Livet er best bak hunderumper

– Noen ganger lurer jeg på hva det er jeg egentlig driver med.

Marte (26) slurper i seg resten av traktekaffen inne på Jergul fjellstue. Det er før morgengry, og etter to timers søvn oppå noen hundebur i et bagasjerom. Ennå gjenstår 350 km av løpet.

Ved en tilfeldighet havna hun på hundekjøringslinja på folkehøgskole – og ble hekta. Husleia i Maridalen betales i form av pass og stell av elleve sibirske huskyer, til hus- og hundeeier Johanne Sundby (63). De to trener sammen og hjelper hverandre på løp.

– Jeg har tenkt på Finnmarksløpet hver eneste dag siden august. Hver. Eneste. Dag.

Dette er Martes åttende sesong som hundekjører. Jo lenger løpet er, jo mer nervøs blir Marte. Alt kan skje. Mye kan gå galt.

Finnmarksløpet er Europas lengste hundeløp, og i år er det Martes tur.

 

Marte Stensland Jørgensen

Førstegangskjører

 

Født: 23.09.1988
Fra: Skien, Telemark
Bor: Nordmarka, Oslo
Yrke: Frilans fotojournalist
Antall år med hundekjøring: 8
Spiser helst: Sjokolade
Drikker helst: Kaffe

 

Se videodokumentaren
Hør radiodokumentaren
Les alle sakene

 
 

 


Førstegangskjøreren

 

Alene med hundene. Milevis med viddelandskap, snøføyk, nordlys, soloppgang, skau, og stjernehimmel. Jeg, Marte, kjører Finnmarksløpet for aller første gang.

Sajo, den ene tispa, hoster. Jeg skvetter. Terje og Oda sier «det er ingenting», «kanskje hun har noe i halsen» og «det går sikkert bra». Men det gjør ikke det. Sajo brekker seg. Jeg har sett det før, hun er syk. Det er kennelkoste, en slags hundeinfluensa.

Tar henne inn, i senga, vekk fra de andre, går på startbanketten, spiser reinkjøtt uten å kjenne smaken, får startnummeret uten å bry meg om hvilket, hører sidemann snakke om løpet i fjor, om kennelhoste, om å trekke seg før start, om å reise hjem.

– De andre hundene må sjekkes i morgen tidlig, vi kan ikke love deg noe, sier sjefsveterinæren.

Jeg kan ikke huske å ha gleda meg og grua meg så mye til noe før. Jeg kan huske en gang jeg grua meg, det var på barneskolen og vi skulle spille «Byen vår» for foreldrene en juleavslutning. Jeg feiga ut. Mamma forsøkte å lure meg utpå med at jeg skulle få julegave når vi kom hjem. Men, nei, jeg satt i garderoben under hele stykket. Nå kan jeg ikke feige ut.

Hjemme ligger Sajo fortsatt i senga. Hun vet ikke at noe er galt, logrer lett når hun ser meg og vil ha kos som hun pleier. En og en luftes de andre. I stillhet går Oda og jeg med hver vår hund. Ikke host, vær så snill å ikke host. Lykkelige uvitende markerer de på hvert sitt tre. Kanskje det ikke blir langtur likevel. Jeg har åtte hunder, kun åtte, jeg trenger egentlig alle.

Nervøsiteten

Natta er lang. Formiddagen enda lenger. Normalt før et løp har jeg så mye nerver at jeg verken klarer snakke eller spise. Jeg zoomer inn på detaljer, støy blir borte, må tisse, selv om jeg akkurat har tissa. Nervene er her, men det jeg er redd for nå er om sykdommen skal hindre oss i å starte. Sajo ligger igjen på campingplassen, vi er i Alta sentrum. Terje og Oda, handlerne mine, forsøker å oppmuntre.

«Dere har sikkert rett», sier jeg. Faen til uflaks, tenker jeg.

– De er på vei, sier sjefsveterinæren når jeg ringer og maser. Under to timer før start dukker veterinærene opp.

Men, så. Klarsignal. De syv andre bikkjene er godkjent, jeg får lov til å starte. Nervene forsvinner. For en sinnsyk lettelse. Vi er i gang. Bedre å starte med syv, enn ikke i det hele tatt.

