Hvis gud vil

Benjamin Anda er 20 år, går helst ikledd svart kappe, og har en varm fremtoning.

– Jeg kunne egentlig godt tenkt meg å gå i svart prestekjole, men jeg er jo ikke prest, og det er jo litt menneskefrykt i meg også.

Han er imot kvinnelige prester, mener det å leve i homofilt samliv er en synd, og er mot abort selv etter voldtekt. I en periode beskrev han seg selv som en stolt mørkemann.

– Jeg er ikke så redd for mørkemannsstempelet, det har jeg fått for mange år siden.

Lenge var Benjamin sikker på at Gud hadde gitt ham et kall bli prest i den norske kirke. Så dukket det opp en tanke som sådde tvil i han: Ville Gud heller at han skulle gå i kloster og bli munk?

– Inntil for et par år siden så jeg for meg et liv som prest, med prestefrue og små prestebarn. Men nå har jeg jo begynt å lure litt på om jeg egentlig skal noe annet. Jeg tror jo ikke det er alle i Guds kirke som skal stifte familie, og hvis det er jeg som skal gå i kloster er det greit. For meg er det viktigere at Guds vilje skjer enn at mine lyster blir fulgt, for å si det sånn.

I dokumentaren «Hvis Gud vil» blir vi med på Benjamins åndelige reise på jakt etter Guds vilje. Hva er det som gjør at en 20-åring tenker at klosterlivet kanskje er veien å gå?

Og hvordan er egentlig livet i kloster anno 2014: Kan du gå på kino i munkekappe? Har du noen private eiendeler? Og ser munker av og til på porno fra klostercella?

Hør dokumentaren

– For meg er det viktigere at Guds vilje skjer enn at mine lyster blir fulgt, for å si det sånn.

(Benjamin Anda)


Benjamin Anda (20). (Foto: Tom Øverlie, NRK)
Benjamin Anda (20). (Foto: Tom Øverlie, NRK)

Kallet av Gud

Det siste året har tjue år gamle Benjamin Anda ofte stilt seg spørsmålet: Vil Gud at jeg skal gå i kloster å bli munk? Bli med dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen og Benjamin i jakten på svaret.

Det er juni og Bergen er varm og fuktig som en søkkvåt kanin. Jeg går inn porten til Sta. Sunniva Studenthjem og spotter med én gang han jeg ser etter, ikledd en svart fotside kappe og alpelue.

– Jeg er veldig glad i å gå med kappen, så jeg synes egentlig at det er litt dumt at det begynner å bli varmt i været. Egentlig kunne jeg godt tenkt meg å gå i svart prestekjole, men jeg er jo ikke prest, og det er jo litt menneskefrykt i meg også.

Hybel à la Jesus Kristus

Navnet til den kappekledde er Benjamin Anda. Han har fjeset til en teddybjørn, og er en sånn fyr som sier Grekenland i stedet for Hellas. For snart to år siden flyttet han fra Jæren til Bergen for å gå på prestestudiet. Studenthjemmet han bor på er en ombygd nonnebolig, og er en plass for studenter som ønsker å leve et liv i etterfølgelse av Jesus Kristus.

– Nonnene som jobbet på det gamle katolske sykehuset bodde her, så huset fungerte som et slags kloster for dem. Vi har kapell også – det kan vi kikke på etterpå, sier Benjamin.

Vi går ned en bakke og inn i den hvite murbygningen gjennom en dobbeltdør i massivt tre. Der får jeg vite at hybeltilværelse à la Jesus Kristus betyr at du må krysse av på lista som henger i gangen hver gang du har vært på gudstjeneste.

– Vi har det systemet fordi du forplikter deg til å være med på minst tre gudstjenester i uka når du bor her. Jeg pleier å gå på rundt fem, men nå når jeg har ferie ber jeg gjerne i kapellet to eller tre ganger om dagen.

Kallet

Lenge var Benjamin sikker på at Gud hadde gitt ham et kall om å bli prest i den norske kirke. Men så dukket det opp en tanke som sådde tvil i han: Ville Gud heller at han skulle gå i kloster og bli munk?

– Inntil for et par år siden så jeg for meg at jeg skulle bli prest, få prestefrue og små prestebarn. Men nå har jeg jo begynt å lure litt på om det egentlig er noe annet jeg skal. Jeg tror jo ikke det er alle i Guds kirke som skal stifte familie, og hvis det er jeg som skal bli munk er det greit. For meg er det viktigere at Guds vilje skjer enn at mine lyster blir tilfredstilt, for å si det sånn.

– For meg er det viktigere at Guds vilje skjer enn at mine lyster blir tilfredstilt, for å si det sånn.

