Store drømmer, små marginer

Å kunne leve av å spille basket. Det er drømmen til Arne Ingebrigtsen (23).

Han har talent, han trener knallhardt – og han er villig til å ofre alt for å få spille mot de aller beste.

Problemet er bare at han bor i Norge, og spiller for Frøya. Et lite land og en liten klubb.

Basketligaen i Norge har verken lønningsposer eller nivå som kan matche basketligaen i USA.

Arne står ved et veiskille: Skal han fortsette å satse all sin fritid, og alle sine penger på idretten – eller er tiden inne for å legge basketskoene på hylla og få seg en utdanning?

Hør dokumentaren

– I Norge sliter du med å ha nok penger til å kunne trene fullt gjennom hele sommeren.

(Arne Ingebrigtsen)


Best i basket

Arne Ingebrigtsen (23) drømmer om å bli profesjonell basketballspiller, og ofrer alt for idretten. Akkurat nå er han kaptein på Frøya basket, og skal i løpet av denne sesongen bestemme seg for om han skal fortsette å dedikere livet til basketballen.

– Det å kunne bruke 100 prosent av tiden min på basketball kunne gjort store ting for meg, spesielt med tanke på fremtiden.

Arnes mål er å nå sluttspillet, og han har gitt seg selv et ultimatum. Dersom Frøya kommer til sluttspillet skal han fortsatt satse alt. For å nå sluttspillet må Frøya vinne de resterende kampene, og er samtidig avhengig av resultater i andre kamper. Dersom laget ikke går videre betyr det trolig takk og farvel til basketkarrieren. Da skal han nemlig fokusere på utdanning, og har søkt på Politihøyskolen.

Kan ikke leve av basket i Norge

Den høyreiste bergensgutten har store planer for seg selv, og jobber daglig knallhardt for å utvikle seg både fysisk og mentalt. Frem til januar i år har Arne levd av inntektene han har fått av å spille basket, men har til slutt måttet krype til korset og få seg en deltidsjobb.

Det er ikke mange år siden basket var en av de mest populære idrettene i Norge. I år 2000 lanserte Basketball Ligaen Norge (BLNO) et konsept som skulle revolusjonere norsk basket. Kamper ble sendt direkte på TV, og tribunene var stappfulle. Dårlig organisering og for stor belastning på klubbene resulterte i at produktet forsvant. I dag er mange av klubbene konkurs, og norsk basket har gått fra en publikumsmagnet til å være en mini-idrett. Spillerne er ikke lenger like dedikerte, og personer som Arne er sjelden vare. Det er per dags dato ikke mulig å leve av basketball i Norge.

– Det er det som er tingen her i Norge. Du sliter med å ha nok penger til å kunne trene fullt gjennom hele sommeren.

Arne bruker all sin tid på jobb og basketball. At han ikke kan leve av basket i Norge, er noe han kan leve med. Å se fotballspillere i Tippeligaen som ikke tar jobben sin seriøst, er tyngre for ham å svelge. Det er en mer populær sport, og det blir lagt mer til rette for at fotballspillere skal komme opp og frem enn for basketballspillere.

– Det er en ting jeg irriterer meg ganske mye over. Det er ganske mange gode atleter i Tippeligaen også, men mange holder dårlig nivå.

#myhappyplace

En lørdagskveld i januar la Arne ut et bilde av seg selv i Frøyahallen på Instagram, med hashtaggen #myhappyplace. Dette bildet oppsummerer på mange måter Arne som person. Han drar ikke ut på byen, drikker ikke alkohol, slik de fleste andre på hans alder gjør. Han foretrekker heller å være i hallen og pakke en ball. Arne sier også at han ikke har tid til jenter, for jenter tar mye fritid. Vi forstår nå hvor mye han legger i dette, det er basketball han vil drive med.

– Hvorfor gjør idretten deg så lykkelig?

– Mestringsfølelsen. Når du jobber veldig mye med noe og gjør det bra er det en veldig bra følelse. Du blir helt avhengig av basketball, det går ikke en dag uten at jeg tenker på det.

– Hvis det er en dag jeg ikke får trent så jeg blir lei meg på mine egne vegne. Det er bare noe jeg ikke kan leve uten.

At basketballen opptar mye av fritiden til Arne er han fullstendig klar over, og har innsett at han er litt egoistisk.

