Ti amo, Marit Larsen

På grunn av den økonomiske krisen er hver tredje unge italiener uten arbeid.

I konkurranse med nesten fire millioner andre unge arbeidsløse er sjansene små for å finne en god jobb akkurat nå.

Men i Norge trengs det folk, og Dennis Dalla Torre (28) fra Bologna har en plan. I jakten på norsk statsborgerskap vil han fri til sin store heltinne Marit Larsen.

Hør dokumentaren

 

Denne dokumentaren er laget for Radiodokumentaren på P2. Dokumentaren er laget av Sindre Leganger. Teknisk regi ved Kjetil Hansen. Konsulent Hege Dahl.

Sitat start
Jeg vil bli en ekte nordmann.

NRK Radiodokumentar på P2


 

Dokumentarist og frilansjournalist Sindre Leganger forteller om sitt møte med Bologna og finanskrisen i Italia. (Foto: Valerio Pierra / Montasje: NRK)

Dokumentarist og frilansjournalist Sindre Leganger forteller om sitt møte med Bologna og finanskrisen i Italia. (Foto: Valerio Pierra, Flickr / Montasje: NRK)

Bomser og Berlusconi i Bologna

 

Italienere flest er ikke fattige

Stanken av billig sprit og svette slo mot meg allerede da jeg var flere meter unna. Det var en brennhet september og bare noen uker siden jeg hadde flyttet til Bologna i Italia. Den første tiden hadde vært travel og jeg hadde ikke fått utforsket byen skikkelig. En søndag formiddag la jeg derfor i vei for å finne ut hva stedet kunne by på. Med ett var søylegangen foran meg blokkert av det som virket som en livløs mann.

Jeg gikk nærmere – skitten hud, feite hårtuster spredt utover fortauet, et åpent gap der de fleste tennene manglet.

Inntil veggen bak ham sto tomme ølbokser. En uteligger hadde sovnet midt på fortauet i septembersolen. For å ikke forstyrre forsøkte jeg liste meg forbi. Da jeg stod med ett bein på hver side av kroppen hans, i ferd med å passere, oppdaget jeg beltespennen. Den rektangulære metallplaten blinket i sollyset, i sterk kontrast til resten av mannens antrekk. Vanskelig å si om den var ekte eller ikke, men den var hvertfall blankpolert og holdt i perfekt stand. Bokstavene ARMANI skinte mot meg. Jeg jumpet over mens mannen sov uforstyrret videre.

Jeg forteller denne historien fordi den er et bilde på hvordan den økonomiske krisen rammer italienere i dag. Italienere flest er ikke fattige, på samme måte som folk på landsbygden i Sudan er fattige. Folk flest eier mye – veldig mange italienske familier bor i sine egne hus og leiligheter, og de har hatt råd til å kjøpe seg lassevis med pasta og olivenolje, rødvin og prosecco, stilige dresser og høyhælte sko. Problemene kommer når de mister jobben, og ikke lenger kan fortsette den gamle livsstilen. Det opplever mange italienere for tiden, blant annet min romkamerat Francesco Antinolfi.

Francesco er en kort, skallet mann på 43 år fra Napoli. For et år siden jobbet han som ufaglært selger i en av Bolognas tøyforretninger og sparte opp penger til å kjøpe seg sin egen leilighet. En kveld fikk han vondt i magen. Etter noen undersøkelser slo legen fast antydning til leversvikt, og Francesco ble straks innlagt på sykehus. Etter noen uker følte han seg bedre og ble skrevet ut – men da hadde han allerede blitt oppsagt fra jobben. Uten annen inntekt enn et lite trygdebeløp hver måned måtte derfor Francesco finne en romkamerat til å dele utgiftene på leiligheten han leide. Slik kom jeg inn i bildet.