Etter å ha gått rundt og fundert i over et år har Benjamin endelig tatt mot til seg og avtalt et besøk i St. Dominikus kloster i Oslo. Håpet er at et opphold i kloster vil hjelpe han til å finne ut hva Gud vil.

– Jeg håper at et besøk i kloster vil gjøre ting klarere, sier Benjamin.

Mens Benjamin undrer på hva han er kallet til, merker jeg at jeg for min egen del sitter på noen litt mer verdslige spørsmål om klostertilværelsen: Kan du gå på kino i munkekappe? Har du noen private eiendeler? Ser munker av og til på porno fra klostercella?

► Les også om Hallvard Thomas Hole (28) – Norges yngste munk

Benjamins hybel. (Foto: Frid K. Hansen)
Benjamins hybel. (Foto: Frid K. Hansen)
Paver og nakne damer

Siden studenthybelen er en slags sjelens speil får jeg en omvisning på Benjamins rom – som for øvrig er en gammel nonnecelle. Det seks kvadratmeter store rommet har aller nødigst plass til det mest grunnleggende av møbler, og veggene er tapetsert med ikoner.

– Jeg er veldig glad i ikoner. Ved sist opptelling kom vi til 33, men det er heldigvis enda god plass til flere.

Benjamin spør meg om lov, før han setter seg i stolen som står klemt inne i et hjørne. På veggen over stolen er det klistret opp paveportretter.

– Her har jeg tenkt at alle pavene som har vært i min levetid skal henge. Jeg vil heller ha det enn fullt av nakne damer på veggen, kjenner jeg.

– Jeg vil heller ha bilder av paver på veggen enn av nakne damer

Under vasken ved døra står det tre tomme vinflasker, i bokhylla teller jeg 17 bibler.

– Min far spurte meg hvorfor jeg hadde så mange bibler, men alle har sine unike kvaliteter.

Jeg blir forvirret. Skråsikkert hadde jeg sett for meg at Benjamin kom fra en dypt religiøs og konservativ familie, så det overrasker meg når jeg hører at hans far ikke skjønte poenget med alle biblene.

– Nå er mine foreldre skilt – så jeg har to steforeldre også – men ingen av dem er kristne. Men vi har et godt forhold alle sammen, selv om vi av og til har noen samtaler der vi finner ut at vi er uenige om det meste. Det er mine besteforeldre som har tatt meg med i kirka og på bedehuset, men når jeg fortalte de at jeg funderte på kloster sa både mormor og farmor: «Du ska kje bli munk!».

Stolt mørkemann

– Jeg er ikke redd for mørkemannsstempelet – det har jeg hatt i mange år. Det var en periode hvor jeg sa: Jeg er en stolt mørkemann.

Det er ikke til å komme fra at Benjamin har noen meninger som svært mange er uenig i. Som en stolt mørkemann mener han blant annet at kvinner ikke bør få lov til å bli prester. Han sier at han selv om det ikke er noe galt med den homofile legningen i seg selv, så er det ikke noe tvil om at det å leve ut en legning er en synd sett fra Guds perspektiv. Det han likevel har de sterkeste følelsene for er kampen mot abort, og han er også mot abort etter voldtekt.

– Det er jo ikke barnet sin feil at moren har blitt voldtatt. Slik jeg ser det er det feil å straffe barnet fordi det er en mann som har tatt seg så voldsomt til rette. Jeg er jo mot dødsstraff i alle tilfeller – men hvis jeg skal sette det på spissen mener jeg at det heller bør være dødsstraff for den som voldtok. Heller det enn at det uskyldige barnet skal bli drept fordi en mann ikke kan styre sine lyster.

– Jeg er jo mot dødsstraff i alle tilfeller – men hvis jeg skal sette det på spissen mener jeg at det heller bør være dødsstraff for den som voldtok.

Til en viss grad er det disse meningene som har gjort at Benjamin nå tenker at han bør forlate den norske kirke til fordel for katolisismen. For han vil en slik overgang få nokså omfattende konsekvenser siden han akkurat nå holder på med å utdanne seg til prest i den norske kirke. Dersom han konverterer til katolisismen kan han ikke bruke utdannelsen sin, og han må spørre seg om hans virkelige kall er til klosteret. Eller; Benjamin spør jo ikke seg selv – han spør Gud.

– Det er jo ikke sånn at jeg går rundt hver dag og lurer på om jeg skal bli munk, men jeg ber mye til Gud om det. Så får det være opp til han der oppe å svare.

