Den spente situasjonen mellom britiske soldater og katolikker i Belfast tidlig på 1970-tallet er bakteppet for en svært intens neglebiter av en film!
Men ’71 går ikke dypt ned i politikken. Dette er en thriller med fotfolk på gateplan, med drivende godt skuespill og en rå tidskoloritt som river oss over 40 år tilbake i tid.
Dette er tøft regissert av spillefilmdebutant Yann Demange, og en av årets beste spenningsfilmer.
LES: Anmeldelsen av The Selfish Giant – En himmel av kobber
Alene og forlatt
Menig Gary Hook (Jack O’Connell) blir utplassert i Belfast i Nord-Irland, der troppen hans skal sikre freden mellom protestanter og katolikker.
Men på sitt første oppdrag i et katolsk strøk går noe fryktelig galt, og Hook er med ett alene og forlatt i fiendtlig og ukjent territorium.
Han sniker seg gjennom byen mot basen, og får hjelp på veien, men et grumsete politisk spill i kulissene skal gjøre returen til en livsfarlig affære.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen bruker et minimum av forspill før dramatikken starter, men nok til å gjøre det klart hvem vår protagonist er.
Hook er en fersk soldat med begrenset livserfaring, men har sannsynligvis vært nødt til å fighte seg gjennom ungdomsårene.
Disse egenskapene får han fort bruk for i Belfast, og Jack O’Connell utnytter sine begrensede muligheter godt for å gi figuren liv. Han er ung og sårbar, og har umiddelbart publikums sympati.
Et skittent, politisk spill
Men når sant skal sies, er bifigurene de mest interessante, spesielt Sean Harris i en utrolig god rolle som den sivilkledte offiseren Browning, som synes å ha en mystisk dobbeltrolle.
David Wilmot og Killian Scott spiller også godt som fotsoldater på den katolske siden, som jakter på menig Hook i Belfasts gater og bakgårder (filmet i Sheffield, Blackburn og Liverpool), samtidig som de er brikker i et skittent politisk spill, der aktørenes posisjoner kan være uklare.
LES: Anmeldelsen av This Is England
Filmen har flere sekvenser med høyt adrenalinnivå, spesielt Hooks flukt fra skytende forfølgere, og en scene med en hjemmelaget bombe.
Yann Demange skildrer det hele med en høy grad av realisme og stilsikker spenning. Fotograf Tat Radcliffe bruker mye brunt og oransje, slik at filmen fremstår som et Polaroid-bilde der resten av fargene gradvis har forsvunnet.
Et foruroligende lydspor, som består mer av effekter enn faktisk musikk, er med på å forsterke den skumle atmosfæren. ’71 er varmt anbefalt!