Et og et spann slippes av gårde foran meg i gågata. Til jubel, leven og dundrende popmusikk. Så masse folk! På et blunk er det over. I løpet av de første første timene er det folk langs løypene som heier oss videre. Folk vinker og roper og barn slenger ut lanken for high fives.

Fra folkefest til virkelighet, det er som å kjøre i kolonne. Heldigvis er jeg ikke alene, ser kun ryggen på kjøreren foran. Hundene går rett fram, sleden sklir sidelengs. Ved en nedoverbakke står et ensomt tre, jeg klarer ikke å svinge sleden unna, vinden er sterkere enn meg, vi bråstopper. Ett, eneste, jævla tre, og jeg som til vanlig kjører i skau. Det sies at det var opp mot 25 sekundmeter. Sterk vind er det verste, har jeg tenkt, men nå har vi så vidt begynt, det skal ikke stoppe meg, ikke nå lenger.

En og en forsvinner de som kjører forbi inn i snøføyka. Vinden løyer når vi nærmer oss Finnmarks største innsjø, Iešjávri, og jeg tenker at det er sånn her det skal være. Mørkeblått, lyseblått og litt gult, åpent, hvitt og stort. Endelig alene med hundene.

Som å flyte på raske skyer

Gjengen hviler, spiser godt og er like gira igjen etter seks timer hvile på Jergul. Over Hundevidda kjører vi forbi to spann med god driv og godt humør. For noen bikkjer jeg har. De elsker virkelig å løpe. I soloppgangen føyker snøen som et silkeslør over løypa. Det er som å flyte på raske skyer, de i en retning, vi i en annen. Jeg blir solbrent i fjeset.

Det må ha vært som å jogge i boblejakke en vårkveld langs Akerselva. Hundene får avkjøle seg i snøen på sjekkpunkt Karasjok. Fire timer hvile, én mindre enn planlagt. Vi krysser rundkjøringa og bensinstasjonen i Karasjok før vi dumper ned på elva igjen. Åtte mil på elv. Når får jeg lov til å bli lei? Etter fire mil? Etter seks? De få sangene jeg kan, er sunget ferdig i løpet av den første mila. Jeg leser gamle sms-er, en halv mil til. Det finnes ingen utfordringer å bryne seg på, jeg må holde ut med meg selv. Limpopo, spannets yngstemann, er også lei. Jeg kjører under ei bru, men det er nordlys rett over hodet. Drømmer jeg? Der er et fjøs. Et fjøs, og fantastisk nordlys. Knærne svikter under meg. Nei, jeg må ha dubba av. Det finnes ikke fjøs på Tanaelva.

Hundene kjenner igjen ganglaget mitt, de merker at det er jeg som kommer og våkner til under pledd og dekken. På Levajok er det bedre matlyst på de fleste etter noen timer hvile, men ikke hos Limpopo. Han spytter maten jeg gir ut igjen. De pleier å spise om jeg gir litt og litt med hånda, men han nekter. Neste etappe er tung og lang over fjell og vidde. Limpopo må ut.

Det er så vidt jeg rekker signere ut før hundene rykker avgårde i galopp. Det bærer opp på vidda igjen. Vi kjører mot vinden, med vinden, men mest av alt i sidevind. Snøen sitter som tistel i pelsen på hundene.

To lysende øyne stirrer på meg. Hvem er på tur med en sånn veskehund her?

– Hei, hvem er du?

Hundene jager av sporet. Reven blir borte.

Hvor mange oppoverbakker finnes det egentlig her på vidda? Finnmarksløpet har sørga for å finne alle. Det er som å ro farfars gamle Askeladden-båt over milevis lange, hvite dønninger. Jo, det er fint, og jo, det er koselig, men, gud, som jeg skulle hatt en påhengsmotor. Bare over denne ene dønninga. Jeg savner granskauen.

Det blir mørkere

De firbeinte sluker laks som smågodt. Yes, en seier i seg selv. På Skoganvarre er det obligatorisk veterinærsjekk. De så Juluss halte litt på vei inn. Skaden var så liten, tenkte jeg, og kom etter nedoverkjøringa. Ikke noe å legge han i sleden for, dessuten hater han å være i sleden, da skriker han intenst og bakser rundt. Nå trenger han massasje, og oppvarming. Det betyr mindre søvn for meg. Juluss hyler til, det sitter i skuldra. Han må ut. Fem hunder igjen.

