Are you looking for engelsk sosialrealisme? You’ve come to the right place!
The Selfish Giant: En himmel av kobber er nemlig en sterk og velspilt historie om en ung gutts utfordringer i en lavsosial bydel i Bradford i nord-England.
Regissør og manusforfatter Clio Barnard blir helt fortjent sammenlignet med filmskapere som Ken Loach, Mike Leigh og Lynne Ramsay av flere enn meg, og hun fremstår som et sterkt og spennende talent fra de britiske øyer.
Samler kobber for penger
Arbor (Connor Chapman) har store adferdsproblemer som omgivelsene ikke takler, verken på skolen eller hjemme.
Han blir utvist permanent fra skolen etter en slåsskamp, mens bestekameraten Swifty (Shaun Thomas) blir utvist i to uker.
De kontakter den lokale skraphandleren Kitten (Sean Gilder) for å tjene penger ved å samle inn kobber og andre metaller, både på lovlig og ulovlig vis.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er utrolig å se Connor Chapman spille Arbor med en ekstrem troverdighet. Kan en 13-åring virkelig spille så godt?
Her fremstår han med en sterk personlighet, både tøff og utagerende, men samtidig med en klar følsomhet og en sterk lojalitet overfor Swifty.
Arbor er oppgitt av alle, og overlatt mer eller mindre til seg selv. Det er klart det gjør vondt i hjerterota av å se den totale omsorgssvikten, spesielt når figuren spilles så godt.
Et innblikk i Europas bakgård
Clio Barnard skildrer miljøet med en gjennomgående tøff og ubarmhjertig tone. Her får ikke barn være barn. De blir utnyttet av kriminelle voksne, som selv sannsynligvis har spor etter oppvekst i samme miljø.
Fremtidsutsiktene er grå, og penger er mangelvare. Gatene er forsøplede, bygningene falleferdige og klærne skitne.
Miljøskildringen er godt gjennomført med betonggrå by, øde utmark og noen reaktorlignende konstruksjoner i horisonten. Det er som om vi får et innblikk inn i Europas bakgård.
Filmen heter altså The Selfish Giant: En himmel av kobber. Det er ikke helt klart for meg hvem Selfish Giant-delen av tittelen henspeiler på, lille Arbor, eller store Swifty.
Arbor fremstår som den sterkeste med sitt temperament, mens Swifty er mer innesluttet, men kan ha en indre styrke som vi etter hvert får se mer av.
Clio Barnard har skrevet og regissert en historie som sitter i kroppen lenge etter rulleteksten. Det er bevegende å se barneskjebner som dette.