Ukas dokumentar handler om italieneren Dennis Dalla Torre (28) er oppvokst i Bologna. Her er fra en reise til Køln i Tyskland. (Foto: Privat)

Ukas dokumentar handler om italieneren Dennis Dalla Torre (28) er oppvokst i Bologna. Her er fra en reise til Køln i Tyskland. (Foto: Privat)

Sitat start
Jeg hadde stoppet sykkelen for å se innslaget, og nå fikk jeg et glass vin i neven.
Il Cavaliere

Som veldig mange andre italienere jeg har møtt, mente Francesco at mye av det som ikke fungerer i dagens Italia er Berlusconis skyld. På kjøkkenet vårt hadde vi en flaske av Berlusconis egen «Il Cavaliere»-vin. Francesco hadde kjøpt den for spøk i Milano for mange år siden, og sverget at den skulle drikkes den dagen Berlusconi ga seg som statsminister.

Kvelden 16. november 2011 satt jeg på en restaurant med noen italienske venner. Alle hadde mobilene framme og oppdaterte kontinuerlig for å se de siste nyhetene. Ryktene gikk om at Berlusconi skulle trekke seg! Etter flere timer var det forsatt ikke kommet noen bekreftelse og vi brøt opp. På sykkelturen gjennom universitetsgaten hjemover hørte jeg med ett et voldsomt brøl. I et fullstappet lokale ved universitetsplassen ble nyhetene vist på storskjerm. Berlusconi hadde akkurat bekreftet at hans statsministerperiode var over. Det brøt øyeblikkelig ut en folkefest med sang, skåling og klemmer.

Jeg hadde stoppet sykkelen for å se innslaget, og nå fikk jeg et glass vin i neven. Festen varte til langt på natt.

Neste morgen møtte jeg Francesco på kjøkkenet.

«Nå, skal du ikke åpne vinen?» spurte jeg. Han tenkte lenge før han svarte.

«Nei, jeg tror dessverre ikke vi er kvitt ham ennå…. Den dagen Berlusconi dør, da skal den åpnes!»

Uansett hvem som har skylden for Italias problemer, er det folk som Francesco Antinolfi og Dennis Dalla Torre (som dokumentaren handler om) som lider. Når økonomien går dårlig blir det vanskelig å finne jobb. Unge og ufaglærte er de første som presses ut av arbeidsmarkedet. Da hjelper det ikke å eie en skreddersydd Armani-dress eller et par håndsydde skinnsko – uten inntekt eller noe å gjøre, kommer de ingen steder. For mange er eneste alternativ å bo hjemme og gå arbeidsledige.

Når du er i 30-40 årene er ikke det noe særlig.

Hør dokumentaren | Si din mening

Il Cavaliere

En karikaur av Silvio Berlusconi, fikset av DonkeyHoteyFlickr.

BylinebildeSindre Leganger
sindre@sindreleganger.no


 

Dundundun

(Video: Nareas Sae-Khow, NRK)

En slags tragedie

Når arbeidsledigheten blant unge i Hellas er på rekordhøye 50,8 prosent
så er det ikke lenger tragisk. Det blir rett og slett komisk. Om enn håpløst.

 

ATHEN (P3 Dokumentar) – Du er journalist ja? Alle dere er jo så opptatt av hvor fælt det er her. Men se deg omkring! Hellas er så vakkert at alle vil hit. Angela Merkel i Tyskland og EU elsker oss så mye at de vil kjøpe våre øyer!

Daniela Stfanovic (28) bryter ut i latter. Jeg humrer forsiktig med. Et par turister kikker nysgjerrige på oss mellom suvenirstativene for å finne ut hva som egentlig var så artig.

– Jo, men seriøst. Situasjonen er kjip, hikster Daniela frem mens hun fortsatt smiler.

Skyhøy arbeidsledighet

Himmelen er blå og mange av folka som vrimler rundt oss i gågata er rett ut griserosa. I Athen og resten av Hellas er turistsesongen snart i gang for alvor. Og da skal det jammen selges suvenirer. Er du ute etter små versjoner av Akropolis eller bare et par steinugler å fylle hylla hjemme med, så selger Daniela og hennes 90 år gamle butikkspartner deg gjerne det.

– De kjøper mindre enn før. Både i størrelse og kvantitet. Og spanjoler og italienere kjøper ingenting. De som kjøper mye er kinesere.

