Skuter, karsk og Kristus

F or omtrent to år siden kom det flyttende tre familier fra Tyskland opp til den nordnorske bygda Susendal.
 
Kvinner med skjørt, skaut og eviglangt hår skapte jappetid på ryktebørsen til de 270 innbyggerne i dalen.

På bygdemunne går de bare under betegnelsen Smiths Venner.

Eventuelt bare «Smiths» eller «de der Smiths-folkene».

Ryktene sa at de hadde kommet til dalen fordi det var det eneste stedet som kom til å overleve dommedag – at dalen stod ovenfor en invasjon folk som ville sikre seg en plass i dalen før verdens undergang.
 
Dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen bestemte seg for å komme til bunns i dette. Hun gikk Guds uransakelige veier til Susendal og på veien møtte hun på både bygdedyret, bibelens tanker om hårfrisyre og en sommerfugl i vinterland.

Hør dokumentaren
Sitat start
Selvsagt tenker vi at Gud vil at vi skal være her.
Sitat slutt



– Gud elsker Norge

 

Hjemme hos familen Goas i Susendalen (Foto: Andreas Daugstad Leonardsen, NRK)
Hjemme hos familen Goas i Susendalen (Foto: Andreas Daugstad Leonardsen, NRK)
– Jeg har aldri klippet håret. Det står i Bibelen at man ikke skal klippe håret og siden vi følger bibelen gjør jeg ikke det.

Kassia Goas virker eldre enn sine 17 år. Hun går med skaut som matcher skjerfet og det blonde håret når nesten ned til leggen. Hun ser eksotisk ut der hun står i sterkt snødriv utenfor MIX Hattfjelldal, mens folk med kaps og skuterjakke flyter forbi.

– Vi tenker jo selvfølgelig at det er Gud som vil at vi skal være her.

Vi befinner oss i Hattfjelldal kommune som ligger helt sør i Nordland på grensen til Sverige. Kommunen har 1500 innbyggere, to matbutikker og et fjell formet som en hatt. For å oppsummere: Dette er et slikt sted hvor puben – Downtown Pub Hattfjelldal – og MIX-kiosken ligger i samme lokale.

– Vi kom til Norge fra Tyskland for fire år siden. Det går mange rykter om oss. Folk tror vi er Smiths Venner – men selv hadde jeg aldri hørt om Smiths Venner før vi kom hit. Jeg måtte faktisk google Smiths venner for å finne ut hva de andre tenker om oss. Vi
er kristne – kristne som følger bibelen.

To og en halv mil fra Hattfjelldal sentrum ligger bygda Susendal. Med sine 270 innbyggere utgjør det kommunenes største bygd utenom sentrumsbygda. I Susendal finnes det ingen matbutikk, men innerst i dalen finnes det en snøskuterbutikk. Det er til denne dalen Kassia og familien mener Gud har ment de skal flytte til.

Tsar og sovjetisk militær

Forklaringen på at familien kom til Norge er lang og brokete og startet allerede for 300 år siden med den russiske tsaren. Forfedrene til Kassia på både farssiden og morssiden var av de mange tyskerne som reiste som arbeidsinnvandrere til Russland i tsar-tiden. Foreldrene vokste opp i henholdsvis Kasakhstan og Kirgisistan som da hadde blitt sovjetrepublikker. Moren Marie reiste til Tyskland når hun var 17 år, og møtte noen år senere Kassias far Nikolai.

Video laget av Andreas Daugstad Leonardsen, NRK

I Sovjet gjorde Nikolai karriere i militæret, men så skjedde det noe som ødela alt dette: Han møtte Gud.

– Det ble masse problemer. Jeg havnet i en rettssak hvor jeg mistet både jobben og leiligheten.

Herfra følger Nikolai Gud. Han avslår et tilbud om å reise til USA fordi Gud har sagt han ikke må gjøre det. I stedet havner han i Tyskland hvor han blir gift med Marie og får barn.

– Gud sa at jeg måtte vente – når tiden kom ville han vise meg hvor jeg skulle reise videre. En dag kom det en mann som spurte om jeg ville bli med til Norge, og jeg sa ja.