(Foto/lyd: Frid K. Hansen | Redigering: Nareas Sae-Khow, NRK)

Call of duty

Benjamin har tatt meg ned til fellesstua, hvor det kommer frem at han har et liv også utenfor Gudsdyrkelsen. Selv om vi heller ikke her kommer utenom kall.

– Vi spiller litt Call of Duty. Jeg får litt dårlig samvittighet av å spille det siden det er et skytespill, så vi har pleid å se en familievennlig serie etterpå for å roe oss ned litt. Du vet «Fem i familien» med Michael J. Fox?

Natterangleren

Benjamin er også en sånn fyr som fort får jentevenner. I dag har han fått besøk av en venninne hjemmefra, som får omvisning helt ned på kjøleskapsnivå.

– Der er min hylle. Jeg hater å lage mat, sier Benjamin.

I Benjamins hylle ligger det en flaske vin, en flaske tran og en boks leverpostei. Ikke grunnlag for de villeste kulinariske utskeielsene. I følge venninnen har han likevel et triks som gir han middag på bordet, uten at han må gjøre for mye selv.

– Det han ofte gjør er å invitere folk over på middag, sånn at de lager maten uten at han må gjøre for mye, sier hun.

– Jeg kjøper varer, de lager mat – det er jo glimrende, skyter Benjamin inn.

Benjamin Anda (20). (Foto: Tom Øverlie, NRK)
Benjamin Anda (20). (Foto: Tom Øverlie, NRK)

– Og hvis vi er en borte et sted er han ofte den siste som går hjem. Han rangler mye, og liker å være med folk!, legger veninnen til.

Tatt i betraktning av denne beskrivelsen er det ikke så overraskende at venninnen til Benjamin ikke tok det helt seriøst første gang munkekallet ble lagt på bordet.

– Jeg trodde bare han tulla, men nå tror jeg kanskje han mener det litt.

– Jeg mener det mer enn litt. Når jeg sa det først var det kanskje ikke helt seriøst ment. Men når jeg først hadde sagt det begynte tanken å vokse i meg, og jeg oppdaga at jeg faktisk mente det, svarer Benjamin.

Det blir stille et øyeblikk. Venninnen ser på Benjamin. Så sier hun de ordene som jeg etter hvert har begynt å betrakte som et standardsvar, etter å ha hengt rundt de to en stund.

– Ja, du får gjøre som du tror Gud vil.

Oslo

Neste gang jeg treffer Benjamin har det blitt seinhøst. Det er torsdag kveld og toget fra Bergen har akkurat rullet inn på Oslo S. Som snytt ut av nesa på 1500-tallet kommer Benjamin i mot meg – ikledd både svart prestekjole og svart kappe.

– Du har tatt den helt ut i dag?

– I dag har jeg tatt den helt ut! Det er utrolig gøy å se hvor mange som stirrer når du går rundt sånn.

Til tross for at Benjamin har tatt den helt ut klesmessig kan det virke som om tanken på å gå i kloster har bleknet litt siden sist vi så hverandre.

– Det har på en måte dabba litt av, det må jeg si. Det går jo litt i bølgedaler, men tanken om å bli munk har på en måte tatt litt pause.

Nå er spørsmålet om klosteret vil drepe tanken om å bli munk for godt, eller om det tvert imot vekke kallet til live igjen.

«This is the real stuff!»

Med hensyn til Benjamins opplevelse i klosteret, har munkene sagt at jeg ikke får være der samtidig med ham. Men siden jeg også gjerne vil ha svar på mine munkespørsmål, står jeg opp grytidlig. Mens Benjamin enda drømmer søtt om Jesus, står jeg i porten til St. Dominikus kloster på Majorstua i Oslo. Jeg blir møtt av Bror Haavar Simon Nilsen – en røslig kar på omkring førti, med ville kinnskjegg og jovial fremtoning. Han har på seg en hvit munkehabitt med hette.

(Lyd: Frid K. Hansen | Foto: Tom Øverlie | Redigering: Nareas Sae-Khow, NRK)

– Det er veldig sjelden jeg går i siviltøy. Drakten er ikke noe jeg tar på meg når jeg skal ut å være «show of» munk – det er dette som er meg. Så hvorfor ikke gå med det hele tiden?, sier Bror Haavar.

– Bruker du noen gang hetten på munkekappen din?

– Jeg bruker den noen ganger når jeg ber. Men jeg bruker den ikke når jeg er ute i gata – det ser litt for goth ut. Jeg var forresten på kino for å se Hobbiten. Da fikk jeg mange sånne søte smil – det var som om folk tenkte «Se på han der – han har kledd seg ut». Men sorry: «This is the real stuff!»

