Landslagsspillerne Norge aldri fikk

– En gang fikk jeg en melding av to tyrkiske jenter hvor det stod at dersom de skulle være i bassenget, måtte de sitte med ansiktet mot veggen. De fikk ikke lov til å se på de andre elevene i vannet.

Gymlærer Nasser Fard ved Gran ungdomsskole i Groruddalen ser oppgitt ut.

Han forteller om steile foreldre, om en negativ utvikling med separert svømmetrening – og om jenter med stadig dårligere gymkarakterer.

– De tyrkiske jentene sa til meg at de ville være med på vanlig måte likevel, men at jeg ikke måtte si noe til foreldrene deres.

Norske innvandrergutter har for lengst gjort seg gjeldende i norsk toppidrett. Mens innvandrerjentene med noen få, hederlige unntak glimrer med sitt fravær.

Flere forskningsrapporter viser at klart færre jenter med minoritetsbakgrunn deltar i organisert idrett – sammenlignet med andre norske jenter.

Gutter med minoritetsbakgrunn har på sin side integrert seg godt i norske idrettslag rundt omkring i landet.

Hvorfor er det blitt slik? Og er det noe bedring i sikte?

Les dokumentaren | Del dine tanker

 

– Fra jeg kom i tenårene har jeg ikke fått lov til å svømme med gutter.

Tehrim (18)

 


Hvor blir det av innvandrerjentene?

 

Fortsatt er det ingen jenter med minoritetsbakgrunn som har debutert på det norske landslaget i håndball. Samtidig blir innvandrerguttene fotballproffer på rekke og rad. Hvorfor?

Frilansjournalist Camilla Hellum reiser hjem til Oslos østkant for å finne ut hva som er grunnen til at så mange innvandrerjenter havner utenfor idretten.

 

En skolegård i Furuset, 2004: To tenåringsjenter står og snakker med hverandre i skolegården på Oslos østkant. Skolen ligger nede i en slags dump, og kun den øverste etasjen av skolen er over bakkeplan. Fasaden er gråmelert og trist, og kunne trengt et malingsstrøk.

Camilla Hellum (26) er født og oppvokst på Furuset i Oslo, hvor hun spilte håndball i over ti år. Nærmest alle hennes medspillere var hvite. (Foto: Rashid Akrim, NRK)
Camilla Hellum (26) er født og oppvokst på Furuset i Oslo, hvor hun spilte håndball i over ti år. Nærmest alle hennes medspillere var hvite. (Foto: Rashid Akrim, NRK)

– Har du hørt om hun jenta fra Haugen som satser på friidrett?

– Nei?

– Jeg tror hun må ta t-banen helt fra Grorud til vestkanten flere ganger i uka.

– Kjipern. Er det hun som er på Ammerud-klubben noen ganger?

– Ja, det er henne. Det er jo ingen andre fra Haugen som driver med friidrett, men jeg har hørt at hun er et talent og at hun blir satsa på.

– Så kult. Må sikkert være vanskelig å være den eneste som går den veien når så mange andre på skolen og i vennekretsen har andre interesser.

Det er storefri, men kun to gutter rusler rundt på skolens basketballbane. Det store grøntområdet rundt skolen er tomt, men på shoppingsenteret like i nærheten er det full aktivitet – til ordensvaktens store forskrekkelse.

Guttene stormer frem – jentene forsvinner

Gran skole har i mange år vært dominert av barn med innvandrerbakgrunn. Jeg gikk selv på Gran skole og merket på flere måter at skolen var annerledes på grunn av den høye andelen minoritetselever.

Når det var id-feiring fikk alle elever i samme klasse fri, fordi det ikke var vits i å ha undervisning for de tre elevene som ikke skulle feire. På skoleballet ble det kun servert halal-pizza. I min egen klasse var det stadig diskusjoner om kultur og religion.

Flere av jentene på skolen fikk verken være med på skoleturer som innebar overnatting, eller svømmetrening sammen med guttene. Jeg husker at vi hadde svømming – og bare fem jenter dukket opp til timen: I tillegg til meg var det to andre etnisk norske jenter, én vietnamesisk og én indisk.

Jeg spurte aldri noen om hva som var årsaken til denne kjønnsforskjellen.

I løpet av de siste ti årene har svært mange gutter med innvandrerbakgrunn gjort seg bemerket i de store norske idrettsmiljøene, særlig innenfor fotball. Det er også lignende tendenser innenfor basketball og friidrett.

Da Norges herrelandslag spilte EM-kvalifiseringskamp mot Aserbajdsjan 12. juni på Ullevaal, hadde fire av spillerne i troppen minoritetsbakgrunn: Omar Elabdellaoui (23), Joshua King (23), Alexander Tettey (29) og Valentin Adama Diomande (25).

Hvis man ser på de kvinnelige landslagene innen de samme idrettene er situasjonen annerledes. Det er fortsatt ingen jenter med minoritetsbakgrunn som har debutert på det norske landslaget i for eksempel håndball. I fotball debuterte Nasra Abdullah for Norge i 2009 – det ble med den ene A-landskampen.

VG om EM-troppen til håndballjentene: Et litt for hvitt landslag
Aftenposten om VM-troppen til damelandslaget i fotball: – Vi har et kritthvitt landslag

Hva er det som gjør at innvandrerguttene gjør det så godt i norsk toppidrett – mens innvandrerjentene glimrer med sitt fravær? Og er det noen som jobber for å få denne gruppen inn i idrettsmiljøet?

Jeg spilte selv håndball for Furuset IF i over ti år. I løpet av den tiden hadde vi bare én eneste minoritetsjente på laget. En skikkelig talentfull spiller. Men hun måtte dessverre slutte.

Det skal jeg fortelle mer om senere.

