Paul W.S. Andersons Pompeii er kanskje ikke en historisk korrekt fremstilling av katastrofen som rammet den italienske byen i år 79.
Vi befinner oss helt klart i filmens tredjedivisjon, men Pompeii er i det minste svært underholdende for en skamløs filmanmelder. Alle svakheter ved den vaklende historien maskeres med storslagne effekter og heftige mengder action.
Det finnes mye her som man bare må le litt av, men hele filmen er bevisst lagt på et nivå som inviterer deg til guilty pleasure-fest.
LES: Anmeldelsen av Paul W.S. Andersons De tre musketerer
Vil ende med katastrofe
Historien er en slags krysning av Gladiatoren og Titanic. En slave kjemper seg frem som gladiator og forelsker seg i en høyklassekvinne mot et historisk bakteppe som vi vet vil ende med katastrofe.
Milo (Kit Harington – kjent som Jon Snow i Game of Thrones) får nemlig et godt øye til Cassia (Emily Browning), datter av Pompeiis hersker.
Men hun er på vei til å bli tvangsgift med den onde senatoren Corvus (Kiefer Sutherland). Og i nærheten har det begynt å ryke fra fjellet Vesuv.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er ikke en film for den viderekomne kultureliten. Manuset er proppfullt av enkel dialog, enkle problemstillinger og enkle løsninger.
Men jeg tør påstå at det ikke finnes ett direkte kjedelig øyeblikk her. Paul W.S. Andersons regi er så til de grader preget av underholdningsflyt at jeg lar være å bruke filmens mangler mot ham.
Her er det bare å slurpe brus og gumle popcorn mens Anderson pøser på med det han har av visuelle sirkustriks.
Kludrer det til
Det beste med Pompeii er det visuelle uttrykket, som er konsekvent. Alt ser kunstig ut, men er pent, detaljert og forseggjort.
3D-bruken er gjennomført behagelig, med god dybdefølelse. Og Anderson motstår stort sett fristelsen av å sende vulkanild midt i fleisen på publikum.
Det hele er akkompagnert av akkurat passe pompøs filmmusikk signert Clinton Shorter, samt et bombastisk lydspor som får kinosalen til å riste.
LES: Anmeldelsen av Paul W.S. Andersons Resident Evil: Afterlife
Kit Harington er brukbar som sverdsvingende helt, mens Kiefer Sutherland tipper litt over som Corvus. Emily Browning er ok som Cassia, men gi henne litt mat! Den beste figuren er gladiatoren Atticus, spilt av Adewale Akinnuoye-Agbaje.
Men selv han, og alle andre, holdes tilbake av tynn dialog, samt en regissør som ikke akkurat er kjent for sin innsiktsfulle instruksjon av levende vesener.
Paul W.S. Anderson er flink til å skape tøffe bilder, noe filmen er full av. Han kludrer det riktignok skikkelig til med filmens aller siste bilde, som vekker en helt annen reaksjon hos meg enn det som sannsynligvis var meningen.
Slike feilskjær gjør at Pompeii sikkert vil oppfattes som en kalkun i visse kretser. Det er bare det, at jeg liker kalkun.