Jeg ledes inn på et siderom hvor Haavar tester dagens salmer på et barnekeyboard som har noe som ser ut som vinflekker på tangentene.

– Det er allehelgensdag i dag. Da synger vi salmer vi ikke har til vanlig – det er derfor jeg må øve litt først.

Etter litt klimpring stikker vi bort til kapellet der de andre munkene allerede er på vei inn. En av munkene stopper et øyeblikk. Uten å se meg i øynene, og med en fraværende og monoton stemmer sier han «Den var jo søt», mens han stryker over den lodne hetten på mikrofonen min. Før jeg rekker å reagere har han gått videre.

(Lyd: Frid K. Hansen | Foto: Tom Øverlie | Redigering: Nareas Sae-Khow, NRK)

Sokkematching

Vi går forbi strykerommet, der flere rader med hvite tennissokker henger til tørk. Jeg får vite at sokkene helst skal matche den hvite munkekappen, og at man gjerne går med shorts eller stillongs under kappen når det er varmt ute.

– Jeg går ikke kommando for å si det sånn, selv om det fort kan bli varmt om sommeren!

Fra radene med tennissokker går vi over til sakristiet, hvor munkenes mer ekstravagante smak kommer til uttrykk. Bror Haavar roter inne i et skap og finner frem den kappen – det som på fagspråket kalles messehaglen – som han brukte da han holdt sin første messe som nyordinert prest. Det er et ganske prangende plagg i blankt, grønt brokadestoff.

Bror Haavar viser frem messehaglen. (Foto: Tom Øverlie, NRK)
Bror Haavar viser frem messehaglen. (Foto: Tom Øverlie, NRK)

– Skikkelig flashy, men det er gøy å bruke den! Selv om jeg har bare brukt den den ene gangen – den er litt i overkant bling-bling!

Bror Haavar Simon var 33 år og nyutdannet landskapsarkitekt da han gikk i kloster. Han fremstår som en veldig utadvendt og karismatisk skapning. Det var visstnok litt panikk inne i bildet da han først søkte om å bli novise i klosteret.

– Da knakk jeg helt sammen og tenkte «nei-nei-nei, hva er det jeg har gjort?!». Jeg hadde flere runder med full krisestemning, samtidig som jeg kjente en enorm lengsel mot klosteret. Jeg kom frem til at dersom det var her jeg virkelig fant fred så måtte Gud gjøre det mulig for meg å klare det. Men det tok veldig lang tid – også etter at jeg hadde blitt munk – før jeg kjente fred med å leve et liv i sølibat. Det har vært en prosess å forsone seg med at jeg aldri skal få familie og barn.

– Synes du det er for tidlig å tenke på klosterlivet som tjueåring, slik som Benjamin gjør nå?

– Nei, jeg tror det er viktig å ta slike tanker seriøst, selv om han er ung. Det er ingen menneskerett å gifte seg, og man må se på alle mulighetene livet gir. Å bli munk er en av disse mulighetene.

(Lyd: Frid K. Hansen | Foto: Tom Øverlie | Redigering: Nareas Sae-Khow, NRK)

Porno og forelskelse på munkecella

Seksuell avholdenhet er antageligvis det største hinderet å overkomme som munk. Haavar Simon er ærlig på at internettalderen byr på noen ekstra utfordringer når det kommer til sølibatet. I dagens kloster har jo svært mange munker PC på rommet.

– Det er en utfordring vi står midt oppi og som det per i dag ikke er noen gode løsninger på. Jeg var en stund i et kloster i Oxford, og der hadde vi en IT-ansvarlig som la inn sperrer på enkelte nettadresser.

– Har du personlig slitt med å unngå å se porno på nettet?

(Foto: Tom Øverlie, NRK)
(Foto: Tom Øverlie, NRK)

– Ja, jeg har slitt med det. Særlig når jeg er sliten merker jeg at jeg er mindre motstandsdyktig for den fristelsen. Det gir umiddelbar velvære, men jeg vet at over tid så drar det meg ned. Men det jeg synes er en grunnleggende kvalitet med Domenikanerordenen er at den tar utgangspunktet i at menneske ikke er perfekt – så man må ta oss både med våre styrker og svakheter.

Bror Haavar treffer mye folk i jobben som prest, og han forteller at det også har hendt at han har forelska seg.

– Da må jeg egentlig bare vente til det går over. Å ha avgitt evige løfter som munk har jo fellestrekk med ekteskapet sånn sett: Det kan skje at du forelsker deg i andre. Men jeg har gitt avkall på den ene for å kunne elske alle, det er viktig å huske på når du opplever slike ting.

