Jeg tror de fleste kjenner en slik fyr. En som tilsynelatende ikke kommer seg ut av redet, og som seiler gjennom livet uten å ta ansvar for egen utvikling.
Manusforfatter og regissør Todd Solondz skildrer dette med mørkesort humor i tragikomedien Dark Horse. Den har noen interessante observasjoner av mennesker i stillstand, og flere scener som er vonde og morsomme på samme tid.
Generasjonskløften mellom far og sønn er som Grand Canyon.
Så kan det virke som Solondz ikke helt kommer i mål med det han forsøker å fortelle, slik at Dark Horse fremstår som ujevn og kun delvis vellykket.
Ber ikke om publikums sympati
Abe (Jordan Gelber) er på alle måter en liten gutt i en stor kropp. Han er ansatt i farens firma og bor fortsatt hjemme hos sine foreldre, der gutterommet er dekorert med filmplakater og actionfigurer.
Så møter han ei dame som ikke totalt avviser ham. Miranda (Selma Blair) har åpenbart sine problemer, men Abe suger seg fast, bestemt på at hun er hans inngangsport til kjærlighet, ekteskap, unger og alt det som andre har.
LES: Anmeldelsen av Mer eller mindre mann
Jordan Gelber har en interessant figur å bryne seg på her, en som definitivt ikke ber om publikums sympati. Abe er umoden, ufin og ustelt. Og han kjører en gul Hummer – kanskje det mest håpløse kjennetegnet på en som forsøker å projisere styrke man egentlig ikke har.
Gelber spiller rollen med gjennomført sleiphet, slik at jeg får lyst til å ta tak i ham, riste ham skikkelig og be ham stramme seg opp og bli voksen.
Bisarr miks av drøm og sannhet
Et av filmens gjentagende høydepunkter er Abes forhold til sine foreldre (Christopher Walken og Mia Farrow). Generasjonskløften mellom far og sønn er som Grand Canyon.
Walken spiller den gråeste fisen du har sett på lenge, mens Farrow spiller moren som bedårende ignorant. Hun duller bort sønnen uten å innse at hun er et av hans problemer.
LES: Anmeldelsen av Ted
Det er flere temaer i filmen, som foreldre som uforvarende ødelegger sine barn, mennesker som ikke finner kjærlighet fordi de tror de ikke fortjener den, og personer som ikke ser seg i stand til å møte voksenlivets utfordringer.
Solondz forteller historien i en bisarr miks av sannhet og drømmer, som sklir litt ut mot slutten. Da blir det litt vanskelig å relatere seg til figurene, fordi situasjonene de befinner seg i blir ganske søkte.
Dark Horse har noen interessante personskildringer og temaer som gjør filmen verdt å sjekke ut for Todd Solondz-fans. Han har fremdeles noe å fare med som filmskaper, men han er et stykke unna kvalitetsnivået på sine egne 90-talls-filmer Welcome to the dollhouse og Happiness.
