I Bergen bor det en mann som hjelper kvinner som vil ha barn. Han tilbyr dem sæd, helt gratis.
«Det eneste du trenger er en engangsprøyte og et sterilt beger.»
For å sikre seg mot å kunne bli oppsøkt i ettertid opererer denne mannen anonymt, men vi har møtt sæddonoren. I denne P3-dokumentaren prøver vi å finne ut hvorfor dette illegale sædmarkedet finnes – og hvem som benytter seg av det.
► Hør dokumentaren
– Min familie og mine venner aner ikke at jeg holder på med dette.
- Ulovlig sæd gis bort
- Et genetisk problem
- Maria: Et donorbarn forteller
- – Mange omgår norske lover
- Fakta om sæddonasjon
- Fakta om ufrivillig barnløshet
- Gro og Anja: Lesbiske foreldre
- Si din mening
Ulovlig sæd
I Norge er det forbudt med anonyme sæddonorer. Men på nettet er det et svart marked, hvor anonyme menn tilbyr gratis sæd til folk som strever med å få barn.
Klokka er 19:00, vi står et sted ute i Bergen sentrum og snakker med en mann i slutten av 40-årene. Han har på seg grønnbrune klær, og har hendene begravd dypt nede i lommene på sin tykke vinterjakke. Lua er trukket godt ned mot øynene. Stemningen er litt fumlende. Kanskje ikke så rart? Mannen er jo innstilt på å onanere og komme i et beger. Som vi deretter skal få.
– Hei. Er det vi som skal møtes?
– Ja, det er det vel gjerne.
– Vi er veldig spente. Takk for at du er villig til å hjelpe oss.
– Ja, jeg vil tro at dette kanskje er en vanskelig situasjon for dere.
– Vi har brukt litt tid på å finne frem til deg. Altså en seriøs donor. Det virker være så mange useriøse der ute.
– Ja, det er mange raringer. Det tror jeg nok.
– Du har vel gjort dette før?
– Ja, det er blitt noen ganger.
Lett å få tak i anonyme sæddonorer
Vi har kommet i kontakt med denne mannen via et nettforum, hvor vi har utgitt oss for å være et par som sliter med å få barn, og som har prøvd det offentlige tilbudet. Nå vil vi prøve det svarte markedet: Privat sæddonasjon – vel vitende om at dette er ulovlig. I 2005 bestemte Stortinget at anonyme sæddonorer i Norge er forbudt, fordi barn i følge FNs barnekonvensjon har rett til å kjenne sitt biologiske opphav.
► Bioteknologinemnda: Assistert befruktning og bioteknologilovens § 2
Vi får opplyst at han mannen har gjort dette før, først gjennom å donere lovlig gjennom det offentlige, deretter har han bare fortsatt å hjelpe folk på nettet. For det er nemlig det som er hans uttalte motivasjon: Å hjelpe folk.
– Min familie og venner aner ikke at jeg holder på med dette.
– Ser du på det å donere sæd som en hobby?
– Nei.
– Hvorfor gjør du dette da?
– Det var noen venner som ønsket å få barn, men som ikke fikk det til. De valgte til slutt adopsjon. Men det var da jeg skjønte at noen måtte hjelpe til i slike situasjoner.
Pappa, eller ikke pappa?
Den anonyme sæddonoren forteller oss at han har seks «avleggere» – altså barn – fra da han donerte til det offentlige, som var for noen år siden. Etterpå har det blitt enda én avlegger, visstnok. Selv om det rent praktisk kanskje ikke er den store forskjellen mellom offentlig og privat donasjon, så er det en vesentlig forskjell rent juridisk:
Private donorer er juridisk sett pappaen til barnet. Det betyr at donoren faktisk kan kreve samværsrett. Flere av mennene som reklamerer for sæden sin på nettet sier at de opererer med en kontrakt, der de fraskriver seg et hvert ansvar for barnet. Men en sånn kontrakt vil juridisk sett ikke være bindende, og vil i realiteten ikke være verdt noe som helst.
– Hvis vi nå én dag snakker med det fremtidige barnet om denne sæddonasjonen, er det noe du har lyst at vi skal fortelle til det?
– Nei, altså, jeg vet ikke. Det må dere finne ut av. Men jeg har jo hørt at det er litt negativt, hvis barnet kommer opp i voksen alder, uten at han eller hun har fått vite om at de egentlig er donorbarn. At de da føler seg lurt, og har vokst opp med feil premisser.