Jeg er ikke i stand til å bli trist, har ikke energi til det. Nå må dere holde ut, dere som er igjen. Vær så snill, ikke fuck det til. «Ikke du heller», sier jeg stille til meg selv. Dette var ikke drømmen, det var å fullføre med alle. Sånn ble det ikke, ikke denne gangen.

Underveis har jeg ikke vært opptatt av plassering. Jeg skulle kjøre for å gjennomføre, men jeg ligger på en tredjeplass i min klasse. Nå vil jeg ha den tredjeplassen, men spanjolen som er i hælene på meg, Baltasar Gallarado Gonzalez, er kun 20 minutter etter og har fremdeles åtte hunder. Hva er 20 minutter, når man har vært to døgn i løypa?

Det tikker inn en sms fra Oda, Baltasar måtte ta ut tre halte hunder, og han startet 35 minutter etter.

Det blir mørkere og vinden øker. Det snør også. Det er så mye vind og vått snøvær at vi skimter kun en stikke av gangen. Jeg er som et lodd mot vinden. Hvis jeg skifter grep, eller forsøker å sparke med det andre beinet, gjør vinden alt den kan for å få sleden og meg av sporet. Det begynner å svimle for meg, og jeg tvinger ned solbærtoddy, selv om jeg tror det skal komme i retur. Det er tungt og hundene plages med snø i øynene. Jeg er likevel imponert. De går og går. Noen ganger kikker de seg bakover, som om de spør om jeg er helt sikker på om vi skal fortsette. Når de ser meg jobbe, fortsetter de å jobbe. Jeg kan ikke bli rørt enda, da vil jeg vel oppfattes som svak.

Det er nordlys! Over møkkaværet er det masse nordlys. Jeg har ikke løfta blikket på flere timer. Stjerneklart er det og, så mange stjerner kan jeg ikke huske å ha sett før. Det finnes ikke bylys som visker ut de minste, de er der alle sammen, hver eneste en.

Sleden begynner å gå trått. Skulle hatt nye sledebelegg. Tenk om det fantes en sånn luke langs løypa, der det stod fire karer klare, løfta opp sleden, dro av de slitte beleggene, satt på nye og sendte meg avgårde igjen med ny gli.

Drittvind. Drittsnø.

Helvete. Jeg hater skiltene det står «20 km next» på. Det her er de to lengste mila jeg noen gang har kjørt. Drittskilt. Bedre å ikke vite, nå lengter jeg etter sjekkpunkt Jotka. Gi meg skog, gi meg ly for vinden, stopp det satans snøværet. Jeg er så lei av vind. Det er som å gå feil vei i en evig rulletrapp. Drittvind, tenker jeg. «Braaa», sier jeg til hundene med lys stemme. Drittsnø, tenker jeg.

«Jaaa», sier jeg til hundene med lett og lys stemme.

Da jeg kjørte Femundløpet for tre år siden måtte jeg bryte på siste sjekkpunkt. Johanne sto rett etter avgjørelsen med pekefingeren mot meg og sa: «Du er så negativ!».

Å tenke på det er som å komme borti tornekratt. Jeg tenker mye negativt, jeg vet det, tenker at ting kan gå til helvete, at verden er imot meg og ikke vil at jeg skal få til dette. Denne gangen har jeg tenkt alle de negative tankene før løpet, og løst de. Vi har jobba så lenge mot dette, jeg skal ikke gi opp. Heldigvis var det siste Johanne sa til meg før vi dro: «Du klarer dette, hundekjøring er noe du virkelig kan».

Det har stoppa opp i en bakke, jeg skrur på munterheten og ber hundene gå på. Bardus begynner å ule lett. Hæ, hva skjer? Han uler ivrig igjen. «Jaaa», roper jeg i ekte gledesrus. Bardus krummer ryggen og setter på firehjulstrekken, som en maskin trekker han sleden nesten alene over de siste kneikene.

På sjekkpunkt Jotka syns veterinærene jeg burde hvile, ikke på grunn av hundene, men på grunn av meg. De syns jeg ser sliten ut. Ikke snakk om, vi skal til Alta.