Daniela er ei av de heldige. Turistene fortsetter i hvertfall å komme, selv om det er dårlige tider i Europa og verden forøvrig. Men de i Hellas som ikke jobber i turistbransjen, de er det verre med:

Arbeidsledigheten spratt nettopp opp til 21,8 prosent, og blant unge mellom 15 og 24 år så er den på hele 50,8 prosent.

– Det var jo derfor vi flyttet hit, jeg og min forlovede for åtte år siden, for å finne jobb.I Serbia gikk det jo ikke, sier Daniela med alvor i stemmen,

Men det ble ikke helt som de hadde tenkt. Hennes forlovede døde i en bilulykke, og Daniela har bare tatt diverse småjobber før hun til slutt havnet her i suvenirbutikken i Polygnotou-gaten for fire år siden.

– Hola! Hola!

En gruppe med spanske unge og kjekke menn i solbriller nærmer seg.

Daniela begynner å snakke som en spansk foss og forklarer dem veien videre når hun innser at de ikke har lyst på verken ugler eller halskjeder.

– Hvor mange språk kan du snakke egentlig?

– Fem språk flytende. Gresk, serbisk, spansk, italiensk og engelsk. Dessuten kan jeg jo si ting som ”hai, hvurdan har do dæt?” på andre språk selvfølgelig.

– Men har du planer om å stikke herfra?

– Jeg elsker Hellas og føler meg som en skikkelig greker. Jeg har ikke tenkt meg noen steder.

(Artikkelen fortsetter under bildegalleriet)


Suvenirselgeren

Daniela Stfanovic (28) som opprinnelig er fra Serbia, arbeider med å selge suvenirer til turistene i Athen. – Det merkes at det er dårligere tider i Europa. Nå om dagen er det kineserne som kjøper mest! (Alle foto: Nareas Sae-Khow, NRK)

Ting og tang

Dette selger visstnok som hakka møkk i Athens turiststrøk. Hvem vil ikke ha ugler og miniatyrer av velkjente Akropolis?

Ikke spør - kjøp!

Daniela Stfanovic arbeider i suvenirsjappa med ei dame på 90 år som ikke likte reporter Nareas noe særlig. Han kjøpte jo ingenting.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

Selvmord i protest

Folk har lagt ned blomster ved dette treet på Syntagma-torget, hvor en pensjonist som var i bunnløs gjeld skjøt seg selv i protest mot den greske regjeringen.

Minne om død og opptøyer

Etter at den 77 år gamle mannen tok selvmord i begynnelsen av april så brøt det ut opptøyer i gatene. Igjen.

Trekkspill for føden

Disse to 13-årige og hjemløse rumenske guttene spiller på metroen for å skaffe seg mat. ”No money. No home. Sleep in park!” var det eneste guttene kunne si på engelsk.

Hjemløs

En rett grei fyr som reporter Nareas traff på gata, og som var både arbeidsløs og hjemløs – tydeligvis.

Hjemløs

Han er ikke akkurat den eneste som ligger på gata. Athen er full av unge og gamle som har blitt tvunget ut i elendighet den siste tiden.

Hjemløs

I følge pappskiltet så har mannen vært arbeidsløs i seks måneder. Fyren kunne ikke engelsk, men ved hjelp av en forbipasserende dame så var det noe i den duren. Om du kan oversette, fortell oss gjerne hva som står der! (Dette er jo helt gresk for oss ...)

Turistbefengt torg

Monastiraki-torget en sein ettermiddag. I bakgrunner skimter man Akropolis!

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

BMX-banden

Egor Kompisev (18) har ingen tro på framtida til Hellas. – Alt er bare helt fucked up. Jeg stikker kanskje til utlandet i løpet av sommeren.

BMX-banden

Egor Kompisev og kompisene. Gutta ble kjent med hverandre gjennom en BMX-sjappe alle stakk til for å kjøpe sykkeldeler.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

Studenten

Økonomistudenten Natasha Anastasiou (21) er en av mange studenter som demonstrerer i gatene mot myndighetenes håndtering av gjeldskrisen i Hellas. – Jeg er forbannet. Både på de korrupte politikerne og på at folk har lurt seg unna skatten i årevis.