En sprøyte og et beger
Så er tiden kommet for å sjekke ut hvordan denne sæddonasjonen fungerer i praksis. Hva akkurat denne mannen har for rutine. Han har jo som sagt gjort dette noen ganger før.
– Så, hvordan pleier du å gjøre dette?
– Det greieste er at jeg låner toalettet på hotellrommet, og gjør det der. Så går jeg, og så får dere ordne resten etterpå selv. En grei løsning.
– Og da er alt vi trenger en engangssprøyte og et sterilt beger?
– Ja.
► Hør hele historien om anonym sæddonasjon i Norge i P3-dokumentaren «Sæddonoren»
Et genetisk problem
Anonyme og ubegrensede sæddonasjoner kan være farlig. Risken er at donorbarn kan få barn med hverandre. Uten å vite at de egentlig er søsken.
Til Oslo universitetssykehus kommer både heterofile og lesbiske par når de vil ha hjelp fra det offentlige for å få barn – og mennene som ønsker å gi vekk sæden sin. Alt er strengt regulert, og det er gode grunner til at sæddonorene maksimalt kan få åtte barn.
– For det første har det kommet frem at donorene har et ønske om et begrenset antall, forteller Gunnhild Bøyum, enhetsleder for pasientkontakt og drift på reproduksjonsenheten, ved Oslo universitetssykehus.
– Og så har det med genetikk å gjøre: Hvis det hadde vært ubegrenset, så hadde det vært mulig at to donorbarn ville møte hverandre, bli glad i hverandre og få barn sammen. Og det er ikke så bra, når de har samme genetiske far, for da er det stor fare for misdannelser på deres barn.
– Har dette skjedd?
– Ikke som vi vet om. Men det kan jo tenkes at det har skjedd noe sted i verden, men det vet vi jo ikke.
– Hva er den største forskjellen å få sæd privat, mot å få det her?
– Sikkerheten. Alle donorene som kommer til oss blir jo testet for kjønnssykdommer og arvelige sykdommer.
– Er det et problem at noen på en måte fikser dette selv?
– Vi har vel egentlig ikke tenkt så mye på dette, før du fortalte meg om dette i går. For samfunnet kan det bli et problem, og for barna som fødes på denne måten, som tidligere nevnt.
– Visste dere ikke om denne praksisen?
– Jeg har for så vidt hørt om dette før. Men at det skal være utbredt, det visste jeg ikke.
– Hvorfor er det ikke lov med anonyme donorer i Norge?
– Det er fordi barn som blir født på denne måten skal ha muligheten til å finne sitt genetiske opphav. Dette ble vedtatt i 2005. For at barnet skal finne ut det, så må vi vite hvem donoren er.
– Er dette viktig?
– Ja, det er gjort mye forskning på akkurat dette. For en del personer er det veldig viktig å få vite sitt opphav, for andre er det ikke så viktig, derfor har myndighetene bestemt at det skal være sånn.
► Se brosjyre: Når ønsket om barn er størst i verden
– Hva tror du er grunnen til at noen velger en privat donor på internett?
– Det kan være at disse personene ikke er blitt godkjent for å få behandling hos oss. For eksempel får ikke enslige kvinner dette i Norge. Eller det kan være personer som er ferdige med sine offentlige forskøk. For inseminasjonsbehandling, som er det vanlige når vi bruker donorsæd, så er det ikke noen grense. Men hvis de ikke er blitt gravide etter fem-seks forsøk, så anbefaler vi å gjøre prøverør i stedet. Og der kan man få opptil tre forsøk i det offentlige.
– Som sæddonor, er man pappa til barnet?
– Nei, det er man ikke. Man er det genetiske opphavet til barnet. Foreldrene til barnet er de som barnet vokser opp med.
– Hvilke forpliktelser har man overfor barnet?
– Ingen. Barnet kan kontakte oss når det er blitt 18 år og få vite identiteten til sæddonoren. Dessuten har de rett på å få et møte med donoren.
– Er det slik at man velge selv, hvilken sæddonor man vil ha, at man kan kikke i en katalog?
– Nei, i Norge er det ikke slik som man til eksempel ser på film. Her får paret ikke velge selv hvilken donor de får. Det er vi fagpersoner som tar avgjørelsen, basert på for eksempel mannens øyenfarge, hårfarge, høyde og vekt. Slik at donorbarnet vil kunne ligne litt på både mamma og pappa.