Tredjeplassen min! Jeg har ikke tenkt på den siden Skoganvarre. Jeg ser meg bakover. Ser jeg syner igjen, eller er det virkelig en hodelykt jeg ser? Faen heller, skal Baltasar ta meg igjen rett før målgang? Rett før? Jeg sparker og springer alt jeg kan, men bikkjene har ikke overskudd, jeg kan ikke presse dem mer. Vi vipper akkurat ned i terrenget, og som et flytog dundrer et spann forbi. Det er den blide spirrevippen av en tromsøværing, han kjører en annen klasse enn meg.

– Bare skog igjen nå, roper han.
– Sees i Alta!
– Bra fart, sier jeg og puster ut.
– God tur inn.

En bronsemedalje i sikte

Lettet over at det var han og ikke Baltasar. Tredjeplassen er fremdeles vår. «For meg er dere verdens beste», sier jeg, snacker en gang til og børster snø ut av pelsen.

Jeg får melding fra Oda om at andre kjørere har fått problemer på Altaelva. Hun foreslår å bytte ut lederhunden Kubuq hvis han er sliten etter vinden. Men jeg kan ikke nedgradere han nå, han fortjener å gå stolt over målstreken. «20 km next». To mil på elv igjen, men nå er det deilig, det er stille, ikke et vindkast. Lysa fra Alta gjør en flekk på himmelen gyllengul. Jeg kan ikke huske en lignende lykkefølelse. Håret reiser seg på hele kroppen. Jeg blir lys våken, får energien tilbake. Det er som å spise et syrlig drops, men det kiler ikke bare i kinnene, det kiler i hele kroppen.

Husmorbakken, den aller siste oppoverbakken. Jeg skulle så gjerne løpt opp, men klarer ikke. Ikke slipp ut klumpen, du kommer til å hulke. Det er så stort og sprøtt og fint å komme over målstreken. Jeg har klart det, jeg har virkelig klart det. Er det ferdig nå? Jeg klemmer og koser på Nenana, dronninga på laget. For en dame, for en lederhund. 500 km har hun gått i front, ikke tvilt et sekund. Hva er hun laget av? Disse hundene har gitt alt, for meg. Hadde jeg bedt dem gå ti mil til, så hadde de gjort det. Det virker som de ikke skjønner at det er over de heller.

Terje og Oda har blanke øyne, når vi klemmer sprekker jeg, i et stort hulk. Jeg klarte det! Aldri har jeg vært så glad og så sliten før. Aldri. Det er nå det går opp for meg at tredjeplassen også betyr bronsemedalje. Bronsemedalje, betyr det at jeg må opp på pallen?

Shit, noe nytt å grue seg til.


Hør radiodokumentar: Livet er best bak hunderumper

 

Marte Stensland Jørgensen

Førstegangskjører / tekst / foto Marte Stensland Jørgensen

Wanda Nathalie Nordstrøm

Videodokumentarist / foto Wanda Nathalie Nordstrøm

Kristine Lindebø

Radiodokumentarist / foto Kristine Lindebø

 


Team Inni granskauen

 

Da Marte ble lei av å bo i kollektiv i byen og Johanne trengte en ny handler på fulltid, ble Marte en del av kennelen Inni granskauen.

– Jeg har hatt folk boende i huset i mange, mange år, helt siden jeg begynte med trekkhunder, sier Johanne Sundby.

– Men Marte er liksom kremen, da. Jeg skulle gjerne ønsket at hun ble her for alltid, men det vet jeg jo at hun ikke kan. Jeg tar en dag av gangen, eller et år av gangen, sier hun.

Marte Stensland Jørgensen (26) og Johanne Sundby (63), ble kjent for snart seks år siden. De to kaller det en vinn-vinn-situasjon. Johanne jobber fulltid på Universitetet i Oslo og Marte har ikke råd til egne hunder.

Marte beskriver Johanne som «en filletantevenn» og Johanne beskriver forholdet som «litt sånn slektningaktig». Johanne drar i gang aktiviteter og engasjerer flere i trekkhundmiljøet. Det er ofte venner på besøk, som er med på trening, turer og løp. Det er mye liv i og rundt det røde huset i Maridalen, i Oslo.