Lillebror drømmer om Susendal

Nikolai reiste først alene til Stavanger. Siden flyttet han til Trondheim sammen med resten av familien. I Trondheim ble de kjent med to familier med samme religiøse bakgrunn og det er også her drømmene som skulle bringe dem til Nord-Norge og Susendal kom. Først drømte Kassias 12 år gamle lillebror om en vei nordover og et hus i skogen. Seinere drømte en i den andre familien om et kart.

– Hun så et kart som lå på et bord som viste det stedet i Nordland vi skulle flytte til. Til slutt drømte mamma om et skilt med et navn som lignet på Susanne – da vi kom hit skjønte vi at det var Susendal, forteller Kassia.

Sitat start
Gud elsker Norge. For Norge har Gud planer.

De er ikke i tvil om at det er her Gud vil at de skal være. Nikolai mener at Norge har en
spesiell stilling hos Gud.

– Gud elsker Norge. For Norge har Gud planer.

Familien er også av den oppfatning av at dommedag er nær.

– Hvis man ser på nyhetene og sammenlikner med det som står i Bibelen, ser man at vi
nå er i vår siste tid. Men det er umulig å si om dommedag kommer i morgen eller
om 30 år.

Hvorfor Susendal?

– Har dere noe teori om hvorfor Gud vil at dere skal være akkurat i Susendal?

– Vi kan ikke helt forklare det – vi vet jo ikke helt sikkert. Vi vet at Gud bruker mennesker for å gjøre ting, men det er først etter som tiden går at vi kan vite akkurat hvorfor vi har kommet hit.

Hør dokumentaren | Si din mening

BylinebildeFrid Kvalpskarmo Hansen
frid.kvalpskarmo.hansen@nrk.​no


 
Dundundun


Video av Andreas Daugstad Leonardsen og Frid Kvalpskarmo Hansen, NRK

Sommerfugl i vinterland

 

Tysk-russiske foreldre. Kristen. Skaut, skjørt og hår til livet. Kassia vet hvordan det er å skille seg ut i Norge.

– Når du flytter et nytt sted blir man en outsider – og da begynner man å mislike seg selv. Du misliker alt på deg selv – føler du ikke klarer noen ting. Du blir på en måte den verste personen på hele jorda.
 
Kassia liker Hattfjelldal. Hun synes det er fint her. Vil bo her. Føler at det her Gud vil at hun skal være. Samtidig synes hun det var ekstremt skummelt å flytte hit. De andre ungdommene hadde kjent hverandre hele livet og holdt seg til hverandre. Det sliter på psyken å være utenfor.

– Man går liksom å venter på at noen skal gi det kompliment på noe så du kan gjenvinne troen på deg selv. Det er det største problemet for meg – jeg har mistet troen på meg selv.

Savner å være barn

Kassia forteller at etter at de kom til Norge ble det med en gang slik at de måtte passe på hva de sier for å unngå misforståelser og rykter.

– I Tyskland er folk vant til sånne som oss. Det vet at vi tror på Gud – vet egentlig alt om oss. Men når vi kom hit så var det som om vi kom med en ny relgion – selv om vi sier at vi er kristne. Folk tolker oss feil og det blir misforståelser, rykter og baksnakking. Folk dikter opp sine egne fortellinger om oss.
 
Før jeg kom til Norge trengte jeg bare å tenke på meg selv. Når jeg kom hit fikk jeg plutselig ansvar for hele familien.

Sitat start
Det er jo fint at folk er forskjellige.
Kassia var 13 år da familien kom til Norge. Hun var den første som lærte seg norsk og derfor ble hun familiens organisasjonsansvarlige. Når papirer skulle fylles ut eller strømabonnement skulle bestilles – det var Kassia som fikset det.
 
– Det var som jeg måtte bli 18 år med en gang. Så jeg savner å være barn – har ikke lyst til å bli eldre for jeg føler jeg hele tiden ligger to år foran den alderen jeg har.
 