Etter å ha snakka med Haavar sjekker jeg han ut på Facebook. Han er oppført som «In a relationship».

(Foto: Tom Øverlie, NRK)
(Foto: Tom Øverlie, NRK)
Munkeswag

Det er tid for å gå, og Bror Haavar følger meg til porten ikledd en svart kappe som likner på den Benjamin har. Det mest iøyenfallende er at han har tatt på seg en lue med påskriften «swag». Når jeg kommenterer den tar han fram iPhonen sin og går inn på Facebook.

– Det var en fyr som skrev på Facebook at munkehabitten vår er maksimal munkeswag. Så da skrev jeg #munkeswag og #hjerte. Men så kom jeg på at jeg hadde denne lua – så da måtte jeg ta bilde av meg selv å legge ut. Jeg fikk en god del tilbakemeldinger på den!

Haavar har kanskje bestemte tanker om pornokonsumet sitt, men jeg lurer på om han som de fleste andre dødelige muligens er litt hekta på Facebook-likes.

► Hør også Radiodokumentarens fortelling om Bror Haavar: «Faderen og sønnen»

Guds vilje

Det har gått en uke. Benjamin har kommet seg ut av klosteret og tatt toget over fjellet tilbake til Bergen. Nå er det tid for å gjøre opp status, og høre hva bror Haavars munkeswag gjorde med munkekallet.

– Da jeg reiste til klosteret så var jeg jo ganske sikker på at dette ikke var noe for meg. Men jeg hadde det så fint at tanken om å gå i kloster har festa seg litt igjen. Så på et vis kunne det vært greit om jeg ikke reiste – men samtidig er jeg jo sjeleglad for at jeg gjorde det. Det var noen ting som falt på plass for meg, uten at jeg har lyst til å gå nærmere inn på det.

Her må det nevnes at det å bli munk ikke er gjort i en håndvending. Det er en prosess som går over flere år. Før du kan tre inn i kloster må du være novise i et år, for å sjekke om kallet ditt holder vann. Hvis du holder så lenge avgir du midlertidige løfter, men det er enda minst tre år før du får avgi de evige løftene som gjør deg til munk. Det sier seg selv at det ikke er en lett avgjørelse å si: Ja – jeg skal helt sikkert bli munk når jeg blir stor, sier Benjamin. Av rene tabloide hensyn ber jeg likevel Benjamin gi meg et anslag på sannsynligheten for at han i fremtiden befinner seg godt planta i munkekappen.

– Hvis vi skal ta utgangspunkt i hvordan det er i dag så vil jeg si en 50 prosent sjanse.

– Synes du det er skummelt å tenke på?

– Litt skummelt er det, siden det er snakk om en helt unormal livsstil – uten mulighet for få seg kjæreste eller familie. Samtidig kjenner jeg meg rolig, for jeg tror jo på en Gud. Hvis det er Guds vilje at jeg skal bli munk, så tror jeg at det ordner seg til slutt.

Hør hele P3-dokumentaren «Hvis gud vil» om Benjamin Anda (20) og hans usikre vei frem til munkelivet.

Frid Kvalpskarmo Hansen

Dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen

Tom Øverlie

Fotograf Tom Øverlie


Den folkekjære munken

Arnfinn Haram var en markant personlighet i norsk kirke- og kulturliv, før han døde i 2012. Han var den lutherske presten som konverterte og ble katolsk munk.

Arnfinn Haram. (Foto: Katolsk.no)
Arnfinn Haram. (Foto: Katolsk.no)

I tillegg til å leve klosterlivet var han en profilert skribent og debattant. Den siste tiden før hans død, ble han fulgt av et polsk TV-team. Dette er deres historie om en helt spesiell mann – sendt i NRKs livssynsserie Underveis.

Hot shit på Trygdekontoret

I 2010 var dominikanermunk Arnfinn Haram, FN-ambassadør Arja Saijonmaa og rockefilosof Torgny Amdam saksbehandlere rundt bordet til Thomas Seltzer i Trygdekontorets «Å leve spessial». Noe som ble litt dramatisk:

Like før Seltzer og hans saksbehandlere skulle klubbe årets første vedtak, måtte nemlig innspillingen avbrytes og studio tømmes på grunn av brannalarmen. Men, det var røykutvikling et annet sted i NRK-huset som hadde utløst alarmen, og evakueringen var av den kortvarige varianten.

Likevel bidro alarmen til å sette en liten ekstra piff på resten av programmet, som i sin helhet var viet temaet «livet»: «Ikke lev som om morgendagen var den siste, men som om du allerede var død!»


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)