Trygdekontoret

Greske NAV (OAED) får kjørt seg i disse dager. Det er nesten ingen jobb å få via kontoret. De som er innom her, kommer kun for å få arbeidsledighetstrygden sin.

Må bo hos foreldrene

Sofia Yiannaka (32) er egentlig regnskapsfører. Men hun har vært arbeidsledig de siste 20 månedene. – Jeg har måttet flytte inn til foreldrene mine. Og det er de som forsørger meg. Det skal jo ikke være sånn.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU.

En nedtagget by

Sentrum av Athen er nærmest nedtagget. Og overalt ser man politiske motiver, rettet mot politikerne og EU. (Alle foto: Nareas Sae-Khow, NRK)

1 / 25

 

En sint by

Det er litt uvant egentlig. Nærmest alle gater i sentrum er blitt nedtagget. Og påfallende mange motiv er av politisk art – rettet mot myndighetene og EU. Grafittien er sammen med meget godt synlig opprørspoliti på gatehjørnene noe som særpreger den greske hovedstaden anno 2012.

Like lenge (og det begynner å bli lenge!) som vi har fått høre at Hellas er på randen av konkurs, så har det vært voldelige demonstrasjoner her. Senest for et par uker siden brøt det på nytt ut opptøyer i byen etter at en pensjonert mann som var nedtynget i gjeld skjøt seg selv på Syntagma-torget – rett fremfor parlamentsbygningen.

– Han hadde skrevet på en lapp at han rett og slett ikke klarte mer, han spiste visstnok fra søppeldunkene til folk. Selvmordet var ment som en protest mot den greske regjeringen. Først var vi alle i en dyp sorg, før mange ble skikkelige sinte og tok til gatene, forteller en ung fyr i svarte briller og blå caps til meg.

– Helt fucked up

Egor Kompisev (18) kikker ut i luften og tar et blås av røyken før han retter litt på både capsen og BMX-sykkelen han sitter på. Jeg møter Egor i Kerameikosparken hvor han kjører med sine BMX-kompiser i dag.

– Det er helt fucked up. Det er mye politi rundt omkring nå, spesielt i området rundt parlamentsbygningen. Det har vært så mye politibrutalitet i forbindelse med demonstrasjonene at mange av oss nå virkelig hater dem. Hellas er helt på trynet.

Egors familie klarer seg enn så lenge. Både mamma og pappa har jobb – han i byggebransjen og hun har deltidsjobb i forsikringsbransjen. Selv har han ingen planer om høyere utdanning, det er vel ingen vits uansett.

– Jeg har ingen som helst tro på at det vil bli noe bedre med det første. Jeg satser på å bli tattovør, er snart ferdig med opplæringen. Har planer om å starte opp et studio her, men hvis det skjærer seg så stikker jeg bare til utlandet som alle andre. Kanskje Østerrike?

Det er mye politisk graffiti i Athens gater - rettet mot de greske myndighetene og EU. (Foto: Nareas Sae-Khow/NRK)
Det er mye politisk graffiti i Athens gater - rettet mot de greske myndighetene og EU. (Foto: Nareas Sae-Khow/NRK)
Sitat start
Vi overlever ikke hvis det fortsetter slik som det er idag.
Det store selvbedraget
Det er kveld i Athen men fortsatt varmt i luften. Fra lang avstand hører man komprimert summing av mennesker fra det lille Exarchion-torget. Når man vel kommer fram så møtes man av en luftvegg av hasj, og det vrimler av folk i tyveårene som sitter på alt som kan sittes på og rundt dem er det bunker med brune og tomme ølflasker. Studenter, punkere, hippier og en og annen malplassert eldre fyr i dress. Ved én av parkbenkene står Natasha Anastasiou (21) og vinker til en venninne som skal rekke siste toget hjem.

– Jeg er først og fremst forbannet. Både på de korrupte politikerne som årevis har lurt unna penger i sin egen lomme og som samtidig har ljugd om hvordan statskassen har vært full, mens den egentlig har vært bunnskrapt.

