”Horton” forsøker hardt, men greier ikke bli annet enn en masete historie med en uklar moral. Dessuten fungerer den ikke på flere plan, slik de virkelig vellykkede animasjonsfilmene gjør. ”Horton redder en Hvem” passer kanskje for fem-åringer, men jeg tror til og med de vil kjede seg.
Stemmer fra støvfnugg
Elefanten Horton synes han hører stemmer fra et støvfnugg på en kløverblomst, og blir overbevist om at det er noen som trenger hjelp der. Det har han rett i, for støvfnugget rommer byen Hvemvik og dens innbyggere.
Men han møter sterk motstand fra de andre dyra i jungelen, som mener Hortons nye teorier setter hele samfunnsstrukturen i fare. Og de vil hindre Horton i å utføre oppdraget han gir seg selv, nemlig å frakte støvkornet med Hvemvik til et trygt sted.
Mer slapstick, mindre story
Regissørene Jimmy Heyward og Steve Martino debuterer, men har med seg erfaring som animatører, blant annet for Pixar. Nå jobber de for Blue Sky Studios, som også sto bak Istid-filmene. Og jeg kjenner igjen måten å gjøre det på: mer slapstick, mindre story.
Men slapstick’en er gammel og sliten, og i altfor mange tilfeller utrolig lett å forutsi. Kvaliteten på animasjonen virket OK, men ti år gammel. Det er mulig jeg ble lurt av at jeg så filmen på film, og ikke digitalt. Men hvorfor ble jeg sittende å vurdere billedkvaliteten når jeg egentlig burde vært revet med av en god film?
Morsommere med original tale?
Filmens store konflikt er litt uklar. Jeg skjønner ikke hvorfor ei kengurumor starter en heksejakt på Horton. Dette ser kanskje mye bedre ut i den 54 år gamle barneboka. Filmen blir sikkert en pen familiesuksess, men det er ingen grunn for andre til å bruke tid og penger på ”Horton redder en Hvem”.
Den norske dubbingen er for øvrig fin, men det spørs om det ikke ville vært et par hakk morsommere å se filmen med original tale, med blant andre Jim Carrey, Seth Rogen, Steve Carell og Jonah Hill.
