Veibomba i Almar

Søndag 27. juni 2010 kjører Christian Lian (31), Simen Tokle (24), Andreas Eldjarn (21) og Trond Bolle (41) gjennom Almar, en liten landsby i Afghanistan.

De er ute på oppdrag for Forsvaret, noe de alle har vært flere ganger tidligere.

Den eldste av de fire, Trond Bolle, har bestemt seg for at dette er hans siste opphold i Afghanistan. Nå holder det, har han sagt til familien sin.

Bare én tur til, så er det slutt.

Men Trond kommer aldri tilbake til Norge. Det gjør ikke Christian, Simen eller Andreas heller. Bilen deres, som er pansra, ruller over en veibombe.

Eksplosjonen er så kraftig at de norske soldatene mister livet umiddelbart.

Hvem var de fire som satt i bilen den søndagen? Og hva var det egentlig som skjedde?

− Jeg var aldri redd når han var ute. Jeg tenkte rett og slett at han var udødelig.

– Bjørg, kona til Trond

 

Episode 1: Den siste turen

Episode 2: Veibomba

Episode 3: Tida etterpå

 

Hjemme i Kristiansand har Anne Lian laget en vegg til minne for sønnen Christian. Foto: Nora Brønseth, NRK P3
Hjemme i Kristiansand har Anne Lian laget en vegg til minne for sønnen Christian. Foto: Nora Brønseth, NRK P3

 

– Han var veldig glad i å være ute. Ofte hadde han ikke tid til å spise middag hjemme, så da måtte jeg stå i døra og gi ham maten rett fra tallerkenen. Han måtte jo ut igjen med én gang.

Anne Lian smiler svakt. Christian, sønnen hennes, hadde tidlig en trang til å utforske alt mulig. På veggene hjemme i Kristiansand er han overalt – både som baby, liten gutt og ung voksen. Flere av bildene er preget av uniformen hans, som han tydelig bar med stolthet.

– Han hadde en beundringsverdig ro over seg, i alt han gjorde. Jeg vet nesten ikke hva som skulle til for å vippe ham av pinnen, sier Anne.

Christian tar med seg denne roen når han går inn i Forsvaret som tenåring. Karrieren hans starter i Kystjegerkommandoen, hvor han trenes opp til å jobbe alene i områder som en fiende kontrollerer. Christian blir skarpskytter, noe som innebærer at han blir trent opp til å finne fienden – og til å skyte den.

Når han setter seg på flyet til Afghanistan for første gang, er han 26 år gammel.

Ekstreme forhold

I desember 2001 lander de aller første norske spesialsoldatene på afghansk jord. På dette tidspunktet er Afghanistan det femte fattigste landet i verden. Krigen har herja siden 1970-tallet, og Taliban styrer over 95 prosent av landet. Med Talibans samtykke blir Afghanistan brukt som base for planlegging av terrorhandlinger.

De norske soldatene skal, sammen med internasjonale styrker, hindre at landet blir brukt som fristed for internasjonal terrorisme. Dessuten skal de bidra til å bygge opp det afghanske samfunnet. Da Christian setter seg på flyet i 2006, har han vært i Forsvaret i seks år. Hjemme på Sørlandet sitter mamma Anne, som føler seg sikker på at sønnens valg er reflektert og veloverveid. Christian og de andre vet hva de holder på med, tenker hun.

- Christian og jeg kniva ofte om å være best, men Christian vant alltid, sier Ytterbøl, som var en god kollega og venn. Foto: Nora Brønseth, NRK P3
– Christian og jeg kniva ofte om å være best, men Christian vant alltid, sier Ytterbøl, som var en god kollega og venn. Foto: Nora Brønseth, NRK P3

 

– Det var bare Christian som kunne være rolig, sier Christian Ytterbøl (41).

Han (som for ordens skyld blir kalt Ytterbøl i resten av denne saken) møter navnebroren sin på begynnelsen av 2000-tallet, mens de begge er unge soldater i Forsvaret. De finner tonen umiddelbart, blir gode venner, og i 2009 reiser de ned til Afghanistan for en ny runde med jobbing – sammen. Oppholdet blir slett ingen enkel affære.