Hun tar en pause for å justere engelsken sin og fortsetter.

– Og jeg er forbannet på det greske folket som har lurt seg unna fra å betale skatt. Gjelden som Hellas nå er nedsyltet i bunner i nettopp i denne ukulturen, selvbedraget. Politikerne har utnyttet folket, og folket har latt seg lure. Vi har jo i realiteten drevet på stjålet penger fra hverandre gjennom statskassen.

Natasha studerer økonomi i byen Tripoli og er hjemme for å besøke foreldrene sine, som da også er økonomer. Hver familiemiddag går med for å diskutere Hellas’ fremtid.

– Vi overlever ikke hvis det det fortsetter slik som det er idag. Lønningene har jo stupt . Folk som før levde av 3 000 Euro i måneden jobber nå for 400–500 Euro, mens prisene fortsatt er som før. Mine venner som faktisk har en jobb å gå til arbeider så og si gratis. Arbeidsrettigheter kan vi se langt etter, det er unntakstilstand der ute.

Natasha har snart fullført sin bachelor, men en grad fra universitetet betyr i praksis ingenting i Hellas for tiden. Som mange andre studenter tenker hun på å stikke. Til et sted hvor det går an å leve normalt. Men helst hadde hun jo blitt igjen.

– Har du vært med og demonstrert i gatene?

– Ja. Og det vil jeg fortsette med. Neste planlagte store demonstrasjon i Athen er den 26. april, og hvis jeg er i byen da så blir jeg med, sier Natasha tydelig og høyt.

– Men mange av de som er sinte på politikerne skjønner ikke at de selv er en del av problemet. Hellas kommer fortsatt å være en tragedie de neste fem årene hvis vi ikke er villige til å forandre oss. Både hvordan vi tenker og handler. Det er nyvalg 6. mai og jeg håper på at det vil bli bedre med andre partier og politikere som nå er på banen – men jeg er sannelig ikke sikker.

Det lokale arbeidskontoret (OAED) i Kallirois. (Foto: Nareas Sae-Khow/NRK)
Det lokale arbeidskontoret (OAED) i Kallirois. (Foto: Nareas Sae-Khow/NRK)
Trygdekontoret
– Vi ble oppsagt én etter én. Servitørene, kassereren, vi på kjøkkenet og daglig leder. Alle åtte. Jeg husker det godt, det var en mandag da sjefen min kom og fortalte det til meg.

Det var juli 2011. Ni måneder etterpå står kokken Francis Cabuyao (27) og henger utenfor det lokale arbeidskontoret (OAED) i gaten Kallirois, med en kølapp i hånden hvor det står 218 på. Han venter på å få utbetalt arbeidsledighetstrygden på 340 Euro.

– Lønningene våre ble jo alltid utbetalt for seint i månedene før, så kanskje var det like bra? Restauranten gikk jo ikke rundt, så det var ikke noe rart at de måtte stenge, forteller Francis oppgitt.

Fremfor oss blinker det plutselig 218 oppunder taket og jeg ønsker Francis lykke

til videre, før han rusler bort til skranken.

Jeg tenker for meg selv at lyden av arbeidsløshet er piping. For i dette rommet – hvor en pappa står og venter med dattera si i hånden og ei gråhåret dame sitter og stirrer skeptisk på meg – så piper det stadig vekk. Hver gang en ny person kommer inn døren så trykkes det på kølapp-automaten. «Piiiip».

– Nei, jeg er ikke her for å hente ut penger, men for å fornye den statlige helseforsikringen som jeg fortsatt har rett på. Myndighetene betaler ut maks 12 måneder med arbeidsledighetstrygd. Jeg har vært arbeidsløs i 20 måneder.

Sofia Yiannaka (32) skulle ha holdt på med regnskapsføring, men i stedet sitter hun på huk ved siden av en barnvogn utenfor

arbeidskontoret og leker med niesa Anastasia (1,5) som bare smiler. Sofia bor nå hos sine foreldre.