– Jeg bruker ikke nok tid på å gjøre de rundt meg glad, men jeg prøver bare å fokusere mye på meg selv. For mange mennesker regnes det som egoistisk, men jeg har ikke så mange folk jeg må tilfredsstille hver dag. Det er jo en bra ting, for da trenger jeg ikke å tenke så altfor mye på det.

Fra Ulrikken Eagles til USA

Allerede på barneskolen ble Arne frelst av basketball. Ulrikken Eagles hadde oppvisningskamp på skolen til Arne – en kamp som skulle vise seg å forandre livet til den da 10 år gamle gutten.

– Jeg ble utrolig fascinert over hvor høyt de hoppet, når de dunket, og alle langskuddene.

I ungdomstiden prøvde Arne forskjellige idretter, blant annet kampsport og fotball. Det var først som 18-åring han skjønte at det var basketball han ville drive med.

– Satsingen begynte da jeg var rundt 18, siste året på videregående. Jeg gikk på toppidrett på videregående, men begynte ikke satsingen før på siste året.

Arne bestemte seg for å satse. Ambisjonsnivået hans var skyhøyt. Verken treningsmengde eller talent var hinder, men nivået i Norge var rett og slett ikke høyt nok. Derfor måtte Arne ta et valg. Etter videregående bestemte han seg for å søke på fysioterapi i USA, og kunne da kombinere idretten med utdanning. Arne dro forventningsfull til USA, nærmere bestemt til byen Pratt i delstaten Kansas. Der skulle han spille collegebasket sammen med andre talentfulle spillere. Drømmen var gått i oppfyllelse.

Nesten alt var perfekt. Treningstilbudet var bra, og nivået var høyt. Utenfor banen var ikke alt som Arne hadde sett for seg.

– Sosialt var det ikke mulig å være med noen, for alle drev med ulovlige ting. Mange røyket marihuana, ting som jeg vil holde meg unna.

Arne bestemte seg for å forlate Pratt. Året etter reiste han sammen med to kompiser til California, og der var det stikk motsatt. Det sosiale var upåklagelig, og bra fokus på skole. Når det gjaldt treningsopplegget hadde ikke spillerne lov til å trene i hallen utenom lagtreningene.

– Det var i tillegg et dårlig trenerteam, og jeg kunne ikke utvikle meg som spiller.

På hjemmebane var heller ikke ting helt som det skulle. Arne lengtet tilbake til Norge, og bestemte seg til slutt for å dra hjem til trygge Bergen. Når han nå ser tilbake på oppholdet sitt i USA, trekker han frem mye positivt, og det har hatt mye å si for hans personlige utvikling.

– Jeg har forandret meg en del som person siden jeg bodde i USA. Jeg tror en profesjonell karriere ville vært bra for meg nå med tanke på hvor mye jeg har forandret meg mentalt. Nå har jeg ingen problem med å være mye alene, og er vant til å trene på egen hånd. Det er jo en tilvenningssak, ikke sant.

Vil bli oppdaget

Da Arne kom hjem til Norge ble han kontaktet av Frøya, og takket straks ja til kontraktstilbudet. Siden sommeren 2013 har Arne daglig trent for å komme opp på et enda høyere nivå, og føler at ting går i riktig retning. Han vet at det snart er siste sjanse for å komme seg til utlandet.

– Det morsomste hadde vært å spille i utlandet, og det er jo det jeg har mest lyst til.

Arne setter sammen Youtube-videoer av seg selv som han sender til agenter i Europa, i håp om å bli oppdaget.

– Akkurat nå driver jeg og lager «highlight-tapes» og setter sammen en del kamper for å sende rundt. Jeg har allerede blitt kontaktet av agenter, men jeg vet ikke hvor seriøse de er.

Vi er hjemme hos Arne i Bergen, hvor han sitter konsentrert og klipper sammen høydepunktvideoer av seg selv. Han demonstrerer hva som er viktig å ta med, men understreker at man ikke kan bedømme en spillers nivå utfra noen korte klipp.

– Jeg må prøve å få til noen turer rundt i Europa for å prøvespille litt. Jeg har vurdert å melde meg på noen camper, bare for å se på nivået og sånn, det kan hende jeg gjør det også. Akkurat nå gjelder det å sende noen korte klipp av meg selv, og få dem til å se noen hele kamper.