– Det var veldig ekstreme forhold der nede på den tida. Vi skjønte fort at det var mange som var interesserte i å skyte på oss, forteller Ytterbøl.

Utpå våren havner Christian og flere andre fra patruljen hans i en vanskelig situasjon: De blir tatt i et bakholdsangrep, noe de ikke klarer å komme seg ut av alene. Ytterbøl, som i utgangspunktet sitter hjemme i leiren, må kaste seg rundt. Han rekker nesten ikke å ta på seg uniformen, en gang.

– De ble i et bakhold på en sånn måte at de ikke klarte å bevege seg. Dermed var de helt avhengige av at vi andre klarte å komme inn fra en annen vinkel, slik at kontakten ble brutt, sier Ytterbøl.

Og mens han og makkeren stadig blir mer urolige, er Christian sindigheten selv. Den bløte sørlandsdialekta er stadig innom sambandet. «Kommer dere snart», undrer Christian. «Det er litt travelt her nå».

– Da alt var over noen timer seinere og vi endelig kunne samle oss i leiren, fikk han en god klem. Det var en veldig spesiell opplevelse, sier Ytterbøl og smiler tankefullt.

– Christian var så flink til å få ut det beste i folk i ekstreme situasjoner. Han ga meg en ro, og sånn var det alltid når vi jobba sammen.

Blytunge treningsøkter

En annen flink fyr Ytterbøl blir kjent med gjennom Kystjegerkommandoen, er Andreas Eldjarn fra Tromsø. I likhet med Christian er han skarpskytter, og det er Ytterbøl som lærer ham opp. Andreas er bare 20 år, kanskje en av de aller yngste Ytterbøl har sett på et kurs som dette.

– Ideelt sett skal man ha flere års erfaring før man går over i et sånt fag, men Andreas… han var et supertalent. Han var egentlig irriterende god, sier Ytterbøl og ler.

Andreas klager aldri under øvelsene, selv ikke når det er så kaldt ute at fingrene hans skifter farge. Og hvis Ytterbøl spør om han fryser, er svaret bestandig det samme: «Neida, jeg er bare litt blå. Det går fint!».

– Han sutra aldri så jeg hørte det.

Oppdragene i Afghanistan var ofte preget av lange dager og høy varme. Etter Simen Tokles død fikk bestevennen hans, Sigve, laget et armmerke hos den lokale merketrykken i Meymaneh med Simens kallenavn på. Her er Sigve avbildet ute i felt. Foto: Marius Arnesen, NRK
Oppdragene i Afghanistan var ofte preget av lange dager og høy varme. Etter Simen Tokles død fikk bestevennen hans, Sigve, laget et armmerke hos den lokale merketrykken i Meymaneh med Simens kallenavn på. Her er Sigve avbildet ute i felt. Foto: Marius Arnesen, NRK

Ytterbøl har også ansvaret for å trene opp Simen Tokle, som kommer fra Ballangen. De unge soldatene kjøres hardt, mange av treningsrundene er beintunge, og Ytterbøl kan kjenne at han ikke er spesielt populær. Gutta er slitne og lei.

Ytterbøl begynner nesten å tvile på sin egen lederstrategi. Blir det for mye?

– Simen var ikke i min patrulje, men jeg kan huske at han kom bort til meg en gang. «Jeg vet hvorfor du gjør det du gjør. Det kalles tough love», sa han. Og det hadde han jo helt rett i, sier Ytterbøl.

Kommentaren fra Simen sitter i ham lenge. Han fortsetter å presse soldatene sine på samme måte som før, for nå vet han at minst én i gjengen skjønner poenget med de tøffe treningsøktene.

I juni 2010 reiser både Simen, Andreas og Christian ned til Afghanistan for å jobbe. Der møter de spesialsoldaten Trond Bolle.

Brødre på krigsstien

– Vi arrangerte boksekamper i kjelleren hjemme hos oss. Vi fikk bare tak i ett par med boksehansker, så vi måtte ta én hanske på hver hånd. En gang ble jeg slått i svime, husker jeg – og det sier vel litt om hvor langt vi kunne dra det.