Hundene

Nenana (6) ⇑

Stjerna på laget, og datter av Lillefot. Lederhunden over alle lederhunder. Sterk aleine, men sterkere når hun har Kobuq ved sin side. Hun gikk foran hele Finnmarksløpet. Fartssetter, målrettet og streng. Liker nesten ingen andre tisper. Hun elsker skiturer og løpeturer, men også sofaen. Kresen på mat, foretrekker kjøtt og fisk. Hun lager lite leven og er fåmælt. Hun kan forskjell på løpesko, skisko og hverdagssko og vet at to av de betyr tur.

 

Kobuq (8) ⇑

Lederhund med et sterkt og rolig sinn, blir litt stressa ved start, men finner roen raskt. En stødig fyr som bruker hodet noen ganger mer enn bena. Han gikk nesten hele Finnmarksløpet i front, kun en etappe fri. Kobuq elsker å ligge på sofaen, i senga eller ved føttene til sin eier. Marte tror dette kan være hans siste sesong som langdistansehund, men turhund er han i mange år til.

 

Lillefot (8) ⇑

Den litt rare broren til Kobuq. Han har gått i mål i samtlige løp han har stilt i. Han gir nok ikke hundre prosent, men han jobber jevnt. Hvis han ikke vil spise maten, er det viktigste å passe på at ingen andre tar den. Han liker ikke å ha noen bak seg i spannet, derfor er han alltid bakerst selv. Det tar litt tid å lære ham å kjenne, men når du først blir kjent med han er han skikkelig kul. Har på sine eldre dager hatt flere raptuser i hundegården og elsker blåbærturer der han ikke trenger å jobbe så hardt.

 

Juluss (6) ⇑

Sønn av Lillefot, bror til Nenana. Det kan nesten virke som han er litt tilbakestående, men han er sterk og seig som få. Han er litt usikker noen ganger og gjør seg større enn han er, spesielt i møte med fremmede hannhunder. Det hender han trår til som lederhund, han gikk en etappe i front på Finnmarksløpet. Han uttrykker sterk glede over å løpe med sin veldig gjenkjennelige high pitch røst. Barnslig og nysgjerrig blikk. Ekstremt glad i mat.

 

Limpopo (2,5) ⇑

Minstemann, men ikke minst. Spretten, matglad og kosegris. Det ser ut som han har fregner på nesa. Han var en bortskjemt valp, men har lært av de andre og blitt en skikkelig trekkhund. Tanaelva ble for mye for han, og han måtte tas ut halvveis i Finnmarksløpet. Han kommer nok sterkere tilbake neste sesong. Ung og lovende.

 

Sapian (5) ⇑

Marte kalte han for Satan da han var valp, fordi han var så utspekulert. Men han er nok bare smartere enn de fleste hunder. Han er en som jobber hardt. Er veldig glad i kos, blir nesten sjalu på de andre hundene og vil ha all oppmerksomhet, hele tida. Hvis du klør på han uten stans, kan du klø i evigheter. Han kan gå som leder, men bare når han selv vil.

 

Sajo (4) ⇑

Den myke, søte, karamellhunden, Sajo. Rødbrun pels, og kalde, blå øyne. Hun logrer hele tida. Selv etter flere mil på løp eller trening logrer hun likevel alltid når vi stopper. Og hun prater masse, akkurat som hun sier “jaaajaaajaaa” med glede i røsten. Hun er en flink lederhund, men er ikke like tøff som Nenana.

 

Bardus (6) ⇑

Han er firhjulstrekkeren i spannet. Han er stor, så liker ikke når det går for fort. Det er litt som å sende en på 100 kilo til å løpe maraton. Det går ikke veldig fort, men han er helt suveren i oppoverbakker og når det går tungt. Da bare setter han i lavgir og drar på. Om det er dårlig vær, kan han også gå foran, mest fordi han går uansett, ingenting stopper han. Han er helt unik.

 

Tana (7) ⇑

Denne tispa er en husky i forkledning. Hun kan godt være med på tur, men aller helst vil hun ligge inne i sofaen, der det er lunt og godt. Derfor er hun som regel ikke med på løp, og var heller ikke med til Finnmark.

