Ungdomsfilmer med fantasi og kjærlighet legges rutinemessig på hoggestabben, men jeg løfter ikke øksa. Regissør Harald Zwarts Skyggejegerne: Demonenes by er en strømlinjeformet og fantasifull eventyrfilm med Lily Collins som godkjent ungpikehelt.
Filmens univers har du nok sett før. Her er Twilight krysset med Harry Potter og kanskje litt The Hunger Games. Men det er for enkelt å avfeie filmen som en kopi.
Underholdningsmessig er Skyggejegerne nemlig på høyde med de fleste andre eventyrfilmer for ungdom, fortalt med en profesjonalitet som virker betryggende fra første filmrute. Jeg liker filmen, mens fansen av boka den er basert på, altså målgruppa, sannsynligvis vil elske den.
LES: Anmeldelsen av The Hunger Games
Inn i en ukjent verden
Clary Fray (Lily Collins) er ei vanlig jente i New York, bare at hun selvsagt ikke er det. Når hennes mor (Lena Headey) forsvinner under mystiske omstendigheter, legger hun ut på leting sammen med kompisen Simon (Robert Sheehan).
De finner Jace (Jamie Campbell Bower), som tar dem med inn i en ukjent verden av hekser, demoner, vampyrer og varulver.
Det viser seg nemlig at Clary stammer fra en familie av demonbekjempende Skyggejegere, akkurat som Jace. Og hennes sinn skjuler blokkerte hemmeligheter som sterke krefter ønsker å avdekke.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Harald Zwart kaster ikke bort tid i denne filmen. Hele opplegget forklares på svært kort tid, der Clary – og vi – må absorbere en rekke fantastiske avsløringer.
Handlingen lider kanskje av information overload, og mye kan oppfattes som tøv, men da tar man en film som dette alt for seriøst. Dette er helkommersiell eskapisme for tenåringsjenter, og selv om jeg ikke hører til denne målgruppa, blir jeg underholdt av Skyggejegerne.
De mindre vellykkede elementene blir også avvæpnet av enkelte ironiseringer over sjangeren, noe filmen gjerne kunne hatt mer av.
Tøff hovedfigur
Det Skyggejegerne har, som f.eks. Twilight ikke hadde etter min mening, er en helt som ikke sutrer seg gjennom hele historien. Clary er tøff, modig og pågående. Lily Collins har det man kaller «screen presence», tilstedeværelse foran kamera, og jeg synes hun gjør en fin figur, men håper hun får vokse i oppfølgeren.
Jamie Campbell Bower vil få pikehjerter til å banke med sin androgyne fremtoning, kanskje noen guttehjerter også, og viser seg i tillegg som en habil sverdsvinger i filmens mange actionscener. Kjemien mellom Collins og Bower kunne nok imidlertid ha vært sterkere.
Lena Heady, Jonathan Rhys Meyers og Jared Harris gir filmen nødvendig tyngde i mindre roller, selv om de er utstyrt med filmens uheldigste dialog.
LES: Anmeldelsen av Twilight – Evighetens kyss
Skyggejegerne: Demonenes by er en habil film fra Harald Zwart. Den har også flere norske innslag. Veslemøy Ruud Zwart er en av produsentene, Geir Hartly Andreassen har fotografert flotte bilder, mens Christian Schaanning har designet tøff lyd. Filmens scenografi og visuelle effekter er også kompetent utført.
Er det noe som står i veien for storhet her, må det være Cassandra Clares bok. Men jeg forstår ønsket om å tekke fanbasen. Zwart og co har gjort det de kan ut i fra råmaterialet, og laget en film som sikkert vil ergre noen, og fenge andre. Jeg tilhører for det meste den sistnevnte kategorien.