– Det føles forferdelig at foreldrene mine må forsørge meg. Jeg er jo voksen. Men ingen selskap vil ansette meg, de ser jo bare ei dame som er på nippet til å gifte seg og skaffe barn. Jeg er uattraktiv i markedet, de vil heller ansette yngre folk – som de kan betale en mye lavere lønn til.

Men Sofia har ikke tenkt å gi opp. Hun vil fortsette søke. For det er jo ikke noe alternativ for henne.

– Hele verden sliter vel om dagen? Jeg er jo ikke den eneste akkurat. Se deg rundt.

BylinebildeNareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no


 

Dundundun

– Norge vil bli rammet

 

Statsminister forklarer finanskrisen:

– Det er ikke et spørsmål om Norge vil bli rammet av den europeiske gjeldskrisen, men når og hvor sterkt vi rammes, mener statsminister Jens Stoltenberg.

Sitat start
Hvis oljeprisen går ned kan vi få alvorlige problemer.

Reporter Ingunn Solheim, NRK

Dundundun

 

Skjerpings!

 

Vi nordmenn surfer rundt i livet på et rekesmørdbrød, med ræva full av oljemajones. Mens resten av Europa opplever en kjempekrise.

Kommentar: Europa sliter med enorm arbeidsledighet. 16 millioner Europeere er uten jobb. I Spania er 23% jobbløse. Situasjonen er aller verst for de unge. Halvparten av de unge i Spania mangler jobb, og det blir det selvsagt bråk av. Jeg skjønner de unge spanjolene, grekerne og italienerne kjempegodt. Hadde noe sånt vært tilfelle her, så hadde også vi trukket til gatene med massive demonstrasjoner. Det å være reelt arbeidsledig er en helt fortvilt situasjon.

Til og med våre nærmeste naboer i Sverige sliter med gedigen arbeidsledighet.

Situasjonen er en helt annen her i Norge. Her er vi så rike at vi ikke gidder å jobbe. Fordi drømmejobben ikke er ledig. Hadde du bodd i et hvilket som helst annet europeisk land,

hadde du drømt om jobb, og ikke vært grinete fordi drømmejobben ikke er ledig.

Mens Europa sliter vettet av seg med enorme økonomiske utfordringer, suller vi i rike nord med vårt, og vi sutrer som aldri før.

Her tillater vi oss å gå på NAV fordi vi venter på at den rette jobben skal lande i fanget på oss, mens vi sitter på baken og skriver kronikk om det i avisa. Vi har til og med fått et nytt verb. Å NAVe har blitt et uttrykk i norsk språk. Unge folk forventer å kunne ta et friår og få penger fra staten. Penger som egentlig skal gå til å hjelpe folk som sliter med sykdom, eller av en eller annen uheldig grunn har havnet utenfor arbeidslivet. De fleste rister heldigvis på hodet over dette, men unntak finnes dessverre. Noen synes at dette er helt topp – at det er greit å gå på statlig vente-på-drømmen-stipend. Dette er helt på jordet i min bok.

Våre støtteordninger er til for de som trenger det, ikke for de som ikke gidder å bidra.

Bjørn Tore Grøtte er radiosjef for P3 og mP3. (Foto: Pressefoto, NRK)

Sånn skal også regelverket være. Men siden flere NAVer av gårde, så fungerer åpenbart ikke de reglene. Og det er på høy tid at dette strammes inn, og Ola Dunk strammes opp.

Dersom vi sliter med å forstå hvor bra vi har det i Norge, så bør vi få nesetippen ut av drinken når vi stikker på Europaferie i sommer. Tar vi et glass for hvert ”til salgs-skilt” vi ser i løpet av en time i en spansk by, så er vi så dritings som bare nordmenn på sydentur kan være.

Og det gjør ikke noe om vi blir så fyllesyke at vi blir liggende dagen derpå. En av tre av oss mener nemlig det er legitimt å være hjemme fra jobb på grunn av fyllesjuke. Så en telefon til legen kan fort gi oss sykemelding sånn at vi får igjen den tapte feriedagen.

BylinebildeBjørn Tore Grøtte
bjorn.tore.grotte@nrk.no


 


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)