 

⇑ Bamba (9 mnd) og Zambezi (10 mnd) ⇓

De to yngste på kennelen er veldig glad i folk, kos og lek, og hopper gjerne opp på dem som kommer inn i hundegården. De har begge vært med på sine første treningsturer denne sesongen, men må vente en stund til før de kan kjøre løp.

 


 

Folkene

Johanne Sundby (63) ⇑

For 19 år siden lånte Johanne en huskyvalp, det var der det begynte.

– Man låner aldri en huskyvalp, da leverer man de aldri tilbake.

Et av hennes største hundekjøringsopplevelser var da hun kom til mål i Finnmarksløpet i 2013.

– Jeg fikk følelsen av at hundene og jeg snakket så bra sammen. Det var jo et tøft løp, det også. Den ene natten var det skikkelig dårlig vær, men bikkjene var på hugget, og jeg var aldri redd for at de skulle gi seg.

– Jeg blir så høy av å kjøre hundespann. Det er som meditasjon, eller å spise lykkepiller, også lever jeg på den følelsen lenge. Det finnes mange små opplevelser, men det er noe eget å komme i mål på Finnmarksløpet, fordi det er stort uansett plassering.

Johanne er professor i samfunnsmedisin og underviser på Universitetet i Oslo. Gjennom jobben reiser hun ofte, spesielt til land i Afrika.

 

Terje Dietrichson (60) ⇑

Terje begynte med hundekjøring for fem år siden, etter mange år med søkshunder. Å stå bak på sleden en stjerneklar natt blant snøtunge graner i Romeriksåsen gir Terje fred i sjelen.

– Den aller fineste opplevelsen med hundekjøring var nok å stå i sentrum av Alta midt på natten, og se en hodelykt dukke opp langt nede i gata: Å se Marte og spannet hennes gå over målstreken i årets Finnmarksløp og vite at jeg var en bitte liten del av det.

Terje jobber som sjåfør på Stortinget.

 

Oda Mortensen Ingstad (18) ⇑

Oda kjørte hundeslede for første gang da hun var fem år gammel, og har vært en del av Team Inni granskauen siden da. Hun går siste året på videregående og drømmer om å bli veterinær. Hennes beste hundekjøringsøyeblikk var da hun kjørte sitt første litt lengre løp i Folldal.

– Vi hadde klatret oppover og oppover, og rundt en kolle var det den utsikten over Rondane i solskinn. Nedkjøringa begynte, hundene strålte, og omgivelsene var så fine at jeg ville rope av glede.

► Se videodokumentaren og hør radiodokumentaren om førstegangskjøreren Marte

 

Marte Stensland Jørgensen

Førstegangskjører / tekst Marte Stensland Jørgensen

Wanda Nathalie Nordstrøm

Videodokumentarist / foto Wanda Nathalie Nordstrøm

Kristine Lindebø

Radiodokumentarist / foto Kristine Lindebø

 


Ingen frivillige, ikke noe Finnmarksløp

 

Europas lengste hundeløp hadde aldri blitt noe av, hadde det ikke vært for hundrevis av frivillige.

På sjekkpunkt Levajok, sent på kvelden, står fem frivillige i gule vester og venter. En provisorisk vegg av halmblokker, og lag på lag med ull og boblejakker, gir litt ly for den kraftige vinden. Over dem, dekkes himmelen av et stort, grønt nordlys, og tett med stjerner. De venter på hundekjørerne, som skal registrere seg her, før de kjører inn til området der hundene skal få mat og hvile.

Der!

Ut fra skogen skimtes en hodelykt. Åtte og ei halv mil på Tanaelva har tatt på. Kjøreren ser sliten ut, og hundene styrer rett mot halmblokkene – de lukter av hvile.

– Vi har bakt sjokoladekjeks! Vil du ha en?

Frivillig Morten Tobias Rostille strekker fram en bærepose full av hjemmebakt kjeks til kjøreren, som takker og stikker hånda i posen.

Finnmarksløpet er Nord-Norges største kultur- og idrettsarrangement – det krever stor innsats fra mange, mange hundre frivillige. De er spredt over hele Finnmark for å hjelpe hundekjørere, handlere, presse, publikum og arrangører.

