hjemme.

Hun gjennomførte den selv, på tross av sykehusets anbefaling om å ha noen sammen med henne. Men saken er at Inger-Marie ikke liker å være svak. Hun ville greie seg selv.

– Jeg ble så syk av de pillene jeg fikk fra sykehuset. Jeg blødde, kaldsvettet, spydde, hadde diaré. Det var forferdelig. Det gikk ikke å sitte, jeg måtte ligge på gulvet. Det føltes som om underlivet skulle rives vekk fra kroppen, og at ryggen skulle knekkes.

– Jeg måtte bare fokusere på at det ville gå over. At smertene ikke ville vare evig.

Hør dokumentaren «Hva om jeg fikk nei?» og få med deg hele historien til Inger-Marie Lampe-Lupton (26).

Tuva Fossum Fellman

Dokumentarist Tuva Fossum Fellman

Nareas Sae-Khow

Journalist Nareas Sae-Khow


Furuset legesenter. Det var her Tuva fikk beskjed om at hun var gravid, da hun var 20 år gammel. (Foto: Rashid Akrim, NRK)
Furuset legesenter. Det var her Tuva fikk beskjed om at hun var gravid, da hun var 20 år gammel. (Foto: Rashid Akrim, NRK)

En ørliten krenkelse

 

– Når jeg ser en gravid så ser jeg to personer. Kvinnen selv og fosteret – som akkurat da ikke synes, men som vil synes veldig godt om bare noen måneder.

Det forteller Signe Nome Thorvaldsen. Hun er fastlege i Tromsø, og én av de få fastlegene i Norge som ikke vil henvise til abort.

– For meg er det problematisk å være med på noe som avbryter dette spirende menneskelivet. Det handler om at jeg tar fra dette spirende menneskelivets rett til å leve.

– Jeg synes det er en så forsvinnende liten del av kvinnens rettigheter som blir innskrenket ved at jeg ikke vil henvise til abort på grunn av min samvittighet. Det er lagt godt til rette for at kvinnen selv kan ringe en telefon for å be om en abort. Så jeg skjønner ikke at det kan være så mye å være opprørt over. Og jeg tror ikke det noensinne har skjedd at en abort ikke er blitt utført, på grunn av at en fastlege har reservert seg, det er viktig å understreke, forteller Signe.

– Men det gjør det jo vanskeligere for pasienten da?

– Ja, ørlite vanskeligere bare. Det er kun snakk om å ta en ekstra telefon?

Hør Tuvas dokumentar «Hva om jeg fikk nei?» og hør reservasjonslegen Signe Nome Thorvaldsen utdype sine meninger.

Tuva Fossum Fellman

Dokumentarist Tuva Fossum Fellman

Nareas Sae-Khow

Journalist Nareas Sae-Khow


Tuva intervjuer helseminister Bent Høie (H) om forskjellen mellom «reservasjonsrett» og «reservasjonsmulighet». (Foto: Tom Øverlie, NRK)
Tuva intervjuer helseminister Bent Høie (H) om forskjellen mellom «reservasjonsrett» og «reservasjonsmulighet». (Foto: Tom Øverlie, NRK)

– Å tvinge leger å handle mot sin samvittighet er ingen god løsning

 

Helseminister Bent Høie (H) og regjeringen har fått mye kjeft for at de vil gi leger adgang til å reservere seg mot abort. Men de står på sitt.

– Nå er det ikke spørsmål om hvorvidt det skal bli en ordning med reservasjonsmulighet – men hvordan det skal organiseres, forklarer helseministeren.

– Hvor mye har det da egentlig å si at dette er ute på høring nå da?

– Det er vanskelig å si. Men det handler om hvordan denne ordningen skal implimenteres, og på hvilken måte den skal virke.

Regjeringen har foreslått noe de kaller en «reservasjonsmulighet» slik at fastleger skal kunne reservere seg mot henvisning til abort – noe som har ført til en hard debatt som har pågått siden høsten 2013. Forslaget er nå ute på høring, og høringsfristen er 30. april.

Reservasjonsmotstandere «peprer» Høie med høringssvar
Les alle NRK-saker om reservasjonsrett for leger her

– Men, du har jo tidligere uttrykt at du var imot reservasjonsrett?

– Ja, at den enkelte legen skal kunne reservere seg, det var jeg – og er jeg fortsatt – veldig imot. Men jeg er veldig for denne «reservasjonsmuligheten», men mot «reservasjonsrett».

– Hva er egentlig forskjellen?

– «Reservasjonsrett» tar utgangspunkt i fastlegene, som mener at de har en egen rett til å reservere seg. Ikke bare mot abort – men også mot å skrive ut p-piller og å hjelpe lesbiske par med assistert befruktning. Dette er det leger som allerede praktiserer, på grunn av egen overbevisning.

– Men «reservasjonsmulighet» tar utgangspunkt i pasientene, og at vi organiserer det slik at det skal være mulig for fastleger å reservere seg, så lenge det ikke går utover pasientene. Fordi dette ikke skal være en rett som den enkelte lege har, men en mulighet der de lokale forholdene ligger til rette for det. Dette løses gjennom at det finnes andre tilgjengelige fastleger som kan utføre de aktuelle oppgavene, og at det er god informasjon om dette på forhånd. Slik at pasientene ikke skal oppdage dette fordi det henger en plakat på døren, eller i verste fall midt i en samtale med fastlegen, når pasienten begynner å snakke om abort. Nå skal det ikke lenger være pasientens problem, hvis legen har reservert seg.