► Er dette et tema som angår deg? Del dine tanker i vårt kommentarfelt, eller ta kontakt med Ønskebarn hvis du trenger noen å snakke med.
– Jeg har ikke laga deg
Maria er sytten, snart åtten år, 167 centimeter over bakken, slank, har langt brunt hår og elsker blåbærbiola. Hun drikker det hver dag. Har alltid to kartonger av drikken stående i kjøleskapet.
Men denne morgenen i februar, eller mars, står det ikke noe blåbærbiola i kjøleskapet hjemme hos familien i Harstad. Men hun hadde jo skrevet det på handlelista? Likevel ingen blåbærbiola.
Sjokket
Maria er rasende og like morgengretten som faren, da han kommmer tuslende ned trappa. Hun kan ikke bare forvente at han skal kjøpe, alt hun ønsker, til enhver tid, grynter faren når Maria konfronterer han om sløvheten med handlelista til helgens storinnkjøp.
«Men pappa. Når du har tatt et valg om å fø et barn, ja, da har du også tatt et valg om å fø det med mat til det er myndig – og det er fortsatt to uker til.»
Maria er sint og snakker høyt. Kjefter på pappaen, slik syttenåringer ofte gjør, totalt uvitende om hva hans motsvar i den ubetydelige krangelen skulle bli.
…svarer faren og forsetter…
«Men jeg har ikke laga deg»
Maria husker ikke så mye mer. Hun forklarer stemningen som «ganske grå». Faren raste ut av rommet. Hun ble stående og «se livet sitt passere i revy». Hva mente han med det? Er han ikke pappaen hennes? Er hun adoptert? Nei, hun hadde jo sett bilder av moren som gravid. Hadde moren kanskje vært utro?
Moren kom ned. Faren tilbake i stua. De klemte alle tre. En stor gruppeklem. Alle gråt. Maria husker ikke så mye mer, men hun beskriver en slags lettelsesfølelse. Verdens største hemmelighet hadde endelig kommet ut.
De tre satt seg ned på stua. Mammaen og pappaen til Maria forklarte om det som skjedde for snart 18 år siden. Faren til Maria kunne ikke få barn og moren ble gravid ved hjelp av en sæddonor ved St. Olavs hospital i Trondheim.
– Etterpå tok pappa meg med på kafé. Han kjøpte noe godt å spise til meg. Vi sa ikke så mye, jeg husker jeg gråt, drakk kaffe, satt der helt stille. Han skjønte at dette hadde kommet ut på feil måte, men jeg skjønte også. Han hadde båret på dette alt for lenge.
Ærlighet varer lengst
Men Maria har ikke slitt psykisk. I dag, tre år etter, har det kjempebra. Hun mener hun kom godt ut av det. Hun skulle bare ønske hun fikk vite det lenge før.
– Mottoet mitt har alltid vært at ærlighet varer lengst og i ettertid ser jeg nå forklaringen på en del ting jeg stusset over før. Som da jeg hadde en prøve i biologi på slutten av ungdomsskolen. Vi skulle lage slektstre. Finne gamle bilder og se hva vi hadde arvet fra foreldrene våre. Mamma hjalp meg så godt hun kunne, men pappa derimot, var det vanskelig å få noe fra. Han virket sint og frustrert. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor han ikke ville hjelpe meg med å få god karakter på oppgaven.
→
– Nå kan han klemme meg som sin datter uten en klump i magen og en visshet om at han egentlig ikke er min biologiske far, uten at jeg vet det.
En familiehemmelighet
Temaet ble holdt hemmelig i hele familien. Nesten ingen visste om sæddonasjonen, med unntak av noen få personer. En kompis av faren blant annet. Marias besteforeldre døde også uvitende om at hun egentlig ikke var deres egentlige førstefødte barnebarn. Men ifølge Maria har det blitt lettere for alle etter at sannheten kom ut.
– Jeg synes det er fælt at de fortalte meg det så sent, det var jo helt krise å få vite det to uker før jeg ble atten. Hadde jeg fått vite det tidligere, hadde det vært en del av meg. Jeg kunne lettere forsont meg med sannheten. Nå er det heller en helt ny del av meg. I Danmark finnes det til og med barnebøker om hvordan man skal fortelle donorbarn om deres opphav.
– Det var en identitetskrise. Jeg hadde plutselig ikke brunt hår, blå øyne og var venstrehendt på grunn av pappa, men heller en fremmed mann som kom med en kopp for 20 år siden.