(Video: Marius Rønnekleiv | Musikk: Lars Vaular – Eg e fra Bergen)

Utdanning

Selv om drømmen er å leve av basketball, har det gått opp for Arne at han trenger en utdanning. Dersom han skulle lykkes og få seg en proffkontrakt i utlandet, ønsker han uansett å ha noe å falle tilbake på.

– Jeg har en mor som er veldig på det at jeg må ha meg en utdanning, min far er også på det, og søstrene mine minner meg på det. Det er ikke sånn at jeg tenker at jeg ikke trenger en utdanning, jeg tenker på det hele tiden, men noen ganger må man gjøre det man har lyst til i livet.

Familien vet lite om at Arne prøver å komme i kontakt med utenlandske basketballklubber. Hjemme har han gitt uttrykk for at han skal satse på utdanning til høsten, nærmere bestemt Politihøyskolen. Det kan vise seg å bli problematisk, da det blant annet kreves førerkort klasse B for å søke opptak. Arne har ikke lappen. Så, hva nå?

Usikker på egen fremtid

Frøya har vunnet alle sine avgjørende seriekamper, og er kun avhengig av at serieleder Gimle slår Tromsø i siste runde. Gimle drar til Nord-Norge uten sine beste spillere, og taper kampen. Frøya kommer ikke til sluttspillet. Arne er naturligvis veldig skuffet, og prøver å sortere alle tankene som nå dukker opp i hodet. Er dette slutten på basketballkarrieren? Skal han legge ballen på hylla og ta utdanning? Ultimatumet om å avslutte basketkarrieren dersom Frøya ikke når sluttspillet er ikke lenger like aktuelt. Det blir rett og slett for tungt å legge opp når han nå er i sitt livs form.

Arne har bestemt seg for å la de neste månedene avgjøre. Han vil gjør et aller siste forsøk på å få oppfylt den store drømmen. Det er små marginer, men muligheten er der.

– Jeg må se om jeg får de riktige tilbudene. Akkurat nå har jeg veldig lyst å spille i utlandet, men det ser også litt til at det blir skole i Norge.

– Om det skal bli skole kommer jo også an på om du kommer inn?

– Ja, det er sant. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, jeg blir helt stresset av det. Min mor og søstrene mine maser på meg om utdanning hele tiden, akkurat som om jeg ikke tenker nok på det fra før. Det blir overload. Jeg kommer til å gjøre det som er mest riktig.

– Hva er det som er mest riktig, da?

– At jeg klarer å leve med avgjørelsen min. Dersom jeg får et bra tilbud fra utlandet er jeg ærlig nok til å si at jeg kommer til å ta det.

– Hvordan vil det føles eventuelt å legge når du er i ditt livs form?

– Det er vanskelig. Når du hele tiden driver og trener for å komme i så god form som mulig vil det å legge opp føles som at mye arbeid går opp i løse luften.

– Hvor tror du at du er til høsten?

– Magefølelsen min sier at jeg er i Bergen neste år, og spiller for Frøya.

Hør hele historien om Arne Ingebrigtsen (23) og hans drøm om å bli basketproff i utlandet i P3-dokumentaren «Store drømmer, små marginer»

Camilla Hellum

Dokumentarist Camilla Hellum

Marius Rønnekleiv

Dokumentarist Marius Rønnekleiv


Ikke fullført videregående

Daniel Sørvik (24) lever av det han digger å gjøre – nemlig å spille ishockey. Han har ikke fullført videregående skole, men det bekymrer han foreløpig ikke. Akkurat nå er det eneste som kan svikte ham noe så elementært som hans egen kropp.

Vi er i garderoben til Vålerenga Ishockeys GET-lag. Det spilles alt fra Backstreet Boys til Clean Bandit, og gutta nynner med. Noen står i dusjen, andre skifter. Ingen virker affektert av vår tilstedeværelse.

– Det er reportere her hele tiden, så man må bare gjøre det man må uansett hvem som er her, sier Daniel Sørvik.

Seriemester Vålerenga kom til NM-sluttspillet også i år, men tapte, også i år, knepent mot erkerivalen Stavanger Oilers i den sjette finalekampen i sluttspillet.

– Det er den kjipeste følelsen jeg har hatt. Tape en finale. Første gang vi tapte tok det litt tid. I fjor fikk jeg beskjed om at jeg skulle være med på landslaget et par dager etter tapet, og klarte da å omstille meg.

Slik er det å være idrettsutøver. Flere måneder med hardt arbeid manifesterer seg i sluttspillet på tampen av sesongen. Timevis med trening og litervis med svette. Det handler om å hente hjem ”Bøtta” eller ser rivalen gjøre det.