– Men vil det ikke være pasientens problem nå også, siden det er pasienten som må sjekke om fastlegen har reservert seg, og eventuelt bytte fastlege, eller vente én dag ekstra for å få ny time?

– Ja, men jeg mener at det er en bedre ordning som vi nå skal innføre, enn slik som det har blitt praktisert før, hvor pasienter ikke har oppdaget at fastlegen har reservert seg før de har kommet på fastlegekontoret. Det å tvinge leger å handle mot sin samvittighet er ikke noen god løsning.

 

– Hvordan skal dette ordnes i praksis?

– Dette er opp til kommunene til å organisere. Og fastlegene er pliktige til å opplyse alle sine pasienter på sin liste, som umiddelbart kan skifte fastlege hvis de vil. Og når du velger fastlege på nettet så skal det være informasjon om hvilke leger som har reservert seg.

– Abort er jo allerede et ganske tabubelagt tema, og mange jenter føler skam rundt dette. Hvordan tenker du at denne debatten, og den nye loven om reservasjonsmulighet vil påvirke hvordan vi tenker på abort?

– Jeg er opptatt av at den nye ordningen skal bidra til å støtte jentene i det valget som de selv til slutt må ta. For dette er den norske abortloven veldig tydelig på: At dette skal være kvinnen sitt eget valg.

– Men så er det jo sånn at mange føler et behov for å ha en samtale og diskutere med noen i forkant av et slikt valg, og det kan man gjøre hos fastlegen. Med den nye reservasjonsordningen så unngår man at kvinner vil havne i en samtale med en lege som er sterkt imot abort – det vil jo ikke være en optimal samtalepartner i en slik vanskelig situasjon.

– Det andre som jeg vil si i denne sammenhengen, som er veldig viktig, er at ingen i Norge trenger å gå gjennom fastlegen for å få gjennomført en abort. I motsetning til nærmest alle andre helseområder, så kan man oppsøke sykehuset direkte hvis det gjelder abort. Dette er viktig å påminne for alle unge jenter, at de kan gå til skolehelsetjenesten for den viktige samtalen, og deretter gå til sykehuset for å få veiledning og utført aborten.

Hør Tuvas dokumentar «Hva om jeg fikk nei?» og bli med på reisen hvor hun prøver å forstå hvorfor noen leger nekter å henvise til abort.

Tuva Fossum Fellman

Dokumentarist Tuva Fossum Fellman

Nareas Sae-Khow

Journalist Nareas Sae-Khow

 


 

– Viktig at Norge ikke blir et flertallsdiktatur

 

17. mars besøkte Dagrun Eriksen (KrF) P3-programmet Verden Rikeste Land, og der forklarte hun hvorfor saken om reservasjon for fastleger er så viktig for KrF – og Norge.

– Det er viktig at Norge ikke blir et flertallsdiktatur. Norge som samfunn må akseptere at leger – kristne eller ikke – vil reservere seg i spørsmål som omhandler liv og død.

 


 

– Nei til reservasjon

 

– Et enstemmig styre i Allmennlegeforeningen mener at det henvisning til abort er en del av fastlegearbeidet. Derfor mener vi at det ikke bør innføres generelle reservasjonsmuligheter for fastleger.

Kari Sollien, leder i Allmennlegeforeningen. (Foto: Thomas Barstad Eckhoff/Den norske legeforening)
Kari Sollien, leder i Allmennlegeforeningen. (Foto: Thomas Barstad Eckhoff/Den norske legeforening)

Det forteller Kari Sollien, fastlege og leder i Allmennlegeforeningen – den foreningen som alle fastleger sorterer under – som er en undergruppe i Den norske legeforeningen.

– Vi skjønner at noen av fastlegene er imot abort i utgangspunktet, og har forståelse for det, men det er en del av fastlegearbeidet å ta vare på de ufrivillig gravide.

Selv om det er fullt mulig å oppsøke et sykehus for å få samtale om, og gjennomføre en abort – så bør fastlegen være et tilbud, mener Kari Sollien.

For alle.

– Vi tenker at det er best for den abortsøkende å komme til fastlegen sin med dette. Og hvis det fester seg et inntrykk hos folk at fastleger helst ikke vil ha noe å gjøre med prevensjon og abort, så kan det faktisk føre til at flere blir ufrivillig gravide. Vi vil jo veldig gjerne ha flere unge jenter inn til oss på fastlegekontoret, og vi tenker at denne debatten om reservasjon fører til at vi skremmer unge jenter vekk fra å oppsøke hjelp fra oss på fastlegekontoret.

Slik har nemlig Allmennlegeforeningen konkludert i sitt høringssvar til helseminister Bent Høie (H) og Helse – og omsorgsdepartementet:

«Styret i Allmennlegeforeningen anerkjenner og respekterer standpunktet til de som ikke vil henvise til abort, i tråd med landsrådets vedtak, men mener at hensyn et til den gravide kvinnen må veie tyngre enn hensynet til legen. Dette sammen med hensynet til fastlegeordningen og allmennmedisinske idealer gjør at vi mener fastleger bør henvise til abort som en del av forpliktelsen etter fastlegeforskriftens § 10.

Vi vil derfor anbefale at det ikke innføres reservasjonsadgang for fastleger.»

Hør Tuvas dokumentar «Hva om jeg fikk nei?» og bli med på reisen hvor hun prøver å forstå hvorfor noen leger nekter å henvise til abort.

Tuva Fossum Fellman

Dokumentarist Tuva Fossum Fellman

Nareas Sae-Khow

Journalist Nareas Sae-Khow


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)