Menneskesinnet er en avgrunn med mange rom, noen av dem skjulte med mørke kroker som ikke tåler dagens lys. I Top of the Lake setter Jane Campion dette mørket, det jævlige, i en sterk kontrast til naturens iboende renhet.
Manusforfatter og regissør Jane Campion har vunnet en rekke priser for sine spillefilmer, mest bemerkelsesverdig er The Piano fra 1993, men hun har ikke jobbet med tv-drama siden 1990. Med Top of the Lake tar hun med seg all sin erfaring for å forme et unikt krimdrama satt i en land langt borte, som likevel følger opp det som amerikanske medier har løftet frem som «scandinavian noir».
I det Robin Griffin (Elisabeth Moss, kjent fra Mad Men) vender tilbake til den lille hjembyen for å besøke sin syke mor, ved en innsjø klemt opp i de nyzealandske fjellene, begynner hun å avdekke grumset som skjuler seg. I løpet av seriens syv episoder river hun ikke bare vekk sløret som skjuler byens hemmeligheter, men også hennes egen fortid.
12 år gamle Tui Mitcham (Jacqueline Joe) forsøker å drukne seg selv i innsjøen. Hun blir reddet. Det viser seg at hun er gravid. Griffin blir tilkalt som etterforsker, med spesialkompetanse på overgrep mot barn. Kort tid etter forsvinner den unge jenta.
Etterforskningen av ett overgrep utvikler seg til et omfattende søk etter jenta – og en gransking av byens mørkeste kroker.
Imponerende rollegalleri
Matt Mitcham, gnistrende spilt av Peter Mullan, gidder nærmest ikke lete etter datteren. Hun overlever. Han er byens uformelle overhode og velgjører, men ingen spør hvor pengene kommer fra.
Mye bygger opp mot en klassisk krimfortelling, men Top of the Lake er ikke interessert i et vanlig politidrama. Når Robin Griffin henger opp et bilde av Tui på veggen, var jeg sikker på at veggen snart ville bli dekt av kart, bilder og tråder – men nei. Bildet forblir alene, ensomt, lik den savnede jenta.
Regissør og manusforfatter Campions tilbakeholdenhet, og evne til å fokusere, gir Top of the Lake en særegen identitet.
Byen ved innsjøen, hvor mye av fortellingen finner sted, forblir anonym. Campion ønsker ikke å la oss bli kjent med utsiden av det menneskeskapte hvor serien finner sted. Kun fra innsiden av hus og kafeer, kan vi enkelte ganger få et blikk av hverdagslivet.
ANMELDELSE: Mad Men S01 – elegant og gjennomført
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Naturen i fokus
Naturen får på den andre siden utfolde seg i all sin imponerende prakt. Slående og vakre landskapsbilder, helikopterkjøringer over fjelltopper og langs dalfører, og stillestående sekvenser hvor mennesket krymper i forhold til de mektige omgivelsene.
Ved å utelate det menneskeskapte forsterker Campion den underliggende motsetningen mellom naturen og dem som lever der.
En sammenligning med David Lynchs Twin Peaks er uunngåelig og likhetene er slående, men Top of the Lake er langt unna en kopi. Serien løfter inspirasjonen og gjør det til sitt eget.
Tolv år gamle Tui, til hest med en rifle på ryggen, rir en dag inn i New Age-leiren til GJ – en av figurene som løfter seriens mystikk mangfoldige hakk. Amerikanske Holly Hunter er fengslende som den alternative kvinneleirens leder.
Lytt til kroppen, forteller hun, og den vil fortelle deg hva du må gjøre. De færreste av kvinnene som bor i leiren forstår dette, de er alle så skadet og misbrukt at kroppens eget språk ikke lenger er forståelig for dem.
Igjen åpenbarer kontrasten mellom menneskesinnets mørke avkroker og naturens uskyldsrene samvittighet seg.
Balansen mellom disse to motpolene, de visuelle kontrastene, og et imponerende rollegalleri bygger Jane Campion opp en ulidelig spenning i løpet av miniseriens syv episoder.
Sannheten om hvor dypt mørket strekker seg er rystende.
TOPP 5: Oscar-øyeblikk | Anna Paquin mottar Oscar-pris for Jane Campions The Piano
«Top of the Lake» vises på TV2 i Norge og er tilgjengelig på amerikansk Netflix.