 


 

«Undersøkelser viser at jenter med minoritetsbakgrunn er klart underrepresentert i organisert idrett»

 

Utvalget ble ledet av Eva Skei, prosjektleder i Norges Håndballforbund (NHF), med ansvar for inkludering og integrering. 1. april 2014 ble rapporten «Kom igjen, jenter!» overlevert til kulturminister Thorhild Widvey.

– Idretten er en viktig arena for fellesskap og livskvalitet. Derfor er det viktig at alle har samme mulighet til å delta i dette fellesskapet, uttalte kulturminister Widvey da hun mottok rapporten.

 

«Gutter med minoritetsbakgrunn deltar i organisert idrett omtrent like mye som guttene i majoritetsbefolkningen»

 


 

Gratis jentetrening

Furuset, mars, 2015: Det er fredag ettermiddag og ti minutter til den ukentlige treningsøkten for et tyvetalls jenter i området – og deres to instruktører. Opplegget kalles «Stolte Jenter» og er et gratis lavterskeltilbud som skal få jenter i alderen 12-18 år i aktivitet. Hver fredag møtes de i flerbrukshallen Furuset Forum for å trene.

Furuset Forum er den største idrettshallen på Furuset og huser en håndballhall, en hockeyhall og et styrketreningsrom. I øverste etasje av hallen er det en stor kafe, og inngang til tribuner til både håndball- og hockeyhallen. Interiøret er hovedsaklig farget i blått og hvitt, som er Furusets farger.

Nede i en av garderobene sitter noen jenter. Lukten av tenåringsparfyme siger ut av garderoben, og rullende jentefnising høres lang vei.

På benkene inne i garderoben sitter et tyvetalls jenter og skravler, den ene høyere enn den andre. Alle er kledd i treningstights og t-skjorte, med unntak av én som har på seg jeans. Samtlige er sminket, og flere har håret løst.

Presis klokka 16:45 kommer instruktørene Yusra Hasan (18) og Tosheeba Rasool (18) inn i garderoben for å spørre jentene hva de har lyst til å gjøre på dagens økt. De fleste vil spille fotball, et par vil spille basket.

I dag får mindretallet viljen sin. Det blir basket.

Tosheeba reiser seg, går ut av garderoben og inn i hallen. Når hun kommer frem til midten av banen blåser hun autoritært i fløyta, nesten som en gymlærer. Jentene kommer løpende etter. Treningen starter og Yusra observerer det hele fra sidelinja.

– Vi pleier å la flertallet bestemme, men i dag var det så lenge siden fåtallet hadde blitt hørt, så da ble det basket, forteller Yusra.

Hun retter litt på hijaben.

– Flesteparten kommer hit for å spille fotball, faktisk.

– Har du foreslått at de kan begynne å spille organisert i stedet?

Yusra drar litt på det før hun svarer.

– Njei, jeg vet ikke … Jeg tror de fleste er her for det sosiale. De ønsker ikke noe strengt opplegg med masse trening og sånn.

– Vi prøvde å få sammen et fotballag en gang, men med en gang det ble noe konkret var det flere som trakk seg, så vi droppet det.

På sidelinjen sitter også Tehrim Ahmed (18) og følger med. Hun går på Fyrstikkalleen videregående skole, og er opptatt av å holde seg i form. Hun har kvikke øyne og snakker fort og mye når hun forklarer meg hva «Stolte Jenter» egentlig er, og hvordan det ble startet av en engasjert dame ved navn Nasreen Begum.

Har ikke råd til å bli med på organisert idrett

Tilbudet er for alle, men det er bare minoritetsjenter som kommer. Flere av jentene som deltar har ikke råd eller mulighet til å drive med organisert idrett – det var også tilfellet for initiativtaker Nasreen.

Jeg treffer Nasreen en ettermiddag, utenfor Furuset Forum, for å finne ut mer om hvordan og hvorfor dette jentetreningsprosjektet startet opp. Nasreen har tre døtre, og hun fant ut at det ble altfor dyrt å sende alle tre barna på organisert idrett.

Men hun ønsket veldig gjerne at hennes døtre skulle få mosjon. Derfor startet hun like gjerne opp «Stolte Jenter» i 2012, slik at jentene kunne få holde på med idrett uten at det skulle koste masse penger. Og nå er dette blitt et populært tiltak på Furuset.

Ifølge Nasreen er det så populært at hun stadig får gråtende ungdommer på telefonen.

– Vi har satt aldersgrensa til 12 år og den må vi holde på. Men det er mange jenter under 12 år som ringer oss og spør om å få bli med. Det er vanskelig, men vi må si nei.

Nasreen er opptatt av at hele familien skal være i aktivitet. Selv er hun glad i å gå tur og være mye ute sammen med barna. Nasreen flyttet fra Pakistan til Furuset i 1996 for familiegjenforening med sin mann. Mannen er utdannet bilmekaniker, men har frem til nå jobbet som taxisjåfør.

– Jeg tror ikke det er sunt å være alene hele dagen og sitte stille såpass mye. Aktivitet er viktig for alle, så jeg prøver å få han til å jobbe som bilmekaniker igjen.

I tillegg til å være prosjektansvarlig for «Stolte Jenter», har Nasreen en deltidsstilling i Bydel Alna, hvor hun jobber med integrering. Akkurat nå jobber hun for å at minoritetsforeldre skal involvere seg mer i barnas idrettslag.

– Vi har fått meldinger om at det er altfor få foreldre, spesielt i fotballmiljøet, som deltar på dugnad og kjøring. Jeg jobber for å forandre dette gjennom å få foreldre til å forstå viktigheten av å delta.

– Hvorfor er du opptatt av det?

– Det er først og fremst viktig for å lykkes i Norge. Foreldrene må lære seg å kjenne det norske samfunnet. Om de ikke deltar på dugnad, for eksemppel, lærer de ikke noe om hva barna trenger. De får ikke noe nettverk eller kunnskap om hva det norske samfunnet krever av både dem og barna.