Freddy Bolle sitter i sofaen sin på Vestby, bare noen kilometer fra barndomshjemmet. De var fire brødre som vokste opp her, og Trond var den yngste av dem. Det lange, lyset håret hans er bare én av grunnene til at han ofte blir utsatt for brødrenes utspekulerte rampestreker. Men de leker sammen også. I skogen graver de ned skatter, leker gjemsel og krig.

I skogen på Vestby løp Freddy Bolle rundt med Trond og de to andre eldre brødrene sine i hele barndommen. – Det var hard lek, men aldri ondskap, forteller Freddy. Foto: Nora Brønseth, NRK P3
I skogen på Vestby løp Freddy Bolle rundt med Trond og de to andre eldre brødrene sine i hele barndommen. – Det var hard lek, men aldri ondskap, forteller Freddy. Foto: Nora Brønseth, NRK P3

Etter hvert lærer Trond hvordan han skal ta igjen når storebrødrene var på krigsstien – og snart er det ikke bare dem han slåss med. Lensmannen er ofte på døra for å spørre etter ham, men Trond klarer som regel å snike seg unna. Han er ganske flink til sånt. Og selv om han åpenbart er tiltrukket av fysiske kamper, har han også en glødende interesse for krigshistorie. Han sluker alt han kommer over av litteratur om spesialsoldater.

Noen år seinere, i 1989, blir han en slik soldat selv. Inspirert av storebror Freddy, som er i Marinen, jobber han seg inn i Marinejegerkommandoen – en spesialstyrke som preges av mye hemmelighold. Marinejegerne er de fremste av de norske elitesoldatene, og rangeres på høyde med de beste spesialenhetene i verden.

– Det er vel den hardeste utdanningen du får i Norge. Jeg er veldig stolt over at han ble marinejeger, sier Freddy.

Dedikert soldat

På Toten, i et stort gårdshus, sitter Bjørg Gjestvang. Det er snart 25 år siden hun var på seiltur i Hellas sammen med noen venner. Underveis blir de tvunget til å ta inn på en liten øy, da et plutselig uvær ødelegger de opprinnelige planene deres.

Og der er han, mannen med det rufsete håret og den slitte shortsen.

– «Oj, for en kjekk fyr», tenkte jeg.

Trond vil at Bjørg skal bli med ham og reisefølget hans videre i deres båt, men det kan hun ikke. Istedenfor bytter de musikken sin med hverandre – det var kassetter det gikk i den gangen – og Bjørg hører på den om og om igjen, helt til båndene i kassetten er slitte og svake. Noen få dager etter at de begge er tilbake i Norge, møtes de igjen.

– Siden den dagen var det vel Trond og meg. Jeg var stupforelska, sier Bjørg.

– Trond var veldig flink med ungene. Han hadde så mye tålmodighet, forteller Bjørg Gjestvang. Bildet til venstre er det siste som ble tatt av Trond i Norge. Bildet til høyre viser Trond og broren Freddy som barn.  Foto: Privat
– Trond var veldig flink med ungene. Han hadde så mye tålmodighet, forteller Bjørg Gjestvang. Bildet til venstre er det siste som ble tatt av Trond i Norge. Bildet til høyre viser Trond og broren Freddy som barn. Foto: Privat

 

I utgangspunktet vet hun lite om hva Tronds yrke går ut på, men snart lærer hun at «jobben i militæret» slett ikke er for pyser. Trond utmerker seg raskt, og trives best i felt, ute blant gutta. Han blir en av de første norske soldatene som får reise til Afghanistan etter terrorangrepet i USA 11. september 2001.

– Trond var svært dedikert i jobben sin. Han likte best å være ute i felt, han ville ikke sitte inne og skrive doktriner, forteller Rolf Inge Roth, tidligere sjef i Marinejegerkommandoen.

De neste åra pendler han mellom Norge og Afghanistan et uvisst antall ganger. Trond er en dyktig soldat. Han er god til å hente inn informasjon om opprørerne, og han har en unik evne til å løse uforutsette situasjoner. Også på hjemmebane har han en del å drive med: Han og Bjørg har fått to sønner sammen.