I tiden etter sjokket ble Maria lettere deprimert. Hun var nedfor og trodde faren skulle forlate henne. Det gikk fort over.
Sannheten var likevel et faktum og Maria søkte svar. Flere svar. Hun begynte å researche, men fant lite. Det var da hun bestemte seg for å skrive en mail til den populære bloggeren Fotballfrue. Hun ba om å få skrive et anonymt leserinnlegg og opprettet den hemmelige epostkontoen donorbarn@hotmail.com.
– Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue red. anm) var utrolig snill og jeg fikk skrive innlegget helt fritt. Hun publiserte det på bloggen og etter kort tid begynte henvendelsene å strømme inn.
Journalistene ringte i ett
Journalister ringte i fleng og Maria var fort på forsiden av Aftenposten, intervjuet i KK, med på Dagsrevyen, i lokalavisa og på P1. Men Maria ville finne andre donorbarn, snakke med andre i hennes situasjon. Hun opprettet derfor en facebookside for donorbarn og deres foreldre. I dag har hun vært i kontakt med mange andre i samme situasjon, og nærmest blitt en talsperson for denne gruppen.
► Vil ha norsk register for donorbarn
– Før 2005 fantes det ingen lov om hva slags krav donorbarn har. I dag derimot har de krav på å få vite hvem donoren deres er når de fyller atten, men siden jeg er født i 1993 får jeg ikke vite noe.
→
– Jeg synes det er fælt at de fortalte meg det så sent, det var jo helt krise å få vite det to uker før jeg ble atten.
– Jeg er oppvokst med to mødre og har visst at jeg er et donorbarn hele livet. Jeg husker ikke hvordan mamma fortalte meg det, men det har alltid vært en bevisst del av identiteten min.
Fikk hjelp av dansk kvinne
På åttitallet satt moren til Katinka i et middagsselskap og fikk tilfeldigvis høre om en dame i København som drev et privat solidaritetsprosjekt. Hun samlet sæd fra friske, heterofile menn i sin omgangsomkrets, og ga det til lesbiske par som ønsket seg barn.
– Denne danske kvinnen skrev under på kontrakter med mennene om at de fikk være anonyme. Jeg vet derfor ikke hvem min biologiske far er.
Det synes imidlertid ikke Katinka er noe problem. Hun mener de relasjonene hun har til sine nærmeste i livet sitt overgår biologien på alle måter. Hennes biologiske far vil bare være en sæddonor for henne – aldri en ordentlig far.
– Jeg fikk ikke mer enn noen nummer. Den ene har donert over 100 ganger.
– Vi er plutselig fire halvsøsken som deler samme far og er født samme år.
– Det er egentlig ikke så viktig for meg å møte min biologiske far og jeg har ikke prøvd å finne han, men i 2012 tok denne mellomdama i København kontakt. Hun ville møte meg og kunne fortelle at jeg hadde to danske søstre. Samtidig fikk jeg vite at vi også har en bror i Norge.
Fant tre søsken
På under et døgn hadde Katinka en dobbelt så stor familie som hun hadde hatt tidligere. Det var en helt ubeskrivelig opplevelse for henne.
– Vi er plutselig fire halvsøsken som deler samme far og er født samme år. Det var helt sprøtt og veldig emosjonelt. Vi har holdt kontakt fra første stund og fikk raskt til et møte mellom alle fire. Vi har alle lesbiske mødre og har så å si samme bakgrunn. Det var utrolig gøy og lærerikt å møte noen i akkurat samme situasjon som meg.
Maria har vært i kontakt med legene som behandlet moren, men fått lite informasjon. Hun har søkt innsyn i papirer, fått avslag, klagd og ventet. Til slutt fikk hun endelig et svar. Like før moren fikk sin sædinseminasjon kom det to kopper med sæd fra en internasjonal sædbank i Danmark.
– Men jeg fikk ikke mer enn et nummer. Donornummer 053 og 126 fra Danmark. Den ene har donert over 100 ganger. Alle andre som stammer fra disse nummere kan derfor være mine halvsøsken.
– Jeg ble veldig frustrert og slet lenge med å få innsikt i journalen og riktig informasjon. Flere sædgivere har kontaktet meg og sagt at de tror de er min biologiske far. Det er klart det er tøft å bli kontakten på den måten, men de jeg har pratet med har vært hyggelige og åpne.
Kan ha funnet én søster
I dag er Maria i dialog med en mor som mener dattera hennes kan være Marias halvsøster. De har utvekslet en del barnebilder og jentene har klare likhetstrekk. For Maria er det viktigere å komme i kontakt med hennes halvsøsken enn faren.
