Han var elsket av sitt publikum og en av skandinavias mestselgende artister. Helt fra debuten med Hoola Bandoola Band i 1971 preget Björn Afzelius musikklivet i Sverige, og etter hvert Norge og Danmark. I løpet av sin karriere gav han ut flere titalls album, og samtidig arbeidet han for frihet i sentralamerikanske land samtidig som musikken tok ham på lange turneer vekk fra de to døtrene. Et sammensatt menneske.
I dokumentarfilmen Tusen bitar tegner regissørene og manusforfatterne Magnus Gertten og Stefan Berg et varmt og ærlig bilde av den folkekjæreartisten, også etter scenelyset er skrudd av.
Filmen er en kavalkade over en suksessrik artists liv. Gjennom intervjuer med Afzelius’ mangeårige kamerat og kompanjong Mikael Wiehe, kjæresten Marianne Lindberg De Geer, ulike bandmedlemmer og Åge Aleksandersen rekonstruerer filmen artistens formative år, og veien til skandinavisk berømmelse.
ANMELDELSE: Searching for Sugarman – større enn Elvis
Internasjonalt engasjement
Spesielt fascinerende er det å følge Wiehe på reise til Nicaragua hvor Afzelius’ engasjement mot Contras-gruppen var sterk, og hans mangeårige engasjement for – og plutselige brudd med – Cuba.
Bilder fra kulturhuset artisten bygget opp i Nicaraguas hovedstad Managua, og intervjuer med noen av dem som møtte ham der, gir en innføring i hans tilknytning til landet. Men utover et tv-intervju med Wiehe og en av de som møtte Afzelius er avtrykket artisten har etterlatt seg i det lille sentralamerikanske landet, og hvordan det påvirket ham her hjemme, utydelig.
De mange scenebyttene, klippingen mellom fortid og nåtid, og Wiehes reise til Nicaragua, fører mange ulike tidslinjer over hverandre. Retningen til dokumentaren om Björn Afzelius er uklar og noen av fortellingene forblir uten en forløsende konklusjon.
Tydeligst er Tusen bitar når den forteller om familien, barna og kjærestene – om mennesket Bjørn Afzelius.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Et rikt liv
Det vekslende forholdet til Marianne Lindberg De Geer, datteren de fikk sammen, og godt dokumenterte sceneopptredener fra turnelivet, brukes i filmen til å tegne et bilde av et menneske som utleverte sine følelser gjennom musikken.
Spesielt noen av tekstene er i etterkant klare referanser til egen oppvekst og det problemfylte forholdet til moren og faren.
Dokumentarfilmen Tusen bitar legger ut på en vanskelig reise; å gjenfortelle et liv så rikt, så fylt med uvanlige vendinger, som Afzelius sitt. Tusen bitar når ikke helt i mål med å fortelle hele historien, men regissørene Gertten og Berg har behandlet materialet – inkludert hjemmefilmer, selve musikken og mennesket bak – med den ytterste respekt.
