Det var på høy tid med et gjensyn med Riddick, en av nyere filmhistories barskeste figurer. Vin Diesels gjennombruddsrolle er selvsagt gjennomsyret av klisjébefengt muskelheltisme, men det er akkurat det jeg digger ham for.
Nå er Riddick tilbake for tredje gang i et mørkt sci-fi-eventyr som tar ham tilbake til utgangspunktet. Dette minner nemlig ikke rent lite om førstefilmen Pitch Black.
Spesielt originalt er det kanskje ikke, men regissør David Twohy har laget en gjennomført film med et helt spesielt univers, noen utstuderte figurer og en stemning som hele tiden balanserer mellom å være tøff og ufrivillig komisk.
LES: Anmeldelsen av Fast & Furious Five
Den første halvtimen er best
Riddick (Vin Diesel) har strandet på en lite gjestmild planet, full av sand, stein og farlige dyr. Han utløser et nødsignal, og lokker til seg to romskip med bevæpnede dusørjegere.
Det brygger opp til kamp mellom de to mannskapene, som er ute etter Riddick av forskjellige årsaker. Samtidig lusker hovedpersonen rundt dem, på jakt etter en vei bort fra planeten.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jeg liker den første halvtimen best, når Riddick er alene, og må bruke sine grunnleggende overlevelsesinstinkter i kampen mot diverse farer. Omgivelsene er akkurat som Riddick selv, hard og farlig.
Handlingen i denne delen av filmen fortelles med bilder, ikke ord, og suger meg inn i verdenen den er lagt til. Men to timer med dette, ville kanskje blitt i kjedeligste laget.
Filmen legges i et høyere gir når dusørjegerne lander på planeten, og det i stedet blir en katt-og-mus-lek med tvilsomme figurer, store våpen og øyeblikk med eksplosiv vold.
Gode doser med gørr og blod
Flere av figurene blir godt ivaretatt av skuespillere som Jordi Mollà, Matt Nable, Bokeem Woodbine og Katee Sackhoff. Kanskje får ingen muligheten til å bli stort mer enn karikaturer, men det er ikke plass til mer i denne filmen.
For dette er Vin Diesels show. Riddick har fått tilbake den farlige mystikken han hadde i Pitch Black.
Han flekser muskler og lirer av seg kommentarer som ofte er en hårsbredd unna å være komplett idiotiske, men Diesel spiller Riddick i fullt alvor. Det redder faktisk figuren fra å bli en dårlig mannssjåvinistisk stand-up.
Pitch Black er fremdeles den beste av trilogien. Men Riddick underholder godt, med en handling som drives stadig fremover, med flere ålreite sjangerfigurer, skremmende, men litt for digitale monstre og noen gode doser med gørr og blod.
Den er også lekkert fotografert av David Eggby, med effektive effekter som skaper en svært filmatisk verden.
Det er kanskje svært åpenbart hvordan dette vil ende. Men måten vi kommer dit på, har sine definitive øyeblikk av «oh shit, hva var det jeg nettopp så?».