– Når du sitter om sommeren og tenker tilbake på sesongen er det jævlig kjipt å ha tapt den siste kampen.

I garderoben til Vålerenga Ishockey. (Foto: Marius Rønnekleiv)
I garderoben til Vålerenga Ishockey. (Foto: Marius Rønnekleiv)

Nederlaget til tross: Når det er jobben din må treninga må gjennomføres uansett.

– Hvordan klarer du å motivere deg?

– Jeg finner motivasjon i lagkameratene mine. Når jeg ser at dem er motivert blir jeg motivert, men også kjæresten min, foreldrene mine og ikke minst broren min hjelper meg til å holde motivasjonen oppe. Ishockeyen er også en motivasjon i seg selv. Jeg er heldig som får drive med det hver dag og tjene penger på det.

Valgte idretten

Daniel Sørvik begynte med ishockey da faren tok ham med på hockeyskole på Lørenskog som 5-åring. Sørvik ble raskt god – og hekta. Ferden gikk videre til Furuset hockey, og Sørvik ble tatt ut på aldersbestemte landslag. En idrettskarriere begynner tidlig å handle om å ta valg, noen større enn andre.

– Da jeg var i tenårene spilte jeg både fotball og ishockey, men det kom til et punkt der jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville satse på. Jeg skjønte tidlig at hockey var noe jeg ville satse på, så jeg valgte det.

Da tenårene var over måtte hockeyspilleren nok en gang velge, men denne gangen var det ikke så enkelt som fotball vs. hockey. Tvert imot handlet det om hvorvidt idretten skulle være hans levebrød. Sørvik merket tidlig at det var vanskelig å kombinere skolegang med idretten. Han gikk to år på videregående skole og ett år i læra før han sluttet. Sørvik mener det var vanskelig å gi hundre prosent til idretten dersom han skulle drive med andre ting på siden, og valgte å satse.

– I den første perioden min på Vålerenga jobba jeg litt på en skole, og deretter i en barnehage, men jeg syns det ble for slitsomt å kombinere det med alle treningene. For tre år siden innså jeg at jeg måtte ta et valg, og valgte da idretten.

– Da jeg kom til Vålerenga og så hvordan det var her innså jeg mulighetene mine, og fikk vite at jeg kunne ha en fremtid som hockeyspiller. Det er klart, jeg tjener ikke så godt her at jeg lever fett, men det går rundt spesielt når jeg har en samboer som tjener penger også. Da går det an å satse litt ekstra, når man kan leve av det.

– Hvordan ser hverdagen din ut nå?

– Det kommer litt an på, men som regel er det å stå opp morningen og spise frokost, deretter dra for å trene. Etter trening blir det hjem igjen, slappe av litt, kanskje se en serie på Netflix og komme tilbake på istrening i 15- eller 16-tiden. På kvelden slapper jeg av.

Til tross for at Sørvik ikke teller kalorier er han bevisst på at det ”ikke nytter å dra på McDonalds hver dag”. Han sier det blir en ”sjokolade her og en sjokolade der”, men festing derimot, blir det lite av. Alkohol og kvalitetsid med venner og familie et stort sett forbeholdt sommeren.

– Er det mye du føler at du må ofre?

– Det er klart at det er mye som må ofres, det er mange fredager og lørdag jeg må si nei til å bli med ut. Jeg kan ikke bli med på danskebåten eller dra til et varmt sted midt på vinteren. Det er klart det frister innimellom, men det er hockey jeg har lyst til å drive med og har hatt lyst til å drive med siden jeg var 7-8 år, så jeg føler ikke det er et så stort offer. Når det er sagt er det klar at det er mye som må ofres, det er det.

– Det er alltid en drøm å komme seg ut, forteller Arne Sørvik. (Foto: Marius Rønnekleiv)
– Det er alltid en drøm å komme seg ut, forteller Arne Sørvik. (Foto: Marius Rønnekleiv)
Drømmer om utlandet

Dersom man ser bort fra finaletapet mot Stavanger Oilers er ting tilsynelatende ganske på stell for Sørvik: Hittil i år har han rukket å blir seriemester i GET-ligaen, og vært med hockeylandslaget til OL i Sotsji. I fjor sommer ble han huseier og samboer.