Blant annet stiller folkehøgskolene og de videregående skolene i området opp, i tillegg til studenter fra Norges Arktiske Universitet (UiT), samt Røde Kors Finnmark og mange flere.

Finnmarksløpet – en ekspedisjon

En av grunnleggerne av Finnmarksløpet er Arne Oddvar Nilsen. Han husker det første løpet da bare tre kjørere stod på startstreken. Det var i 1981. Siden da har Nilsen lagt i utallige timers dugnadsinnsats og vært med på en enorm utvikling av løpet. Mange syns det har gått litt for langt bort fra de opprinnelige ideene, forteller han.

– Hva var tanken bak? Jo, at du skulle på ekspedisjon! Være selvforsynt, ta vare på hundene, alt sånn.

Nilsen er likevel stolt over hvor stort Finnmarksløpet etterhvert har blitt.

– Skal dette klare å stå på egne ben, må vi gamlingene trekke oss ut. Det som er så flott er jo at om jeg engasjerer meg eller ikke, så går det like bra! sier han.

Morten Tobias Rostille som er frivillig på sjekkpunkt Levajok kommer fra Lørenskog, men studerer Arktisk friluftsliv på Norges Arktiske Universitet i Alta. Det gjør også de han jobber sammen med på sjekkpunktet.

– Vi har rigget opp sjekkpunktet og skal jobbe under hele Finnmarksløpet før vi rigger sjekkpunktet ned igjen, sier Rostille.

Lærer om hundekjøring

Han observerer kjørerne når de jobber og føler han får et innblikk i hvordan hverdagen deres er. Før han ble frivillig under Finnmarksløpet kunne han nesten ingenting om hundekjøring.

– Jeg har aldri vært med på noe lignende før, men jeg har lært litt om hundehold, og hvordan vi skal jobbe sammen med kjørerne.

Over walkietalkien gir han beskjed om at en kjører setter kursen inn mot sjekkpunktet.

Rostille har bodd i Alta et halvt år. Han ville flytte nordover for å lære om det kalde friluftslivet.

– Jeg skal jobbe med friluftsliv, om jeg ender opp som guide eller lærer spiller ingen rolle, så lenge jeg får jobbe med det.

– Hundekjøring kanskje?

– For eksempel, det kan være en del av det, smiler han lurt.

► Se videodokumentaren og hør radiodokumentaren om førstegangskjøreren Marte

 

Marte Stensland Jørgensen

Førstegangskjører / tekst / foto Marte Stensland Jørgensen

Wanda Nathalie Nordstrøm

Videodokumentarist / foto Wanda Nathalie Nordstrøm

Kristine Lindebø

Radiodokumentarist / tekst / foto Kristine Lindebø

 


Fakta om Finnmarksløpet

 

Finnmarksløpet er Europas lengste hundeløp, og regnes som et av de hardeste i verden. Løpet ble første gang arrangert i 1981, da med tre hundespann på startstreken.

● Finnmarksløpet er Nord-Norges største idretts- og kulturarrangement

● Det er tre klasser; 8-spann, 14-spann og juniorklasse. Åttespann-klassen kjører 500 kilometer, fjortenspann-klassen kjører 1000 kilometer og juniorklassen kjører 200 kilometer.

● Fra 2009 har NRK hatt daglige sendinger fra løpet og publikumstallene viser en økning fra år til år.

● Start og mål er i gågata i Alta sentrum.

● Det deles også ut Best Dog Care Award og Best Sportsmanship Award.

Årets Finnmarksløp

● I 2015 er Finnmarksløpet også vertskap for VM i hundekjøring.

● Under VM er det i tillegg klasse for renrasede trekkhunder (RNB).

● 132 startende spann.

● 79 spann fullførte.

● Mer enn 1000 trekkhunder stilte til start i Alta sentrum lørdag, 7. mars.

● Fire kvinnelige verdensmestere.

● Av tolv pallplasseringer var tre menn.

● Lars Monsen var usikker på om han kunne starte på grunn av sin egen arm, men måtte bryte løpet på grunn av diare på hundene.

(Kilde: Finnmarkslopet.no)


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Ikke nødvendigvis all musikk som brukes i våre dokumentarer er med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)