– Jeg var aldri redd når han var ute. Jeg tenkte rett og slett at han var udødelig, sier Bjørg.

Bare én tur til

Søndag 2. mai 2010 blir 16 norske soldater tatt i et bakholdsangrep i Afghanistan. Ni av dem blir skadet. Trond er hjemme i Norge når angrepet skjer, men nå må han reise ned til Afghanistan igjen – for å erstatte en av de sårede kollegene sine.

Etter ni år som Afghanistan-soldat har han mista litt troen på den norske innsatsen i landet, og egentlig har han ikke særlig lyst til å dra. Dette blir hans siste opphold, sier han til familien sin. Bare én tur til, så skal han gjøre noe annet – kanskje skrive en bok.

– Jeg merka jo at han ble mer og mer sliten etter hvert som årene gikk. Og han ble lei, for han følte at det de gjorde der nede ikke hjalp noe, sier Bjørg.

– Trond og jeg hadde en del kontakt når han var ute på oppdrag, men jeg var aldri redd, sier enken Bjørg Gjestvang. Foto: Nora Brønseth, NRK P3
– Trond og jeg hadde en del kontakt når han var ute på oppdrag, men jeg var aldri redd, sier enken Bjørg Gjestvang. Foto: Nora Brønseth, NRK P3

Storebror Freddy legger også merke til at Trond var lei av Afghanistan-livet. «Jeg har lyst til å trappe ned», sa han flere ganger. Men planene blir aldri noe av. Like før han reiser ned til Afghanistan denne aller siste gangen, stikker han innom jobben til Freddy. Det pleier han aldri å gjøre.

– Han møtte meg ute på parkeringsplassen, og så fikk jeg en klem av ham. Det var helt sprøtt. Jeg har aldri fått en klem av ham noen gang, sier Freddy.

Og i slutten av mai, bare noen timer før avreise til Afghanistan, legger han armen rundt sønnen Håkon på ni år og ser mot kameraet. Det er litt rart, synes Bjørg. De pleier jo aldri å ta bilder på denne måten.

Før de setter seg inn i bilen og kjører mot flyplassen, drar Trond en vits hun skal huske resten av livet. «Du vet vel hva det betyr å ta sånne bilder», sier han. «Det betyr ulykke».

En mistenkelig motorsykkel

Lørdag 26. juni skinner sola over militærleiren i Maymaneh. Klokka er bare åtte om morgenen, men temperaturen har bikka nesten 40 grader allerede. Seks pansra biler, lastet med ammunisjon, står klare til å kjøre ut av leiren. Trond Bolle, Christian Lian, Andreas Eldjarn og Simen Tokle sitter om bord i en av dem. Nå skal de bevege seg inn i et fattig område hvor få vestlige soldater har vært tidligere.

Trond leder oppdraget, sammen med en kollega. De har planlagt dette lenge.

På de sandete og slitte bilveiene i Afghanistan er faren for veibomber stor. Foto: Forsvaret
På de sandete og slitte bilveiene i Afghanistan er faren for veibomber stor. Foto: Forsvaret

I den syvende bilen i rekka, en sivilbil, sitter den amerikanske bistandsarbeideren Stephen Smith. Han jobber for USAID, en bistandsorganisasjon som har jobba tett med de norske styrkene i Afghanistan.

Den første dagen går bra, til tross for en skuddveksling i nærheten av Ghalbala. De kjører videre mot «IED Hill», et område hvor risikoen for veibomber er høy. Om natta slår de leir på en høyde med god sikt over hele dalen, og soldatene bytter på å holde vakt. Tidlig neste morgen bærer ferden videre mot to nye landsbyer for å hilse på guvernørene der. Møtene går greit, men bistandsarbeider Stephen Smith kjenner at det ligger en ubehagelig spenning i lufta.

Alle vet at dette er et område hvor misnøye fort kan føre til opprørsaktiviteter, og det er lett for Taliban å rekruttere medlemmer her. Trond og de andre soldatene diskuterer hvilken vei som er tryggest å kjøre tilbake.