Vil aldri passe inn

– Hvor lang tid tror du dere må bo her før dere blir sett på  som en naturlig del av bygda?
 
– Jeg tror aldri det blir sånn at de blir helt vant til oss. Vi er annerledes og kommer aldri til å bli sånn som de er. Man kan jo heller ikke si at alle må bli lik – det er jo fint at folk er forskjellige også.
 
– Men blir du ikke ensom?
 
– Jo – men jeg er vant til det.
 

Kassia Goas (Foto: Andreas Daugstad Leonardsen, NRK)
Kassia Goas (Foto: Andreas Daugstad Leonardsen, NRK)


 
Dundundun

– Finn andre som er ensomme

 

Leo (Foto: Kim Erlandsen, NRK)Leo Ajkic, kjent fra P3 og Trygdekontoret, er opprinnelig fra Bosnia. Han vet hvordan det føles å være ensom i et nytt land. Dette til tross for at det allerede var et etablert miljø av bosniske barn og ungdommer i Bergen da han flyttet dit.

– Jeg var jo heldig som kom til et urbant område hvor mange bosniere allerede hadde bosatt seg. Det fantes et godt etablert miljø i Bergen fra før av som jeg kunne bli en del av.

Å tillate seg å bli norsk

Leo kom til Norge i 1995, da krigen i Bosnia hadde vart i tre år. Da hadde allerede faren bodd i Norge i ett år, først på Lillehammer, deretter i Bergen. Familien endte opp ved Løvstakken i Bergen, og Leo

gikk på Nygård skole, en skole med overvekt av innvandrere.

– Hva var det vanskeligste ved å flytte til Norge?

– Det vanskeligste var å måtte bestemme seg for at ”det er her jeg kommer til å bli”. Det var som om jeg ikke tillot meg selv å bli helt norsk. Jeg holdt på kulturen og tradisjonene fra hjemlandet mitt mens jeg håpet at jeg en gang kunne dra hjem igjen.

– Ensomme ferier

I motsetning til Kassia var ikke Leo helt alene. Det var flere ungdommer i samme situasjon som ham, og han fant fort en naturlig gjeng å være en del av. Men tilværelsen kunne være ensom, selv for en utadvendt fyr med mange venner.

Sitat start
Det var som om jeg ikke tillot meg selv å bli helt norsk.

– Av og til, i ferier og høytider hvor alle reiste vekk, følte jeg meg ensom. Sommerferien kunne være lang og føles tom. Vi hadde ikke råd til å dra på ferie, og jeg hadde ikke vært på ferie før jeg ble 18 og fikk råd til det selv.

– Hva ville du gjort i Kassias situasjon?

– Man må vel bare prøve å finne noen andre som også føler seg litt ensom, det gjorde jeg, sier Leo.

BylinebildeMaria Laila Lindberg
maria.laila.lindberg@nrk.no


 
Dundundun

– Vi bestemmer selv

 

– Det har hjulpet meg veldig mye i mitt liv. Det har gitt meg veldig mye hensikt og glede. Jeg har en tro på Gud som har gitt meg et håp om en bedre verden.

Over hele verden bor det ungdom som har reist fra hjemlandet sitt fordi de vil dele sin personlige tro med andre. For mormonere er misjonering viktig, og noen av dem kommer hit til Norge.

Eldste William Bekker kommer fra Salt Lake City, Utah, i USA. Han er mormoner og kom til Norge for snart et år siden for å misjonere.

Eldste David Sessions, som er fra Virginia, kom til Norge samtidig som Eldste Bekker. Sammen går de rundt i Trondheims gater og forteller folk om Gud og Mormons Bok.

– Vi synes budskapet vi har er stort, så derfor går vi ut for å dele det med andre, sier Eldste Bekker.

Misjonering

Mormonerne tror at dagens kristendom har sklidd vekk fra kirken slik den var da Jesus Kristus opprettet den. I 1820 begynte imidlertid Jesus Kristus å gjenopprette sin kirke gjennom profeten Joseph Smith som dikterte Mormons Bok ved Guds kraft.