Dårlig trent og dårlige karakterer

Ballen spretter lystig opp og ned på det blå gulvet mellom de stolte jentene i hallen. Stemingen er god og latteren sitter løst. Tehrim Ahmed på sidelinjen snakker engasjert om hvordan minoritetsjenter i Oslos østkant ser på dette med trening.

For mange er nemlig gymtimene på skolen den eneste fysiske treningen de får i uka, og Tehrim kjenner til jenter som ikke har lyst til å delta fordi de er altfor dårlig trent og ikke vil ødelegge for andre medelever.

– Jentene velger å sitte på benken selv om de går på videregående – og selv om det betyr at de får dårlig karakter. Jeg kjenner flere som ikke ønsker å trene fordi de må ha på seg heldekkende klær. En annen årsak til at flere ikke er med er at de ikke kan eller vil trene med gutter.

Tehrim tror det er flere årsaker til at det er så få innvandrerjenter som deltar på organisert idrett.

– En av årsakene er lagdraktene. I fotball og håndball går jentene i shorts. Ifølge Islam kan man ikke vise hud. Hvis det hadde vært mulig at lagdraktene kunne ha bestått av en joggebukse så hadde det vært mye enklere.

En annen årsak er foreldre som vil at jentene skal fokusere mer på skole.

– Foreldrene ser ikke nødvendigvis det positive med idrett og organiserte aktiviteter. De fleste pakistanere som er i Norge kommer fra landsbyer, og der er det slik at gutter er med på aktiviteter, mens jentene er hjemmeværende. Det er mer vanlig for minoritetsfamilier å sende gutter på idrett, men ikke jenter.

Tehrim har tre søstre og to brødre. Den ene storebroren satser på svømming. Om Tehrim hadde ønsket, kunne hun ikke gjort det samme.

– Fra jeg kom i tenårene har jeg ikke fått lov til å svømme med gutter. Det har med kulturen og religionen vår å gjøre, at man ikke kan vise hud.

– Når det er sagt, så er det opp til hver enkelt familie å avgjøre om jenter kan svømme. På svømmelaget til broren min er det jo en jente. Hun er muslimsk og et år eldre enn meg, men hun svømmer med gutter allikevel, så det varierer.

– Men Tehrim, hva tenker du om at du selv ikke får lov til å satse på svømming fordi du er jente?

– Jeg vet ikke, sier hun tvilende, og tar en pause.

– I Pakistan er det en kvinnelig utøver i svømming, men jeg tror ikke hun blir respektert fordi hun viser så mye hud når hun svømmer. Det er litt kjipt, men jeg antar mange ikke vil vise kroppen sin og lar det være. Kvinner ville nok vært med om de kunne hatt konkurranser hvor det bare var kvinner som så på dem.

Må dra etter halve håndballkampen

Treningsøkten til «Stolte Jenter» avsluttes etter halvannen time, og skravlingen og fnisningen til de stolte jentene erstattes av fnisingen til jentene som spiller på et av Furusets fire håndballag.

Og jeg observerer at det er flere minoritetsjenter på laget, til forskjell fra da jeg spilte akkurat i denne hallen her for noen år siden. Trener Thomas Nilsen forteller meg at det er veldig god oppfølging blant foreldrene på laget, og at det aldri er noe problem med hjelp til kjøring eller dugnader i klubben. Men når det er sagt, merkes det at noen av jentene iblant må prioritere andre ting enn håndball.

Én av spillerne på laget, 13 år gamle Shiny med foreldre fra Sri Lanka, ble introdusert for sporten for kun for ett år siden. Hun begynte å spille fordi venninnene spilte.

– Foreldrene mine hadde ikke hørt om håndball, men storebroren min forklarte dem hva det var. Så de ble med for å se på og de likte det. Like etter begynte jeg.

Shiny forteller at hun digger håndball og trener ofte. I tillegg til håndballen må hun også bruke fritiden på tamilsk skole, og tamilsk kor. Dette er etter foreldrenes ønske. Tamilskolen er på søndager, og noen ganger kræsjer det med håndballkamper.

Når det skjer, er det ikke tvil om hva hun velger.

– Foreldrene mine ønsker at jeg skal gå på tamilsk skole, så da gjør jeg det. Som regel får jeg med meg en halv håndballkamp før jeg må gå, sier hun.

Thomas Nilsen som trener J14-laget Shiny spiller på, aksepterer at noen må prioritere annerledes, selv om det går ut over laget.

– Men om situasjonen hadde vært lik for hele laget hadde det jo blitt et problem, sier han.

Talentene som går tapt

Shinys trener er opptatt av å beholde spillere og aksepterer derfor at hun og andre jenter må gå midt i kampen noen ganger. Det er en helt annen innstilling enn hva min håndballtrener hadde da jeg spilte for Furusets J14-lag for tolv år siden.

Vårt lag hadde et ønske om å hevde seg i serien og delta i landsdekkende cuper. Vi trente tre ganger i uka, og vi hadde en veldig streng trener. Han pleide å tulle med at den eneste unnskyldningen for å ikke komme på trening, var at man skulle i begravelse.

«Ikke bestemora di sin, men din egen!», pleide han å humre for seg selv.

Og som jeg fortalte tidligere, så har jeg spilt på samme håndballag med en minoritetsjente kun én eneste gang. Og hun var særdeles dyktig.

Vi kan kalle henne Aicha. Aicha var veldig atletisk, rask og god til å skyte. Hun hadde en utrolig positiv energi. Hun var et håndballtalent. Aicha var faktisk så god at hun ble overført fra andrelaget til oss for å styrke det, til tross for at vi hadde veldig gode backer fra før.

