Dypet er basert den sanne historien om en ung fisker som er den eneste overlevende etter et forlis i havet utenfor Vestmannøyene sør for Island.
I over seks timer kjempet Gudlaugur aka Gulli for livet, og filmen forteller om hvordan Gulli på mirakuløst vis finner styrke til å overleve i det iskalde vannet.
Dypet er en stillferdig film som reflekterer over hva som går gjennom et menneskes hode når man står ansikt til ansikt med døden, likevel følte jeg meg ikke preget av det jeg hadde sett da filmen var over.
Blir ikke kjent med rollefigurene
En real fyllefest på byen er åpningsscenen i Dypet. Fiskerne på båten BRISK sørger for å drikke seg fra sans og samling siden det er siste kvelden med fast grunn under beina på en stund, dagen etter skal de grytidlig opp for å sette til havs.
Det er ikke en duggfrisk gjeng som tropper opp på fiskerbåten dagen derpå, men de legger ut på sjøen likevel.
Dypet kaster ikke bort mye tid før den skjebnesvangre ulykken som fører til at båten går ned finner sted. Problemet er at vi dermed heller ikke får tid til å bli kjent med figurene i filmen.
Siden jeg ikke kjenner dem føler jeg heller ikke sympati for dem, og dermed bryr jeg meg ikke når de dør en etter en i det iskalde vannet. Jeg forblir en uberørt tilskuer der jeg sitter.
Sterk skuespillerprestasjon av
Et stykke inn i filmen klarer Ólafur Darri Ólafsson, som spiller Gulli, å vekke følelser i meg. Ólafsson bærer filmen alene når Gulli strever for livet der han svømmer tunge tak i vannet som kun holder 5 grader, og når jeg tenker på at dette faktisk har hendt i virkeligheten tar jeg den utrolige historien inn over meg.
Gulli svømmer for livet i seks timer, før han nesten ihjelfrosset karrer seg over et sylskarpe steiner på veien til sikkerhet. Han ber til Gud, snakker med måkene og lover å bli et bedre menneske.
Regissør Baltasar Kormákur fremstiller det hele på en fin måte, med Gullis tilbakeblikk på sitt eget liv i et utsnitt som om det var filmet med et 8mm videokamera. Det er et fint virkemiddel, som lar oss se Gulli reflektere over livet han har levd uten at det blir for påtrengende.
Se traileren for Dypet her. (Anmeldelsen fortsetter under videoen).
Rå realisme
Dypet er autentisk og realistisk. Filmen skriker ikke til deg at du skal kjenne på Gullis lidelse, og det er for så vidt forfriskende. Likevel kunne jeg ønske at Kormákur røsket litt mer i meg, for jeg vil gjerne bli revet med av den utrolige historien, men Dypet klarer ikke å engasjere meg skikkelig.
Alt jeg gjorde var å redde mitt eget liv.
Å være den eneste overlevende i et forlis der kameratene dine dør rundt deg, må gjøre noe med deg. At vi ikke får vite noe særlig om hvordan Gulli takler opplevelsen og hvordan det preger livet hans er derfor synd.
Når rulleteksten går over skjermen etter en og en halv time sitter jeg igjen med en følelse av at noe er uforløst, at det var mye mer til denne sterke historien som kunne blitt fortalt.