– Jeg har tenkt på det mange ganger, men vet ikke helt om jeg har lyst til å møte han. Jeg vil ikke ha noen relasjon. Jeg har jo min egen pappa som har lært meg å sykle, lese, gitt meg lommepenger og vært der for meg. Samtidig vil jeg vite hvor jeg kommer fra. Det som trigger meg mest er alle mine halvsøsken som sitter i samme situasjon som meg. Jeg håper jeg får møte de en dag.
Men siden foreldre med donorbarn fra nittitallet ble bedt om å holde tett, kan det være mange av disse halvsøsknene som ikke vet at Maria finnes.
– Jeg vet ikke helt om jeg har lyst til å møte han.
► Hør hele historien om anonym sæddonasjon på nett i P3-dokumentaren «Sæddonoren»
► Er dette et tema som angår deg? Del dine tanker i vårt kommentarfelt, eller ta kontakt med Ønskebarn hvis du trenger noen å snakke med.
– Mange omgår norske lover og regler
Av Renate Kurszus
Styreleder i Ønskebarn
– norsk forening for fertilitet og barnøshet
De aller fleste av oss tar det som en selvfølge at vi kan få egne barn, og at barna skal komme når vi selv velger at det passer. Slik er det dessverre ikke for alle. Ufrivillig barnløshet rammer mange mennesker. Hvert sjette par strever med å få barn. Det er mange årsaker til at man ikke kan få barn. Uansett årsak er det like vondt og vanskelig når det skjer. Å sitte på et legekontor og få beskjed om at man er infertil og trenger hjelp for å få barn, snur opp ned på livet. Håp og drømmer smuldrer ned til noe langt ute i det fjerne. Barnløse forteller ofte at de må redefinere seg selv og livet sitt.
Opplevelsen av å ikke strekke til
Å kjenne på sorg, sinne og håpløshet er vanlig når man opplever å ikke kunne få egne barn. Det setter ikke bare en selv, men også en partner, og samlivet på prøve. Dessverre er det også slik i dag at altfor mange som er i denne livssituasjonen opplever det som tabu og ikke orker eller ønsker å fortelle sine nærmeste, venner eller kolleger om situasjonen de er i. At man ikke ønsker eller orker å snakke med noen om det er forståelig. Det handler om noe som er privat. Om intimitet mellom to mennesker. Det handler om sexlivet vårt, og det snakker de færreste av oss med andre om. Noen kvinner og menn opplever at de ikke strekker til, man får ikke til det alle andre får til og holdninger fra andre kan oppleves som dømmende. Når det er sagt, vet vi at det å snakke om at man ikke kan få barn kan bidra til at det blir lettere å komme seg gjennom.
– Hvert sjette par strever med å få barn.
Åpenhet rundt egen barnløshet kan også bidra til større innsikt i egen situasjon. Å snakke med noen andre som har opplevd det samme, eller med sine nærmeste for å få støtte og omsorg, tror vi i Ønskebarn er viktig. Samtale og refleksjon rundt egen situasjon kan også gi økt forståelse for den situasjonen man er i, og i større grad legge til rette for at de muligheter man har blir tydeliggjort og synlige. I den sorgen og smerten mange kjenner på i denne livssituasjonen er det ikke alltid så lett å selv finne veien videre. Som barnløs må man ta valg. Noen av disse valgene utfordrer oss også etisk.
Det som er viktig for oss som jobber i Ønskebarn er å formidle at de muligheter man har og de valgene man tar er valg man skal leve med resten av livet. Da må alle som strever med å å få barn og som er på søken etter måter å få sine etterlengtede barn på også få hjelp til å ta opplyste valg. Den hjelpen mener vi de må få på sykehusene og klinikken der tilbudet om behandlingen er.
For streng bioteknologilov?
Tilbud til barnløse i Norge i dag har noen begrensninger. Vår bioteknologilov er streng. Konservativ hevder mange. Denne loven beskytter og sikrer rettigheter både til pasienter og til fremtidige barn. Problemet er imidlertid at loven er så restriktiv, at for mange blir eneste vei til ønskebarnet å omgå norske lover og regler. Mange benytter seg for eksempel av behandling i utlandet. Enkelte benytter seg også av ulike tilbud på det uregistrerte markedet her i Norge. En løsning som ikke involverer offentlig sykehus eller privat klinikk, og derfor heller ikke har undergått de medisinske kontroller og følger de retningslinjer som er satt for denne type behandling. Det er en situasjon vi ikke ønsker for ufrivillig barnløse.