Aicha spilte for oss i omtrent ett år før hun måtte slutte. Med ni søsken var det vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk og hun ble satt i en situasjon hvor hun måtte velge mellom å delta på leirskole, eller fortsette å spille håndball.

Hun valgte til slutt leirskole.

Aicha er nok ikke det eneste håndballtalentet som har gått tapt på denne måten. Tenk hvor mange andre innvandrertalenter som idretten har mistet gjennom årene? Kanskje kunne noen av disse ha endt opp på damelandslaget i håndball?

Les også: Norges håndballforbund sliter med å få med jenter

En gymlærers mareritt

Gran ungdomsskole, 2015: Det er mandag og klokka er 10:45, det er tid for gym. Skolen har ikke egen gymsal, men bruker Furusethallen som ligger like ved. Høy zumba-musikk pumper ut av høytaleranlegget.

Det er nemlig jentene som får bestemme musikken i dag, selv om de ikke er så veldig mange.

Jeg blir glad for å se at Furusethallen har blitt pusset betraktelig opp. Dørene er malt i turkis, idrettsgulvet er helt nytt, og tribunen har fått nye stoler.

Da jeg hadde gym på Gran, var det varmt, og det luktet klor og kloakk inne i hallen. Ventilasjonen var dårlig og flere av garderobene hadde hull i veggen, og kun varmtvann i springen. Om vi skulle høre på musikk var det fra gymlærer Nassers gamle radio – men vi var fornøyde med det.

Gym var ukas høydepunkt. Noe nesten alle i klassen så frem til.

Jeg går ned og setter meg på benken mens elevene skifter. Gymlærer Nasser Fard er liten, atletisk og imøtekommende. Han har jobbet som gymlærer på skolen i over 25 år.

– Nasser, kan vi spille basket?, spør en av jentene.

Nasser smiler og roper tilbake:

– Ja, jeg kommer om to minutter, da skal vi ta knekken på gutta!

Nasser Fard. (Foto: Privat)
Nasser Fard. (Foto: Privat)
Nassers smil blekner litt når vi begynner å snakke om hvordan gymtimene har forandret seg fra da jeg gikk på Gran for tolv år siden. Han forteller om en tydelig negativ utvikling i Groruddalen, og er bekymret.

– Jeg opplever at jentene ikke tør å bli slitne, der virker som om de er redde for å svette. Når vi gjennomfører tester som å for eksempel løpe 3000-meter, så går eller jogger jentene veldig sakte. Når jeg spør om de har lyst til å presse seg litt får jeg bare til svar at de ikke gidder.

– Det er annerledes med guttene, flere gir maks innsats og gjør det bra i gymfaget.

Snittet på jentenes gymkarakter har gått betraktelig ned de siste årene. Nasser setter karakter basert på både innsats og ferdigheter.

– For 75% av jentene på ungdomsskolen ligger karakteren på mellom 2-3 for innsats, og mellom 1-2 for ferdigheter. Dette er en tendens som har kommet de siste tre årene.

– Men jeg er optimistisk for fremtiden, for på mellomtrinnet er det en helt annen tendens.

Fysisk aktivitet i tillegg til gymtimene har nemlig vært obligatorisk for alle grunnskoler i Oslo de siste tre årene. Nasser har hatt en sentral rolle for å få gjennomslag for dette.

– Fysisk aktivitet er det samme som fri lek, så de bestemmer selv hva de vil gjøre, men de må være i aktivitet. Det har foreløpig vært svært vellykket.

Det er rart hvor mye utslag 2,5 timer med fri lek i tillegg til gymtimene gjør med elevenes motorikk, forteller Nasser.

– Jeg er veileder ved idrettshøgskolen og vi har jobbet veldig mye med å få dette gjennom fordi det er et stort behov. Særlig her i Groruddalen, hvor det er mye sitting.

Jentene vil være med – foreldrene sier nei

– Jeg har forstått at det nå er delt svømming på Gran – til forskjell fra da jeg gikk her?

– Ja, de siste årene har det vært sånn.

– Hvorfor?

– Jo, det var stadig flere som ikke deltok på svømmetimene. I tiendeklasse må alle være med på livredning, men jeg så at antallet jenter som deltok bare minket og minket. Til slutt var bare 2-3 av totalt 15 jenter i klassen med.

Nassir forteller at han har forsøkt å snakke med foreldrene til de som ikke deltar på svømming.

– De har spurt meg om hva alternativet er, og jeg har da svart at de må bli med jentene sine på livredningskurs. Det koster penger. De siste fem årene har det vært slik at vi må rapportere om hvem som har deltatt og ikke på livredningskurs til skoleetaten.

– Men foreldrene ble ikke med jentene på kurs, derfor så jeg meg nødt til å dele opp svømmetreningen. Nå deltar alle.

Kjønnsseparert svømming er i aller høyeste grad en pragmatisk løsning, og noe som Nasser egentlig ikke liker. Men han så ingen annen mulighet til å undervise jentene enn å gi etter for presset fra foreldrene. Gymlæreren mener dette er en negativ utvikling, men at det blir feil å bare gi guttene undervisning.

Nasser forteller at motstanden fra foreldrene først starter når barna kommer i puberteten. På Gran barneskole, hvor Nasser også underviser, har det aldri vært noe tema eller behov for å separere gutter og jenter. Der trener og bader alle elevene sammen.

Ansiktet til Nasser blir veldig alvorlig.

Han husker plutselig noe. Nasser begynner å fortelle om én spesiell episode i løpet av hans 25 år lange lærerkarriere som gjorde et spesielt sterkt inntrykk.

– En gang fikk jeg en melding av to tyrkiske jenter hvor det sto at dersom de skulle være i bassenget, måtte de sitte med ansiktet mot veggen. De fikk ikke lov til å se på de andre elevene i vannet.

– Jentene sa til meg at de ville være med på vanlig måte likevel, men at jeg ikke måtte si noe til foreldrene deres.