– Det er alltid en drøm å komme seg utlandet. Jeg er ikke så gammel enda, og har fortsatt et håp om å komme meg ut. Jeg er heldig som har fått være med på landslaget i et EM og et OL, så om jeg fortsetter å jobbe hardt videre er nok muligheten der.

– Du har ikke fullført videregående. Tenker du på hva som skjer om du får en skade?

– Det er noe som er i bakhodet og popper opp innimellom, så jeg vurderer å ta ferdig utdanningen. Det gjelder bare å sparke seg sjøl i ræva og gjørra det. Jeg har vært litt lat på den siden, men skal nok få gjort det etter hvert.

– Bekymrer det deg?

– Nei, egentlig ikke. Det er et lite uromoment innimellom, men jeg ser ikke på det som noe stort problem enda. Jeg er fortsatt ung og hvis jeg blir skada kan jeg fortsatt ta meg en jobb eller utdanning.

Hør radiofortellingen om det å velge mellom å få seg en utdanning, og det å satse på å bli basketproff i utlandet i P3-dokumentaren om Arne Ingebrigtsen (23): «Store drømmer, små marginer»

Camilla Hellum

Dokumentarist Camilla Hellum

Marius Rønnekleiv

Dokumentarist Marius Rønnekleiv


Harmeet Singh (23) er et ungt fotballtalent som har spilt for både Vålerenga, Feyenoord og Molde – samt landslaget – frem til nå. (Foto: Erlend Aas / NTB scanpix)
Harmeet Singh (23) er et ungt fotballtalent som har spilt for både Vålerenga, Feyenoord og Molde – samt landslaget – frem til nå. (Foto: Erlend Aas / NTB scanpix)

– Utdanning er viktig

Harmeet Singh (23) hadde muligheten til å bli fotballproff i utlandet da han var 15 år, men valgte heller å bli hjemme for å gå ferdig videregående skole.

Han har til tross for sin unge alder lenge markert seg som en habil fotballspiller i Norge. Det kom derfor ikke som noen overraskelse at Harmeet i juni i fjor signerte kontrakt med Feyenoord, pakket snippvesken og satte kursen mot Nederland. At han under ett år senere er tilbake i fedrelandet med Molde-kontrakt i lomma, derimot, kom nok som en overraskelse på noen. Singh ønsker seg tilbake ut over landegrensene i fremtiden, men ikke for enhver pris.

Harmeet mener at det å spille i utlandet ikke er noe ”man bare finner ut”.

– Så lenge du jobber hardt, presterer og er målbevisst så gjør det at slike dører åpnes opp. Gjennom målbevissthet, prestasjon og hardt arbeid så er alt mulig.

– Fotball begynte jeg med allerede som femåring, og jeg sa til meg selv at jeg ville satse da jeg begynte på Vålerenga i 2003. Jeg spilte meg opp gjennom systemet til jeg ble A-lagspiller, før jeg dro videre til Nederland og nå Molde.

I tillegg til å gjøre karriere på Vålerenga har Harmeet vært på alderbestemte landslag siden han var 15.

Ikke for enhver pris

Selv om utlandet alltid har vært, og fortsatt er, det langsiktige målet til Harmeet Singh, har han både takket nei til, og avsluttet utenlandsspill. Å fullføre videregående utdanning har vært viktig for fotballspilleren, og var derfor hovedfokus etter ungdomsskolen.

– Skole er viktig. Jeg hadde muligheten til å bli proff i utlandet da jeg var 15 år, men jeg valgte heller å bli hjemme for å gjøre ferdig videregående.

– For meg var løsningen å gå på Wang Toppidrettsgymnas, hvor jeg fikk utdanningen jeg trengte kombinert med nok fotballtrening. Å gå der gjorde det mye enklere for meg å fokusere på de rette tingene til enhver tid.

– Ønsker du å spille i utlandet igjen?

– Ja, klart jeg vil det. Mitt største mål er å bli en best mulig fotballspiller! Og jeg vil jo komme meg ut igjen, klart det, men jeg vil etablere meg på landslaget og vinne noe med Molde, det er de målene jeg har satt meg nå.

Hør radiofortellingen om det å velge mellom å få seg en utdanning, og det å satse på å bli basketproff i utlandet i P3-dokumentaren om Arne Ingebrigtsen (23): «Store drømmer, små marginer»

Camilla Hellum

Dokumentarist Camilla Hellum

Marius Rønnekleiv

Dokumentarist Marius Rønnekleiv


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)