– Tilbud til barnløse i Norge i dag har noen begrensninger
Noen av årsakene til at noen velger slike løsninger kan være at man ikke får behandling på sykehus fordi man ikke oppfyller kriteriene for behandling, eller at man ikke har råd til å benytte seg av tilbud fra privat klinikk. Å benytte seg av sæd fra en privat donor utenfor klinikk til å bli gravid er et eksempel på dette. For oss i Ønskebarn forteller det noe om situasjonen mange barnløse står overfor. Desperasjon og fortvilelse ligger kanskje bak en avgjørelse om å ta skrittet mot privat donor. Vi mener også at det forteller noe om viktigheten av veiledning til par og enslige som får infertilitetsdiagnoser. I aller høyeste grad er dette også et bilde på hvor tabubelagt dette temaet er. De som velger denne løsningen snakker ofte ikke om det.
► Er dette et tema som angår deg? Del dine tanker i vårt kommentarfelt, eller ta kontakt med Ønskebarn hvis du trenger noen å snakke med.
Fakta om sæddonasjon
• Siden 2005 har det i Norge vært ulovlig med anonyme sæddonorer.
• En sæddonor kan være far til maksimalt åtte barn.
• Når donorbarna blir 18 år har de rett til å få vite navn og adresse til sin sæddonor.
• Sæddonor må være mellom 25 og 45 år og helst ha egne barn.
• Sæddonor skal være myndig, være norsk statsborger eller ha bosettingstillatelse i Norge.
• Sæddonor skal ha normal god helse, og ikke ha kjente alvorlige arvelige sykdommer i familien.
• Sæddonor må ha god sædkvalitet som tåler nedfrysing.
• Sæddonor har har ingen innflytelse på hvem som får sin sæd.
• Sæddonor får ingen informasjon om bruken av sin sæd.
• Man får en økonomisk kompensasjon på 250 kroner for hver sæddonasjon.
• Lesbiske og heterofile par vurderes på lik linje når de søker assistert befruktning.
Kilde: Oslo universitetssykehus
Fakta om ufrivillig barnløshet og muligheter
• Assistert befruktning er en samlebetegnelse på en rekke medisinske metoder som blir anvendt for å unnfange barn på andre måter enn ved samleie.
• Assistert befruktning i Norge er regulert i bioteknologilovens §2.
• Kvinner som er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold kan får offentlig finansiert assistert befruktning med inntil tre forsøk.
• Pr. mars 2014 har enslig kvinner i Norge ikke rett til offentlig finansiert assistert befruktning.
• 1 av 6 par/enslige strever med å få barn.
• I Norge antar vi at tallet på hvor mange som strever med å få barn et langt over 40 000.
• Ufrivillig barnløshet er for mange svært krevende å takle.
• Mange orker ikke å snakke om det, og opplever det som tabu å ikke kunne få egne barn.
• Eggdonasjon er ikke lov i Norge.
• Surrogati er ikke lov i Norge.
• Det er ikke lov å donere sæd anonymt.
• Donasjon av sæd skal skje ved sædbanken på Oslo universitetssykehus eller på Haugesund sykehus.
Det er mange måter å bli en familie på, assistert befruktning er ikke et alternativ for alle. Fosterhjem, besøkshjem og adopsjon er noen måter å få barn i huset på og bli en familie.
Kilde: Ønskebarn – Norsk forening for fertilitet og barnløshet
Reiser til Danmark for å bli gravide
Danske Storkklinik har hjulpet mange nordmenn med å bli gravide gjennom årene, faktisk har nå over 780 norske barn blitt unnfanget siden oppstarten av klinikken i 1999. Grunnlegger av klinikken, Nina Stork, og håndballspillerne Gro og Anja Hammerseng-Edin gjestet TV-programmet Lindmo 22. februar, for å fortelle sine historier.
– Tenker dere noen ganger på donoren?
– Jeg tenker på donoren ofte. Fordi jeg er så innmari takknemmelig for at noen bidrar, slik at vi kan bli mammaer, forteller Gro.
– Jeg måtte gå noen runder i hodet før Gro ble inseminert. Jeg var usikker på min rolle oppi det hele, og kanskje bittelitt misunnelig på donoren – som kunne gi noe til Gro som jeg ikke kunne, forteller Anja.
P3dok som podkast
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)