– Hva tenkte du da?

Han ler litt oppgitt.

– Jeg tenkte: Fy fader så strengt.

– Når jeg prøver å snakke med foreldrene får jeg veldig umodne reaksjoner. Flere sier bare at jentene ikke skal delta, uansett. Argumentasjonen deres er at det står i koranen at de skal dekke seg til.

Men det er ikke alltid det blir slik som foreldrene vil.

– Nesten alle jentene har et ønske om å bli med. De sitter i vannkanten og spruter vann på de andre. Hvis jenter, som egentlig ikke får lov av foreldrene, spør om å bli med på svømming, sier jeg bare: Ja, gå og skift. Og så blir de med.

Forskning bekrefter store forskjeller

NOVA-rapportene «Ungdom og trening» (2011) og «Aktiv Oslo-ungdom» (2007) er krystallklare: Mens minoritetsguttene er tilnærmet like aktive i idrettslag som andre norske gutter og jenter, så er minoritetsjentene tydelig underrepresentert.

 

«Mens 42 prosent av jenter med majoritetsbakgrunn oppga at de hadde trent i idrettslag siste uke, gjaldt det samme kun 23 prosent blant jenter med minoritetsbakgrunn.» (Ungdom og trening)

 

– Det er flere faktorer som ligger bak denne forskjellen, som religion og kultur. Men den viktigste er nok økonomiske ressurser.

Åse Strandbu er professor i samfunnsfag ved Norges Idrettshøgskole, og hun har vært med og skrevet begge disse forskningsrapportene.

– Det koster mye å drive med organisert idrett, og innvandrerforeldre prioriterer ikke idrettsaktiviteter like høyt som foreldre som selv er oppvokst i Norge.

Deltakelse i organisert idrett har en lang og bred tradisjon i Norge. For mange er det en naturlig del av oppveksten og dannelsen – noe som barn bør ta del i – på lik linje med skolegang. Foreldre som selv har opplevd idrettsglede og samhold som ung, vil strekke seg langt for at deres egne barn skal få oppleve det samme, forklarer professoren.

– Men for innvandrerforeldrene kan dette fokuset på idrett fremstå fremmed. Det å være jente og drive med idrett er ikke noen selvfølgelighet i deres opprinnelsesland. Dermed prioriteres jentenes utdanning fremfor deltakelse i idrettslag.

Samtidig har idrettsmiljøene i Norge de siste 10 årene aktivt arbeidet med å rekruttere jenter. Den største jenteidretten i Norge er nå fotball.

– Hvordan påvirker det rekrutteringen av minoritetsjenter når både damelandslagene i fotball og håndball er såkalt «kritthvite»? Altså at det er få rollemodeller med minoritetsbakgrunn?

– Det er ikke uvesentlig med kjente rollemodeller. Men vi vet ikke hvor stor betydning det har. Det vi derimot vet, fra andre studier, er at rollemodeller i nærmiljøet er svært viktig for rekruttering inn i idretten.

Man skulle kanskje tro at lavere deltakelse innen organisert idrett henger sammen med dårlig idrettstilbud i bydelene som ligger på Oslos østkant. Men sannheten er at tilbudet her i området er langt fra dårlig:

Utenfor Furuset Forum ligger det som om vinteren blir en utendørs isbane. En rekke lekeapparater ligger mellom denne isbanen og fotballsletta. Og like ved Furuset senter ligger Furusethallen, hvor Høybråten basket trener. I kjelleren på senteret er det svømmehall og treningssenter.

I gangavstand fra Furuset skole ligger 4H-gården hvor man kan drive med riding. Ved IKEA på Furuset er det flere fotballbaner, og en stor tennishall med utebaner. Det er også en egen parkour-park like ved Gran skole.

Med andre ord: Det er svært mange idrettstilbud for ungdom på Furuset.

Vel, med ett hederlig unntak: Friidrett.

Det store unntaket

En skolegård i Furuset, mai, 2015: For 11 år siden sto jeg akkurat her og snakket med min venninne om en friidrettsjente som vi alle i området var så imponerte av.

Talentet som svømte mot strømmen. Unntaket. Jenta fra Haugen som tok t-banen til vestkanten for å trene.

Nå er jeg tilbake. Og jeg står ansikt til ansikt med hun vi snakket om – som i dag er regjerende norgesmester i 100 meter sprint. En stjerne som har deltatt både i VM og OL for Norge.

Ezinne Okparaebo (27) smiler. Hun er kledd i jeans og en hvit t-skjorte med påtrykket «Ezinne Athletics».

Les også: Ezinnes vei til toppen

Ezinne er i kjente trakter, og dagens mål er å få elevene i sjette klasse på Gran Skole i aktivitet. Til tross for at det regner og blåser surt, går nesten alle med den knallgule t-skjorta de har fått i anledning Tine-stafetten som arrangeres om noen uker. Ezinne skal nemlig trene laget fra Gran skole.

Barna flokker seg rundt Ezinne. Det er smått kaotisk og spørsmålene fra de unge elevene hagler.

«Hvor kommer du fra?»
«Hvilken skole har du gått på?»
«Støtter foreldrene dine deg i det du gjør?»
«Liker du noen andre idretter også?»
«Hvor mange ganger har du kommet på førsteplass?»
«Har du vært med i VM?»

Barna klapper og hoier når Ezinne forteller at hun har vært norsk mester i ti år.

Ette første runde med autografer og selfies rusler elevflokken videre en tur i Verdensparken sammen med Ezinne og Oslo-ordfører Fabian Stang. Ezinne ser ut til å ta de mange intense spørsmålene og blitzregnet fra pressekorpset hun har på slep med knusende ro. Hun tar seg tid til å svare på alle spørsmålene og forteller om egen karriere til alle som er interessert.