– Det å være mormoner er ikke så forskjellig fra å være kristen. Andre vanlige, troende kristne går i kirken og tror på Gud. Det er det samme med oss, sier Eldste Sessions.

Den største forskjellen er kanskje misjoneringen. Det å misjonere er en svært viktig del av den mormonske troen, i enda større grad enn det er i den «vanlige» kristendommen.
 


“Vi snakker bare med de som vil høre på oss”


Ingen tvang

Som mormoner er du gammel nok til å misjonere når du er 19 år. Da får du selv velge om du vil reise ut i verden og misjonere i et par år.

Eldste William Bekker og Eldste David Sessions (Foto: Andreas Daugstad Leonardsen, NRK)

Mormonerne Eldste William Bekker og Eldste David Sessions. (Foto: Andreas Daugstad Leonardsen, NRK)

– Vi bestemmer selv om vi vil reise ut på misjon eller ikke. Vi blir ikke tvunget. Jeg ønsket å reise for å fortelle andre hvordan jeg føler og om hva som har hjulpet meg i mitt liv, forteller Eldste Bekker. Han liker seg godt i Norge.

– Jeg liker maten. Også liker jeg menneskene her. Folk her er smarte og hyggelige, sier han.

– Det var skummelt i begynnelsen fordi det var første gang jeg var hjemmefra, men det gikk bra. Besteforeldre mine kommer fra Norge, og jeg liker å være her, snakke norsk og prate med andre nordmenn, sier han.

Eldste Sessions trives også i Norge. Han synes nordmenn er mye mer åpne for å lære av andre enn det amerikanerne er. Han synes det er spennende å snakke med folk på gata i Norge.

– Du treffer så mange forskjellige mennesker. Så mange forskjellige folk fra andre kulturer og du lærer så mye. Det er spennende.

Selv om folk stort sett er imøtekommende, så kan det å være misjonær bli ensomt. Sessions forteller at det av og til er tungt å være så langt borte fra familien. Da er det godt å ha noen å vende seg til.

– Det vanskeligste er å være borte fra familien, men vi vet at det vi gjør er viktig. Det gjør det lettere, forteller Eldste Sessions.

– Det føles av og til ensomt, men det er

derfor vi har noen med oss. Det er seks misjonærer i Trondheim som gjør akkurat det samme som oss, sier han.

– Og vi har medlemmer her vi er veldig glad i, som hjelper oss veldig mye, legger Eldste Bekker til.

Å dele med andre styrker troen

Når man er ung er det ikke alltid man føler at troen man har vokst opp i er den rette for seg. Eldste Sessions kjente på den følelsen før han bestemte seg for å misjonere.

– Det var en stund at jeg ikke ønsket å dra på misjon. Jeg vokste opp i kirken, men jeg trodde ikke på Gud, forteller han.

– Så skjedde det en forandring i meg, da jeg begynte å studere Mormons Bok. Og den forandringen var stor nok til at jeg ville dele dette med andre, og hjelpe andre til å få den samme sjansen.

– Når jeg misjonerer, og den jeg snakker med aksepterer troen, ser jeg den samme forandringen i den personen. Å kunne dele det med dem bringer meg stor glede.

Eldste Bekker sier også at det å misjonere gir ham mye personlig. Han forteller at det styrker deres egent tro når de ser andre som aksepterer den.

– Det betyr så mye for oss når vi ser andre ta imot evangeliet. Det styrker vårt vitnesbyrd.

BylinebildeMarte Hedenstad
marte.hedenstad@nrk.no



 
Dundundun

Vil være med på festen

  
Sitat start
Jesus har ikke vært i Bergen siden 1963. I 2007 måtte vi ta saken i egne hender og vinne seriegullet uten ham.

Stian Blipp Glopholm i Verdens Rikeste Land på P3 har skrevet kommentar til ukas dokumentar. Les hele kommentaren her.

 Stian Blipp Glopholm (Foto: Håvard L. Johansen)
Stian Blipp Glopholm (Foto: Håvard L. Johansen)

 


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)