FILMFESTIVALEN I CANNES (NRK): Den greske regissøren Yorgos Lanthimos har med The Lobster laget en film som på mange måter minner meg om Jens Liens Den brysomme mannen.
Vi blir tatt med til et lignende dystopisk univers, der mennesker mangler kjærlighet og empati, men tvinges til å leve i parforhold. Det er en godt gjennomført satire, med mørk humor og rare figurer.
The Lobster er absurd, surrealistisk, morsom og vidåpen for tolkning, men går tom for de riktig gode ideene før filmen er ferdig.
LES: Anmeldelsen av La Tête Haute
Må finne partner innen 45 dager
I dette samfunnet blir single tvangsinnlagt på et hotell, der de må finne en partner innen 45 dager. De kan forlenge denne tiden ved å fange såkalte «ensomme» som lever i skjul i skogen.
Mislykkes de med å finne en partner før dagene er ute, blir de forvandlet til et dyr etter eget ønske og satt ut i naturen.
David (Colin Farrell) sliter med å finne en make, en prosess som i denne verden går etter kriterier som matchende halting, nesebløding eller nærsyn. Men så møter han en kvinne (Rachel Weisz) i skogen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen er avhengig av at publikum kjøper ideen om dets univers. Men det kan vi. Det finnes kulturer i vår egen verden med mer absurde skikker enn de vi finner i denne historien.
Samfunnet ligner til forveksling på vårt eget, men visse menneskelige egenskaper er enten manglende eller overdrevet.
Lanthimos viser dette i en rekke snåle sekvenser på hotellet, der de single beboerne blir vist små teaterstunts som skal vise hvor mye bedre det er å leve i partnerskap enn i ensomhet. Og i skogen nektes de ensomme enhver mellommenneskelig kontakt.
Mister litt av appellen
Skuespillerne er jevnt over meget gode. Colin Farrell har et trist, sørgmodig og resignert uttrykk. Rachel Weisz tilfører nødvendig varme og menneskelighet i sin rolle som kvinnen i skogen.
Olivia Colman, kjent fra Broadchurch, har noen ubetalelige scener som hotelldirektør. John C. Reilly og Ben Whishaw har fine biroller som Davids kamerater.
Og Lea Seydoux er iskald som opprørsleder i skogen. Alle ser ut til å være med på Lanthimos sin visjon om motsetningene mellom verdens ondskap og godhet.
LES: Alt om Cannes 2015
The Lobster mister litt av appellen i siste halvdel, med dalende fremdrift og fallende interesse for figurenes skjebner. Jeg drømte opp den perfekte avslutningen underveis, men filmen gikk en annen og, for å være ærlig, mindre interessant vei.
Den forlater oss med mange spørsmål, som hvor langt man er villig til å gå for kjærligheten og hva som er et passende offer å gi.
Den kan tolkes på flere måter, og er en underholdende, rar, liten film som fans av Spike Jonze, Roy Andersson og Den brysomme mannen vil kunne finne interessant.
(The Lobster vises i hovedkonkurransen i Cannes.)