– Skal du være med oss på Tine-stafetten?
– Ja, det skal jeg.

– Hvorfor ville du trene et lag fra Gran?
– Det er fordi jeg har vokst opp i områdene rundt her.

– Haaaar du?
– Hun har gått på Haugen skole!

Etter turen i parken er det tid for stafett. Ezinne står og speider oppmerksomt på de løpende barna for å oppdage potensielle idrettstalenter. Til høsten skal hun nemlig rekruttere ungdommer til sitt nye prosjekt «Ezinne Athletics».

Speider etter fremtidige løpestjerner

Gjennom prosjektet håper hun å få flere ungdommer inn i friidretten for å ta del i samholdet og idrettsgleden. Spesielt jenter. Kanskje finner Ezinne også fremtidige toppidrettsutøvere?

– Jeg tror det er mye uutnyttet talent her. Mange har riktig genetikk!

Da Ezinne selv var tenåring hadde hun flere venner som drev med basket, fotball og dansing – men det fantes ingen lokale tilbud for de som ville drive med friidrett. Det var først da Ezinne ble medlem av friidrettsklubben BUL at hun merket hvor få jenter med minoritetsbakgrunn det var som drev med friidrett.

– Tidligere tenkte jeg ikke så mye over at mange jenter med minoritetsbakgrunn ikke deltar i fritidsaktiviteter, men jeg har merket det mer de siste årene.

En viktig del av prosjektet har vært å eliminere faktorer som potensielt kan hindre at jenter deltar.

– Det er gratis å være med, det er bare jenter som er med på treningene. Og jeg har med meg mamma!

Interessen blant barna for sprintstjernen er stor, og Ezinne bruker mye lenger tid enn planlagt på å skrive autografer, dele ut klemmer, og posere foran mobilkameraer. En halvtime på overtid tar Ezinne opp sin telefon for å ringe sin trener Trond og varsle at hun kommer senere enn avtalt til trening.

Etter en stund haster vi oppover til bilen hennes som står parkert utenfor Furuset Forum.

– Skal vi se, jeg skal bare rydde plass her …

Ezinne flytter et brett med sportsdrikke fra baksetet til bagasjerommet i BMW-en for å gjøre plass til oss. Hun er rask i bevegelsene, jeg rekker ikke hjelpe til før hun er ferdig.

Norgesmesteren skal ikke bare rekke dagens trening. Hun skal også kjøre moren Juliet – som har tatt seg fri for å være med å besøke Gran skole – tilbake på jobb. Og det er tydelig at Ezinne setter pris på morens selskap.

Hun har vært svært viktig for Ezinnes karriere, og hun har også en uunværlig rolle i «Ezinne Athletics».

– Uten mamma tror jeg ikke dette hadde vært mulig. Mange foreldre vil nok være skeptiske til å sende døtrene sine på friidrettstrening. Disse kan bare spørre mamma om alt de lurer på. Hun vet jo hva hun snakker om.

Juliet var selv skeptisk og hadde mange spørsmål da Ezinne kom hjem en dag og fortalte at hun ville begynne på friidrett.

– Først var jeg ikke veldig imponert. Jeg var bekymret for dette med utdanning, forteller Juliet.

– Mange ser nok ikke på en idrettskarriere som en ordentlig jobb. Jeg så jo at Ezinne hadde et talent, og da hun sa at hun ville satse, støttet vi henne fullt ut.

En mor som setter skapet på plass

Fra baksetet spør jeg Juliet om hennes rolle i Ezinnes prosjekt.

– Det er viktig at jeg er med for å belyse hva idrett eller friidrett innebærer. Mange foreldre liker det kanskje ikke fordi de tror at en som driver med idrett ikke er god nok, eller har tid nok til andre ting. Min oppgave blir å prate med foreldrene. Dersom barna har talent, kan de fint drive med andre ting samtidig. Jeg er veldig engasjert i dette!

– Hvilken type spørsmål forventer du å få fra skeptiske foreldre?

– Først og fremst er jeg forberedt på å svare på økonomi. I tillegg får vi nok spørsmål om idretten kan krasje med utdanning, noen kommer nok også til å lure på hva dette er.

Ezinne blir med i samtalen. Hun er veldig fornøyd med elevenes engasjement.

– Mange virket interesserte i Ezinne Athletics?

– Ja, absolutt! De spurte om alt mulig rart! Men det var en jente …

Hun tar en pause.

– Det var en somalisk jente som ga uttrykk for at hun ville være med, men ikke fikk lov. Det syns jeg var trist. Jeg prøvde å spørre litt om hvorfor, men fikk ikke så mye til svar. Jeg tror hun ble litt flau over å ikke få lov. Skal prøve å snakke mer med henne ved en senere anledning.

Ezinnes mamma, Juliet, avbryter oss hardt og bestemt.

– Om noen ikke får lov eller lurer på noe, er det bare å spørre meg. Så skal jeg sørge for at de får lov!

Camilla Hellum

Frilansjournalist Camilla Hellum


Hvem blir den første?

 

TV2s sportsanker Siri Nilmie Avlesen-Østli kunne ha blitt den første mørkhudede spilleren på håndballslandslaget for kvinner.

 

Du har kanskje sett henne på TV, sportsankeret som dekker blant annet håndballmesterskap for TV2. En gang var Siri selv en habil håndballspiller og kunne ha blitt Norges første mørkhudede som presterte på høyt nivå.

– Jeg følte innimellom at jeg skilte meg ut utseendemessig, men det gjorde jeg i mange sammenhenger, uten at det var noe problem.

Siri ble adoptert fra Sri Lanka som ung og vokste opp på Hamar – men til tross for at hun ble oppdratt i en norsk familie, følte hun seg ofte annerledes nettopp på grunn av hudfargen. Hun har tidligere fortalt at det ikke var mange andre mørke håndballspillere å se når hun reiste rundt med laget for å spille kamper.