– Det er alltid en stor risiko når man drar inn og ut av et område. Når man først er inne, er man relativt trygg, for da blir man sett på som en gjest, forklarer Stephen Smith.

– Men når man drar ut igjen, er man sårbar.

De syv bilene kjører ut av området på de smale sandveiene. Støvet virvler så mye rundt dem at de ikke kan se de andre bilene i kolonna. Samtalen flyter over sambandet – alle soldatene gleder seg til å komme seg vekk fra «IED Hill». På vei ut av risikoområdet passerer bilene en mann på motorsykkel. Distriktsguvernøren i Faybrab-provinsen, som også sitter i bilen til bistandsarbeider Stephen, reagerer umiddelbart. «Det er en slem mann», sier han.

Den første bilen i rekka har også lagt merke til den mystiske personen på motorsykkel. Alle må gi lyd fra seg på sambandet med én gang, er beskjeden.

Fra den siste bilen i rekka, der Trond, Andreas, Simen og Christian sitter, er det helt stille.

Andreas Eldjarn (t.v), Trond Bolle, Simen Tokle og Christian Lian (ved rattet) foran bilen de satt i da de kjørte over veibomba 27. juni. Bildet er tatt tidligere på dagen. Foto: Forsvaret
Andreas Eldjarn (t.v), Trond Bolle, Simen Tokle og Christian Lian (ved rattet) foran bilen de satt i da de kjørte over veibomba 27. juni. Bildet er tatt tidligere på dagen. Foto: Forsvaret

 

– Det var en trykkplatebombe. Enhver bil kunne trigga den. Alle de syv bilene som kjørte i rekka, inkludert min egen, kunne gjort det. Men på en eller annen måte klarte seks biler å passere uten å utløse bomba, sier Stephen.

Soldatenes pansra biler skal være sikra mot bombeangrep på opptil seks kilo sprengstoff. Veibomba som tar livet av de fire norske soldatene, består av granater som inneholder mellom 12 og 25 kilo eksplosiver til sammen. Bilen blir delt i to når smellet kommer.

De har aldri noen sjanse.

De fire navnene

– Vi fikk en melding over sambandet – en bil var ramma av en veibombe. Først fikk vi inntrykk av at de som satt i bilen var amerikanere, og alle senka skuldrene litt. Da var det noen allierte, men ikke våre nærmeste, sier Sigve Digernes (33).

Sigve er soldat i Telemark Bataljon, en avdeling som også en del av de internasjonale styrkene i Afghanistan. Denne dagen er han er ute på et annet oppdrag, lenger nord i landet. Han og de andre soldatene reiser til åstedet for å hjelpe til – de skal sikre området og starte opprydninga. Det er mørkt når Sigve omsider kommer fram, og han blir satt til å holde vakt et sted hvor han ikke kan se den sprengte bilen.

– Etter hvert skjønte vi at de døde ikke var amerikanere likevel, for bilen var norsk. Og da begynte hodet mitt å spinne. Jeg tenkte på Simen.

Sigve holder maska, han fortsetter å gjøre jobben sin, men hjernen hans jobber på høygir. Hva hvis bestevennen hans faktisk satt i den bilen? Da er han vel død nå? Hvordan blir det å møte foreldrene hans hjemme i Norge? Hva skal han si i begravelsen?

Natta blir til dag mens Sigve står og tenker. De holder vakt helt til soloppgang. Det er viktig å vurdere området i sollyset, slik at de kan være sikre på at opprydningsarbeidet er godt nok. Taliban skal ikke kunne utnytte hendelsen til å spre sin egen propaganda.

– Så kjører vi tilbake og inn i leiren, tømmer våpnene våre for ammunisjon. Jeg kjenner at pulsen min bare stiger og stiger, kroppen er nesten helt nummen. Jeg skjønner at vi snart skal få vite hvem som har blitt drept.

Sjefen til Sigve stiller seg på en benk foran soldatene sine. «Her er navnene», sier han. Og så kommer det. Navnet til Simen og de tre andre, de Sigve ikke kjenner.

