Natt til 17. er en gledelig god ungdomsfilm!
Historien er kanskje enkel, men er full av gode observasjoner rundt temaer som kjærlighet, vennskap og unge menneskers famlende forsøk på å tilnærme seg sin oppfatning av voksenlivet.
Også takket være svært gode skuespillerprestasjoner, er regissør Eirik Svenssons Natt til 17. en imponerende skildring av fuktige begivenheter, uten at det blir ren rølp.
LES: Anmeldelsen av Hjelp, vi er russ!
Intriger på fest
Oslo-guttene Sam (Samakab Omar) og Amir (Mohammed Alghoul) er nære kompiser.
Men Sam har noe på gang med Thea (Thea Sofie Loch Næss). Det kan bli problematisk fordi Thea nylig dumpet Amir, som har kjærlighetssorg.
Nå har hun invitert begge til hjemme-alene-fest, samtidig som slemme gutter er etter Sam og Amirs gjeng natt til nasjonaldagen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Guttene i filmen har innvandrerbakgrunn, mens jentene er etnisk norske. Men det er befriende at historien aldri handler om etnisitet, kun om universelle og tidløse problemstillinger ved å være i 15-års alderen.
Det er interessant å se hvordan emosjonelt umodne gutter og jenter takler kjærlighet og vennskap i motgang. De fleste vil nikke gjenkjennende til noen av historiens problemstillinger. Det føles ekte og virkelig.
Mange fine prestasjoner
Oslo er et levende og pulserende bakteppe for handlingen. Flere kjente gater og steder er i bildet, uten at det blir påtrengende.
Kameraet fokuserer på figurene, som er fri for typiske ungdomsfilmklisjéer. Her er det mange fine prestasjoner å se. Både Samakab Omar og Mohammed Alghoul gjør gode roller, der de takler ulike sinnsstemninger på naturlig og troverdig vis.
Også Thea Sofie Loch Næss gjør en fin figur som Thea, som kanskje er litt naiv, men også åpen og ærlig. Hovedpersonene omkranses av godt spilte bifigurer, som kompletterer persongalleriet forbilledlig.
LES: Anmeldelsen av En som deg
Natt til 17. er en flott oppfølger fra regissør Eirik Svensson etter den oversette debutfilmen En som deg. Her lykkes han med å fortelle en ung historie på unge menneskers premisser.
Dialogen flyter naturlig. Filmens billedspråk er friskt. Sebastian Torngren Wartins manus visualiseres lekent, uten å overdrive.
Min spådom er, at dersom tenåringene først kommer seg inn i kinosalen, vil de like denne filmen veldig godt, slik jeg gjør!
(Kommentarfeltet er stengt på grunn av rasistiske og usaklige innlegg.)