– Jeg ble jo ofte omtalt «hun mørke på Storhamar». Jeg likte å tenke at det var fordi jeg scoret en del mål, ikke fordi jeg så annerledes ut enn andre.

Like før Siri fylte 18 år bestemte hun seg for å trappe ned på håndballen. Hun følte det var for risikabelt å satse alt på å bli håndballspiller og ville heller satse på utdannelse. Storhamar holdt på å bli en storklubb, og det krevdes at spillerne som ville satse la ned utrolig mye tid.

– Jeg var ikke klar for det på det tidspunktet. Mye av det å drive med toppidrett sitter i hodet, da hjelper det ikke med talent. Man må være hundre prosent motivert og villig til å gjøre jobben.

Siri tror at hennes potensielle debut kunne ha inspirert jenter med minoritetsbakgrunn.

– Det er alltid fint med forbilder, og det kan vel hende at noen kunne blitt motivert av å se at andre med lignende utseende har fått det til. For min del var det en motivasjon å høre trenere si at jeg kom til å bli den første mørke på landslaget, og det er jo fortsatt noe som minoritetsjenter og andre jenter med mørk hud kan ha som mål.

Det har aldri vært en minoritetsjente på det norske håndballandslaget. Siri tror det kan skyldes flere årsaker, for eksempel at noen kulturer har en konservativ tankegang rundt jenter og lagidrett. Hun nevner også at håndball er en sport som ikke er særlig utbredt utenfor Europa.

– Jeg håper at vi i fremtiden får se jenter med minoritetsbakgrunn komme seg frem på landslaget. Det er ingen grunn til at de ikke skulle klare å markere seg også her.

Les hele P3-dokumentaren «Landslagsspillerne Norge aldri fikk»

Camilla Hellum

Frilansjournalist Camilla Hellum


 

Ikke alle er med

 

Til tross for at Norges Håndballforbund (NHF) prioriterer integrering svært høyt, er fortsatt det norske landslaget helt hvitt.

 

Eva Skei i NHF har de siste fire årene jobbet med integrering av minoritetsjenter i håndballen. Hun tror at det er flere årsaker til at det ikke er spillere med innvandrerbakgrunn på våre seniorlandslag.

– Det er generelt få innvandrere i norsk toppidrett, i hvert fall på kvinnesiden. Håndball er en relativt ukjent idrett for mange innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Det er en idrett mange vil lære seg å kjenne først når de kommer til Norge.

– Det er kostbart og krever mye tid å bli toppidrettsutøver, det gjelder for alle uansett etnisk bakgrunn. Vi ser at det er mange jenter med minoritetsbakgrunn som gjør det veldig bra i håndball frem til de er 15-16 år, deretter faller de fra. Vi får dem ikke med videre fordi det krever relativt mye av foreldrene, og jeg tror mange ikke ser nytten med å satse på idrett. Mange satser heller på skolen enn idretten. Med en annen holdning til idrett og toppidrett kunne det kanskje vært annerledes.

– Vil du si at dette er et problem?

– Nei, det er ikke noe problem, men det er en utfordring. Vi skulle gjerne hatt noen med minoritetsbakgrunn på landslaget for å synliggjøre en viktig gruppe i landet vårt. Det går ikke på viljen til trenerne, men at ønsket om å satse på toppidrett ikke er der blant jentene og familiene deres.

VG-intervju med landslagssjefen: – Vi har ikke lyktes med integrering. Ikke i det hele tatt.

– Rekruttering er høyt prioritert

Skei var leder av et utvalg som Kulturdepartementet satte ned i 2013 for å se på minoritetsjenter og deltakelse i idrett, og hun tror manglende informasjon og lite oppfølging fra foreldre er to av flere grunner til at man finner få minoritetsjenter i håndballen. Videre tror hun at kultur og en annerledes hverdagsrytme også kan være årsaker til at det blir vanskelig for noen å delta i lokale idrettsaktiviteter.

– Hva med økonomi, kan det være en årsak til at noen ikke begynner?

Eva Skei. (Foto: Norges Håndballforbund)
Eva Skei. (Foto: Norges Håndballforbund)

– Det kan nok stemme at noen ikke blir med fordi de syns det er dyrt, men økonomi handler svært ofte om prioriteringer. Mange kan nok ha dårlig råd, men jeg tror også at noe av problemene er at de ikke ser nytten av å bruke penger på en fritidsaktivitet.

– I mange land er idretten tilknyttet skolene og ikke som en frivillig og dugnadsbasert aktivitet, slik vi har det. En av idrettens oppgaver blir da å kommunisere ut dette og motivere til deltakelse i idretten og det lokale fritidsmiljøet.

Skei tror at offentlige støtteordninger kan være hensiktsmessig i noen tilfeller.

– For noen handler det ikke om prioritering, de har rett og slett ikke råd. Jeg tror da at en offentlig støtteordning til disse familiene er nødvendig.

– Er rekruttering av innvandrerungdom noe som er blitt prioritert av NHF?

– Ja, jeg har en heltidsstilling for å jobbe med inkludering. Det er ikke alle idretter som har en egen person til å jobbe med inkludering, så jeg vil si at det prioriteres veldig høyt. NHF gir tilskudd til klubber og regioner for å kjøre prosjekter for inkludering av flere, så det er høyt prioritert. Det er derfor svært positivt at også flere og flere regioner engasjerer egne personer til å jobbe med dette, direkte rettet mot klubbmiljøene.

– Men synes du klubbene har gjort nok for å tiltrekke seg spillere fra innvandrermiljøer?