– Jeg begynte å gråte med én gang, helt ukontrollert. Man kan forberede seg så mye man vil på sånne ting. Det har vi trent på. Men når det faktisk skjer, er det helt forferdelig, sier Sigve.

– Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Bursdagsfesten

Hjemme i Kristiansand er familien Lian i full gang med feiring av ei lita tulle på fire år. Christians niese løper rundt i sommerkjole. Men Christians lillesøster, Nina, klarer å ikke glede seg over festen.

– Jeg hadde en forferdelig magefølelse hele dagen. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne ta meg sammen, for det var jo datteren min sin fireårsdag. Og på kvelden kom beskjeden. Man tror nesten ikke at man skal overleve.

Christians mamma, Anne, er også i bursdagen.

– Christian var veldig åpen rundt farene og alvoret i jobben sin. Han var tydelig på at han kunne miste livet. Men da han døde, tenkte jeg at «dette kan ikke skje».

En gang sa Christian til henne at familien måtte fortsette livene sine som før, uten ham, hvis han skulle dø ute i felt. «Dere kommer til å sørge en stund, men jeg ønsker at livet skal gå videre – og at dere skal bli glade igjen».

– Han var nok mer forberedt enn det jeg var, sier Anne.

Et annet sted i landet, omtrent på samme tid som Christians niese fyller år, har Bjørg og sønnene dratt på hytta. Også hos dem er det egentlig en hyggelig dag: Det er tid for den årlige festen i hyttegrenda. Utpå kvelden ringer Freddy, Tronds eldre bror. Han har sett nyheten om at fire norske soldater er drept i Afghanistan. Bjørg har ikke hørt noe, hun kan ikke gi Freddy noe mer informasjon.

Men så står presten og sjefen for Marinejegerkommandoen utafor soverommet.

Fra minnemarkeringen for de drepte soldatene i campen i Maymaneh. Foto: Forsvaret
Fra minnemarkeringen for de drepte soldatene i campen i Maymaneh. Foto: Forsvaret

Der og da tenker Bjørg mest på hvor Trond skal begraves. Hun skal finne det fineste stedet på gravplassen. Kanskje på toppen av en bakke, slik at han kan kikke ut og holde oversikt over alle som kommer.

– Trond og jeg hadde prata om alt. Vi hadde prata om at han skulle begraves i kiste hvis han døde. Da det skjedde, var det godt å vite hva han ville.

Turene uten Simen

I Afghanistan blir det arrangert en høytidelig seremoni for de døde soldatene. Sigve får være med og bære når Simens kiste løftes ut, til tross for at han egentlig ikke er i samme avdeling som bestekompisen.

De fire kistene blir flydd hjem til Norge. Sigve sitter i det samme flyet. Han har fått lov til å reise hjem for å delta i begravelsen. Vel framme på norsk jord blir det en ny, høytidelig seremoni. Og der, blant de pårørende, ser han Simens foreldre.

– Det var beintøft å se familien hans sitte der. Det ble en del gråting mens seremonien gikk sin gang. Jeg husker egentlig ikke så mye av det, sier Sigve.

Da han seinere får snakke ordentlig med bestekompisens mor og far, begynner de å prate om turene han og Simen pleide å gjennomføre. De var ofte ute sammen, både om sommeren og på vinterstid. Nesten en slags tradisjon. «Det må du fortsette med», sier Simens far. Og det har Sigve gjort.

– Jeg går de samme turene i dag, sju år etterpå.

Sigve og Simen pleide å gå på tur sammen. Førstnevnte (t.h.) gjennomfører fortsatt de samme turene, selv om Simen ikke er med lenger. Foto: Sigve Digernes
Sigve og Simen pleide å gå på tur sammen. Førstnevnte (t.h.) gjennomfører fortsatt de samme turene, selv om Simen ikke er med lenger. Foto: Sigve Digernes
Nora Brønseth

Dokumentarist Nora Brønseth

Line Orfjell

Journalist Line Orfjell

 

«Veibomba i Almar» er en podkast-serie i tre deler. Episodene slippes tirsdag 27. juni, torsdag 6. juli og torsdag 13. juli.

 

P3dok som podkast

 

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)