– Hva er nok? Det er forskjell på å bo i Vadsø og på Linderud, for eksempel. Vadsø er et lite, åpent og inkluderende miljø, hvor det er lettere å bli en del av det totale samfunnsbildet enn på Linderud, hvor det er noen andre utfordringer, som blant annet tett bosetting, svært mange med innvandrerbakgrunn i forhold til norsk-etniske – og mange aktiviteter som tilbys utenom idrett.

Skei sier det er lettere å inkludere ti innvandrerjenter på et lag i Vadsø enn på Linderud, men understreker samtidig at Linderud har gjort en kjempestor jobb for å inkludere jenter med minoritetsbakgrunn.

– Jeg har besøkt Linderud og da så vi på en trening med et sterkt lag med 15-årige jenter, hvor ca 90 prosent av laget besto av jenter med minoritetsbakgrunn. Mange av disse spillerne hadde hittil blitt subsidiert av klubben. Trenere og ledere kunne også fortelle at det var fare for at flere av disse kom til å slutte dersom det ble krevd medlemsavgifter og dugnadsinnsats. I slike tilfeller er det mange som sier at krav om skole og utdanning gjør at de må slutte med håndball.

Les hele P3-dokumentaren «Landslagsspillerne Norge aldri fikk»

Camilla Hellum

Frilansjournalist Camilla Hellum


Ezinnes vei til toppen

 

Som regel må man satse tidlig om man skal bli verdens beste, men ingen regel uten unntak. Akkurat dét er sprinttalentet Ezinne Okparaebo (27) et levende bevis på.

 

Det var på Haugen ungdomsskole i 2003 at Ezinnes løpetalent ble lagt merke til for første gang. Elevene i sjette klasse skulle løpe 60 og 100 meter, og spesielt én jente utmerket seg som lynrask. Denne jentas navn var Ezinne Okparaebo.

– Gymlæreren sa at jeg burde melde meg inn i en klubb og drive mer organisert med løping. Jeg satte pris på komplimentet, men gjorde ikke noe mer ut av det akkurat da, forteller hun.

Året etter skjedde akkurat det samme: Ezinne skilte seg ut da klassen drev med løping, og hun ble igjen oppfordret til å drive mer organisert. På konferansetimen fikk moren beskjed om at de burde vurdere å melde Ezinne inn i en klubb hvor kun kunne utvikle seg, og slik ble det.

Som 14-åring meldte Ezinne seg inn i Idrettslaget i Bondeungdomslaget i Oslo (BUL), og kom på trening tre ganger i uka. I hvert fall iblant.

– I begynnelsen var det veldig lite seriøst fra min side. Jeg kunne komme tre ganger den ene uka, og deretter kunne det gå en måned før jeg møtte opp igjen, forteller Ezinne.

Lang vei til trening, få venner i klubben, og et helt nytt og annerledes miljø var alle årsaker til at Ezinne bare dukket opp en gang iblant.

– Ingen av vennene mine fra Groruddalen gikk på friidrett. Det var veldig mange fra Oslos vestkant i klubben min, og jeg kom med t-banen alene fra Grorud. Jeg hadde noen venner der med samme bakgrunn som meg, men da de sluttet var det ikke så morsomt lenger. Hovedårsaken til at jeg var med, var det sosiale, det var absolutt ikke å satse.

Da de nærmeste venninnene falt fra løpelaget mistet Ezinne interessen og sluttet. Hun ville bruke tiden på venner, dansing og Ammerudklubben i stedet.

– Foreldrene mine hadde en alvorsprat med meg fordi de mente at det var et talent som gikk tapt, men jeg ville slutte så jeg sto på mitt.

 

National Record with the 4×100 ladies (43.94sek) in the European Team Championships in Cheboksary. Whoop whoop! 👊

A post shared by Ezinne Okparaebo (@_ezinne_) on

 

Uventet comeback

Etter et års pause uten trening ringte plutselig en dag Ezinnes gamle trener for å spørre om hun ville være med å løpe stafett for BUL. Ezinne sa det var greit, og møtte opp til avtalt tidspunkt. Det hun ikke visste, var at treneren hadde meldt henne på til individuelle øvelser i tillegg til stafetten.

– Jeg visste ikke at jeg var påmeldt til individuelle øvelser før speakeren sa at «Ezinne skal ha comeback».

– Jeg ble litt satt ut, men ble med og kom til semifinalen hvor jeg ble slått av jentene fra BUL som jeg hadde vært raskere enn året før. Jeg ble skikkelig lei meg, men da sa treneren min at hvis jeg kom på trening tre ganger i uka, så kom jeg til å slå alle sammen. Så da gjorde jeg det.

Ett år senere vant Ezinne NM. Ikke bare i egen årsklasse, men alt.

Etter ungdomsskolen begynte Ezinne på Stovner videregående, men fant etter et år ut at hun måtte bytte skole for å satse på idretten. Hun bestemte seg for å bytte over til toppidrettslinja på Wang, og møtte igjen et nytt miljø.

– På Wang var det helt annerledes enn på Stovner og det jeg var vant til, men jeg visste at jeg måtte gå der for å satse.

Da Ezinne fylte 17 år, bestemte hun seg for å satse enda mer.

– Jeg bestemte meg for at jeg ville bli verdens beste og satse alt. Selv skole- og treningsmiljøet fortsatt var litt fremmed for meg, gjorde det ikke noe fordi jeg hadde bestemt meg. Jeg hadde også en stor indre motivasjon som drev meg.

I dag er Ezinne norsk rekordholder på både 100 og 200 meter sprint. Siden 2005 har hun vært regjerende norgesmester på 100 meter. Hun har også deltatt i OL og VM, og under friidretts-VM i Beijing tidligere i år var hun ikke langt unna å kvalifisere seg til finalen i 100 meter sprint – som den første norske utøver noensinne, uansett kjønn.

Les hele P3-dokumentaren «Landslagsspillerne Norge aldri fikk»

 

Camilla Hellum

Frilansjournalist Camilla Hellum


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter)